Goffengs epidemier: Dansesyken

Psykogene epidemier har eksistert så lenge mennesker har levd i samfunn. Det viser gamle, dokumenterte tilfeller av fenomenet. Men selvfølgelig var ikke dokumentasjon da det dokumentasjon er nå, så vi har ikke noe godt bilde av hvor vanlig det var. 

Det vi har er nedtegninger om en del akutte og veldig godt synlige hendelser– som var store og merkelige nok til å få oppmerksomheten som krevdes til å bli skrevet om i en tid hvor få skrev. De fleste av dem passer kanskje best inn i kategorien som blir kalt massehysteri. Og selvfølgelig var de oftest ganske lokale, ettersom spredning krever kommunikasjon, og slikt hadde man ikke all verden av i gamle dager.. 

Dansesyke

Et av de mest berømte tilfellene er dansesyken som slo om seg i Strasbourg i 1518. Som spesialisten og sosiologen Robert Bartholomew skriver: «plukk opp en bok om anormal psykologi, og det første kapittelet inneholder antageligvis en henvisning til dansemaniene». 

En dag i juli det året begynte en dame uten forklarlige grunner å danse i gatene. Det er vanskelig å vite akkurat hva som menes med «dansing». Alt tyder på at bevegelsene hennes bestod av rykninger og kast iblandet mer tradisjonell dans. Dette er også noe som går igjen i mange andre utbrudd av lignende massehysteri.

I løpet av få dager fikk damen – som ser ut til å ha hett Frau Troffea – selskap av flere andre. Akkurat hvor mange er også vanskelig å si. Estimatene varierer fra så få som 50 til så mange som 400. Noen av kildene som skriver om hendelsen i tiden etterpå, sier at flere døde av utmattelse. De danset seg rett og slett i hjel. Det fortelles om folk med blodet rennende fra såre føtter, som roper om hjelp til å slutte å danse.

Hendelsen var langt fra unik. Det er skrevet om flere lignende tilfeller rundt denne tiden, spesielt langs elvene Rhinen og Mosel. Fenomenet ble forbundet med den katolske helgenen St. Vitus – fordi noen av de første ofrene fikk behandling ved et kapell dedikert til ham. Utbruddene skjedde såpass mange ganger i Europa at slike ufrivillige bevegelser mer generelt – som i dag kalles chorea – fikk navnet «sanktveitsdans» etter helgenen. Det er også nedtegninger om lignende utbrudd under pestepidemier langt tidligere. Men den i Strasbourg skal ha vært den største og mest omtalte. 

Felles for alle ser ut til å være at de har skjedd under perioder med mye usikkerhet og stress. I tiden hvor dette skjedde i Rhin- og Moseldalen, var området plaget av sult og dårlige avlinger. Det hjalp nok heller ikke at tiden var preget av dyp religiøsitet og overtro. 

Behandling og spekulasjon

I Strasbourg ble flere forskjellige ting forsøkt for å få slutt på den middelalderske diskoen. Merkelig nok ble det foreslått at mer dansing ville hjelpe. Danserne ble utstyrt med levende musikk for å hjelpe dem med å danse dansingen ut av kroppen. Haller ble satt av, slik at dansingen kunne foregå innendørs. Det hjalp ikke. Man forsøkte å binde noen av dem fast. Men bevegelsene bare fortsatte.

Hendelsen i Strasbourg skal ha fått sin slutt da «danserne» ble fraktet med vogner opp til en statue av en lokal helgen, hvor de fikk be om bedring. En religiøs forklaring ble da tillagt det hele, som i så mange andre tilfeller på den tiden. I senere artikler i denne serien vil vi bli fortalt at slike epidemier gjerne forklares med det som er kulturelt og sosialt aktuelt for sin tidsperiode og for sitt område. Denne «helbredelsen» stemmer godt inn i det bildet. 

Det er også verdt å merke seg at professor Timothy Jones ved Vanderbilt University sier om hendelsen at den viser oss «den ekstraordinære supranaturalismen som herjet blant folk i middelalderen.» Men som denne serien kommer til å vise ganske klart, har sosial smitte overlevd middelalderen i beste velgående.

Det har blitt spekulert i om dansomanien skyldtes forgiftning av en spore i korn. Om en by lever av det samme matforrådet, så er jo en slik forklaring plausibel. Men straks man begynner å trekke de andre hendelsene inn i ligningen, så faller forklaringen sammen. 

Mange av de andre byene som opplevde lignende epidemier, spiste ikke korn som var utsatt for den samme soppen. Og utbrudd skjedde også i sesonger av året da sporen ikke var aktiv. De samme symptomene gikk også igjen i mange hendelser i Italia, men da var forklaringen at folk var blitt bitt av taranteller.

Vi står igjen med sosialt spredd massehysteri som den eneste troverdige hypotesen. 

Det går på gebisset løs

Som i tilfellet sanktveitsdansen er det vrient å vite hvorfor spesifikke saker plukkes ut for oppmerksomhet. Mange har hørt om de mjauende nonnene i et kloster i Frankrike tidlig på 1800-tallet. Denne merkelige oppførselen begrenset seg nesten helt til ett eneste kloster, og skal fort ha gått over da myndighetene så seg lei av tullet og truet med pisken.

Men denne episoden har ganske dårlig kildebasis. En tysk lege har «lest i et godt medisinverk» at det hele skjedde. Alle andre beskrivelser ser ut til å stamme fra denne kilden. 

En annen nonnehobby som er adskillig bedre beskrevet – og både større og mer spenstig – er de bitende nonnene på 1500-tallet. Denne ikke helt menneskevennlige vanen startet i Tyskland. Det begynte med en enkelt nonne som bet sine mednonner. Men det spredde seg fort, og snart var klosteret «fullt av gale nonner som løp rundt og bet hverandre». 

Men bitingen holdt seg ikke i et enkelt kloster den gangen. Eller i et enkelt land. En tysk kontemporær lege beskrev utviklingen:

«En nonne i et tysk kloster begynte å bite sine kompanjonger. På kort tid begynte alle nonnene å bite hverandre. Nyheten om denne oppførselen blant nonnene spredde seg raskt, og det spredde seg fra kloster til kloster i en stor del av Tyskland, spesielt i Sachsen. Etter dette spredde det seg til flere klostre i Holland, og til slutt hadde nonner bitesyken så langt unna som i Roma.» 

Sykdommen – om den i det hele tatt kan kalles det – ble forsøkt stanset på reglementert religiøst vis. Bønneansamlinger ble organisert og eksorsismer ble gjennomført. Det fungerte dårlig. Så de forsøkte også i dette tilfellet med trusselen om pisking eller vanntortur overfor enhver nonne som ikke klarte å holde styr på tennene sine. Dette fungerte like bra som under «mjauesyken», og epidemien rant ut i sanden.

Det er litt vrient å vite hva slags begrep man skal bruke om disse tilfellene. Var det en sykdom som spredde seg? Vil det være riktig å si at dette var psykogene epidemier? Antageligvis ikke. Dette handlet om bisarr oppførsel, ikke om sykdom. Det beslektede «massehysteri» passer nok bedre. 

I senere artikler vil vi for øvrig diskutere hvorvidt det er en bra ting å vise overdreven forståelse overfor ofre av moderne varianter av slike epidemier. Det er mulig vi har noe å lære av 1500-tallets metoder, selv om ingen vel ville foreslå å trekke frem den nihalede katten.

Løgn og drap

Den mest berømte av alle slike saker utspant seg i USA på slutten av 1600-tallet. 

I 1953 skrev forfatteren Henry Miller skuespillet The Crucible. Han skrev den som en fordekt kritikk av mccarthyismen og kommunistjakten som pågikk i USA på den tiden. Ettersom det var forbundet med fare for politisk forfølgelse å kritisere McCarty åpenlyst, skjulte Miller det som en historie om heksejakt i forbigått tid. 

Stykket inneholder løgn, falske anklager, urettferdige rettssaker, henrettelser av uskyldige og en litt for liten bit heltemot. Et marerittsamfunn, rett og slett. Det var inspirert av den reelle heksejakten i Salem i Massachusetts nesten 300 år tidligere.

Selve jakten på hekser og de dysfunksjonelle rettssakene er det folk stort sett husker fra stykket. Det færre husker er at heksejakten begynte med en liten variant av noe som kunne minne om sanktveitsdansen. Det er i hvert fall den hypotesen som har mest støtte blant historikere.

Første brikke i spillet kom i form av tre jenter i Parris-familien. De kan ha vært påvirket av historier om voodoo fra en slavekvinne fra Barbados. Betty (9), Abigail (11) og Ann (12) begynte først å leke med spådommer. Men oppførselen deres skled fort ut i det mer bisarre. Britannica skriver: «De skrek, lagde rare lyder, kastet ting rundt seg, vred på kroppene sine og klagde over bitende og klypende smerter.»

De tre jentene har antageligvis smittet hverandre med oppførsel og frykt like effektivt som en overnatting med venner smitter røde hunder, noe mange foreldre jo har sørget for. 

Som vanlig med slike tilfeller har det i nyere tid blitt lett etter fysiske forklaringer på hva som skjedde med de tre. De var jo tett sammen i familie. Kan det ha vært en sorts forgiftning? Disse alternativene kunne hatt forklaringskraft om de tre jentene var alene. Men som så mange ganger både før og etter, så spredde tilstanden seg til andre jenter og unge kvinner i det lille samfunnet. En forklaring på de merkelige symptomene måtte finnes.

Prest og lege fant fort den mest plausible forklaringen: hekserier.

Og er der hekserier, så er der hekser. Anklagene begynte å fly i det lille samfunnet. Og i sentrum stod unge jenter med symptomer vi allerede har sett og som vi kommer til å se igjen i denne serien. «I sentrum av heksejakten var en kjernegruppe av anklagere, alle jenter og unge kvinner mellom 9 og 20 år, som skrek, vred seg, bjeffet og utviste andre forferdelige symptomer de selv mente kom som en følge av satanisk besettelse».

I etterkant er det lett å se at noen dro fordel av situasjonen for å få fjernet konkurrenter og fiender. Mistenkelig mange av de anklagede var fiender av familien Putnam, som også var av de absolutt ivrigste anklagerne. Noen ser ut til å ha levd seg usedvanlig komfortabelt inn i sin rolle som angivere. Navnet «Abigail» har blitt et slags symbol på falske anklager. En slags angiveriets Quisling. Alene anklaget hun 57 mennesker.

Hele bruduljen endte med at fjorten kvinner og fem menn ble hengt. Giles Corey nektet å tilstå, og ble presset i hjel med tunge stener. Det tok to dager å få klemt livet ut av den over 80 år gamle mannen. Mindre kjent er at også to hunder ble kjent skyldig og henrettet.

Det er vanskelig å vite noe helt sikkert om både symptomer og motiver i denne tragedien. Men starten er det liten uenighet om. Tre unge personer begynte å fremvise hysteriske symptomer man ikke har funnet noen troverdig fysisk forklaring på. Disse symptomene spredde seg så til flere, og panikken var et faktum.

Som så ofte med slike epidemier pekes det på eksterne stressfaktorer. Det har blitt foreslått at hele området led av en angst over å bli angrepet av indianere. Krigen som kalles Kong Phillips krig hadde sluttet noen år tidligere, og vold mellom hvite og indianere skjedde fra tid til annen. Noen jenter hadde visstnok vært vitner til slike angrep like før heksejakten begynte. Reelle sykdommer, dårlige innhøstinger, økonomiske problemer og stridigheter mellom familier kan også ha bidratt med å skape posttraumatisk stress hos noen av de involverte.

Fra fortid til nåtid

De få tilfellene henvist til i denne teksten er bare et bittelite utvalg av det man kan finne om man leter. Det er helt tydelig at sosial smitte har vært et reelt fenomen helt siden mennesker begynte å leve tett sammen. Vi har en tendens til å tro at vi har vokst fra oss slike bølger av overtro og panikk. Men det har vi så definitivt ikke. 

Forklaringsmodellene og konsekvensene her i Vesten inkluderer vanligvis – og heldigvis - ikke djevler, brenning, henging og stenpressing lenger. Men de er fortsatt å finne i andre deler av verden. Søk opp reportasjer om heksebarna i Nigeria, og ødelegg din egen nattesøvn i vissheten om at slik tortur på tåpelig grunnlag fremdeles foregår. 

Sakene vi skal skrive om er veldig nære i tid. Og de kan ramme oss og andre når som helst. Ingen av oss er immune overfor slikt. Så vi håper dere blir med videre når vi går inn i vår egen tid og tar for oss noen av de nye bisarre, kontroversielle, effektrike hendelsene vi skal diskutere.