Dyre luftslott på Lillehammer

Kristin Vinje i Oslo Høyre, en av pådriverne for Oslos mislykkede søknad, prosederte allerede mens OL pågikk på at Norge måtte ofre seg og ta kostnaden en gang i blant. Noe annet ville være dobbeltmoralsk, ifølge Vinje. Som ansvarlig finansbyråd var hun med på å kaste bort 185 millioner av Oslos skattebetaleres penger i søknadsprosessen, men det er jo ikke til hinder for å bygge nye luftslott for andres regning.

«Solidaritetsargumentet» var fremme også i 2013 og 2014. Det hevdes dessuten at vi ikke må overlate OL til diktaturstater, og litt foruroligende var det at kulturminister Skei Grande nylig uttrykte samme bekymring.

Svaret er det samme: Så lenge andre nasjoner av prestisjehensyn eller økonomisk analfabetisme vil kaste bort flere titalls milliarder, skal Norge si pent ja takk til å delta i deres arrangementer. Dersom ingen andre vil ha det, har OL utspilt sin rolle, og kan erstattes av verdensmesterskap i de enkelte grener.

Hundekjøring i Karasjok

I VG i går lanserte Lillehammer nye planer. De vil dele arrangementet med andre norske byer. Finnmark kan for eksempel få OL i hundekjøring. (Jeg spøker ikke). Fordelen er at anleggskostnadene kan reduseres.

Men for det første åpner dette opp for en kranglete prosess om hvem som skal ha hva. VG var raskt ute med å få mildt sakt lunkne uttalelser fra andre norske byer med egne OL-planer, og som mente Lillehammer stakk av med for mye.

For det andre har utsikten til nye anlegg vært en viktig motivasjon for idrettsbevegelsen. Bortfaller dette, slik at alt vi sitter igjen med er en kjempedyr fest, er det ikke sikkert det samlet sett virker så motiverende.

For det tredje var idrettsanleggene også i Oslo-planene en relativt beskjeden bit – om lag 3,5 milliarder (s. 31) av samlede nettokostnader i størrelsesorden 20 milliarder. Det er selve gjennomføringen – altså festen, som står for brorparten av utgiftene. De har ingen hittil klart å planlegge seg ut av.

Å spre arrangementet ut over et helt land har vært i strid med det IOC tidligere har godtatt (kompakte leker). Men IOC er på vei bort fra dette og Norges forhandlingsposisjon overfor IOC er sterk, så slik spredning kan de nok gå med på. Trolig er det også mulig å hente ut et høyere tilskudd fra dem enn de var villige til i Oslo-prosjektet. I 2026 ligger arrangøren an til å få 7 milliarder (mot 3,6 i Oslos planer, et beløp som IOC ville øke med et par milliarder på tampen av prosessen). Gerhard Heiberg mener nå ganske sikkert at Norge kan få 10 milliarder. Han om det.

Dyrere blir det alltid

Vi mangler fremdeles et realistisk kostnadsanslag fra Lillehammer-entusiastene, men det skal komme til våren. Og usikkerheten omkring budsjettene vil alltid være der. Det er bare å se på hvordan Lillehammers store sønn Olemic Thommessen har truffet i Stortingsutbyggingen. Alle tidligere OL har gått over budsjett.

Det siste store idrettsarrangementet vi har hatt i Norge, nemlig sykkel-VM gikk dundrende konkurs. Og det var etter at det opprinnelige tilskuddet fra staten hadde blitt økt på vårparten. Den nye «nøkternheten» i OL-sammenheng, som blant annet Gerhard Heiberg er så opptatt av, gjenspeiles vel i at OL i Sør-Korea kom på omkring 100 milliarder kroner, hvorav et nytt stadion som blir brukt fire ganger før det rives, står for en av milliardene.

Vi står igjen med kjernen: Staten må, på et tidspunkt der statsfinansene ganske sikkert vil være betydelig mer presset enn nå, ut med minst 10-15 milliarder, og det er veldig optimistisk anslått, til en fest som strekker seg over drøye to uker. Og pengene kanalisert via en idrettsbevegelse som nasjonalt mangler tillit etter uvettig pengebruk, og internasjonalt er preget av korrupsjon og doping.

Evig kamp

En meningsmåling tatt opp like etter den norske medaljestrømmen viste at det likevel var et knapt flertall imot en norsk søknad. Og VGs sportskommentator Leif Welhaven var i går sterkt imot søknaden, ja gjorde regelrett narr av den. Det ser ut til å være liten stemning for å søke allerede i 2026, noe selv Norges IOC-medlem Kristin Kloster Aasen mener er for tidlig. Får Stockholm lekene det året, vil det være rart å legge dem til Norge neste gang. Men heller ikke i Stockholm står folket bak slik uvettig pengebruk. Midt under OL var bare 34 prosent i landet, og 29 prosent i Stockholm for en søknad.

Så det går vel over denne gangen, slik som med det tullete prosjektet fra Telemark i høst. Men jeg er forberedt til å spille rollen som gledesdreper med jevne mellomrom livet ut.