For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kroppsøving er ikke et uttak til idretten
En karakter i kroppsøving skal ikke først og fremst si noe om elevens kondisjon, styrke eller idrettstalent.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er noe grunnleggende galt når et skolefag kritiseres for ikke å premiere dem som allerede løper raskest, hopper høyest og presterer best i idrett. Kroppsøving er ikke et uttak til idretten. Det er et skolefag!
Likevel er det nettopp denne logikken som ligger under kritikken i artikkelen «Om kroppsøvingsfaget – er det rart at vi ender opp med mange seksere?». Der fremstilles utviklingen i kroppsøving nærmest som et forfall: som om faget er blitt for mykt, for reflekterende og for lite opptatt av prestasjon. Etter mitt syn bommer denne kritikken på selve kjernen. Det kroppsøvingsfaget som beskrives, ligner i liten grad på det faget læreplanen faktisk legger opp til, og på den virkeligheten jeg møter som lærer.
Ja, kroppsøvingsfaget har endret seg. Men hvorfor tas det nærmest som en selvfølge at denne endringen er et problem? Hvorfor er det så vanskelig å se at den også kan være et uttrykk for faglig modning – at faget er blitt mer rettferdig, mer relevant og mer presist i hva det faktisk skal vurdere?
Jeg mener dagens læreplan og praksis treffer bedre enn de tidligere. Da jeg selv gikk ut av ungdomsskolen i 2003, var det i langt større grad fysisk prestasjon og idrettslige ferdigheter som ble belønnet. Jeg var en av dem som tjente på det. Jeg var god på fysiske tester og i idrett, men langt svakere på samarbeid, fair play og målrettet øving i aktiviteter jeg verken mestret eller likte. Nettopp derfor opplever jeg dagens læreplan som en forbedring. Den løfter frem kroppsøving som et læringsfag, ikke som en arena for å sortere elever etter fysisk nivå eller fritidsinteresser.
Gjennom utdanning og praksis har jeg også lært at elevers fritidsaktivitet ofte henger tett sammen med sosial bakgrunn og økonomiske ressurser, ikke bare med individuelle valg. Skal kroppsøving først og fremst handle om hvem som løper raskest, hopper høyest og presterer best i idrett? Det er etter mitt syn en altfor snever forståelse av faget.
Kroppsøving er ikke et uttak til idretten. Det er et skolefag der elevene skal utvikle kompetanse gjennom bevegelse, øving, samarbeid, refleksjon og utforsking. Det er også dette dagens læreplan tydeliggjør bedre enn den forrige. En karakter i kroppsøving skal ikke først og fremst si noe om elevens kondisjon, styrke eller idrettstalent. Den skal si noe om elevens kompetanse i faget.
Er det da egentlig et problem at de mest fysisk sterke ikke alltid får de høyeste karakterene? Eller er det tvert imot et tegn på at vurderingen treffer bedre?
Derfor mener jeg også at det blir feil å hevde at løpetester som 3000-meteren bør telle direkte i vurderingen fordi den «viser nivå» eller «viser innsats». Hva viser den egentlig: elevenes læring i skolen, eller snarere deres genetiske forutsetninger, modning og hvor mye de trener på fritiden?
Hvis resultatene på en 3000-metertest skal telle som en del av karaktergrunnlaget, kan man også spørre hvor realistisk det er å forvente at elever skal utvikle store endringer i utholdenhet gjennom kroppsøvingsundervisningen alene. Mange elever har bare 60, 90 eller 120 minutter kroppsøving i uken. Da sier det seg selv at det er begrenset hvor mye utvikling i fysisk kapasitet som kan tilskrives undervisningen.
Det betyr ikke at slike tester er uten verdi. De kan være gode læringssituasjoner. Men det sentrale bør være hva eleven lærer gjennom aktiviteten: å forstå trening, bruke tilbakemeldinger, arbeide målrettet og utvikle seg over tid. Hvis en elev løper raskt fordi han eller hun har trent i årevis utenfor skolen, er det ikke nødvendigvis et resultat av kroppsøvingsundervisningen. Hvis en annen elev lærer å sette seg mål, øve systematisk og utvikle seg, er det nettopp den kompetansen faget bør verdsette. Det er også denne typen kompetanse skolen faktisk har mulighet til å utvikle og vurdere.
Jeg er enig i at det er viktig å diskutere hvorfor mange elever får høye karakterer i kroppsøving, og om det gir et riktig bilde av elevenes kompetanse. Det svaret har ikke jeg. Men jeg er ganske sikker på at forklaringen ikke er at faget er blitt et «refleksjonsfag». Det handler heller om at læreplanen i større grad verdsetter den kompetansen skolen faktisk kan bidra til å utvikle.
Etter mitt syn er dagens læreplan bedre enn den forrige nettopp fordi den flytter oppmerksomheten bort fra prestasjonsfokus og over mot læring, mestring og utvikling. Det gjør ikke faget svakere. Det gjør det mer relevant og mer rettferdig.
Kroppsøving trenger kritikk. Men kritikken må ta utgangspunkt i det faget faktisk er, ikke i nostalgiske forestillinger og forenklede motbilder.
Jeg skriver dette med bakgrunn i over ti års undervisningserfaring fra både ungdomsskole og videregående. Min erfaring er at elever lærer mye i kroppsøving når undervisningen bygger på tydelige læringsmål og gode prosesser. Da blir også elevenes kompetanse synlig på flere måter enn bare gjennom tradisjonelle idrettsprestasjoner.
Hvis vi gjør kroppsøving til et fag der karakteren først og fremst skal speile medbrakt fysisk kapasitet, fritidsaktivitet og idrettsbakgrunn, har vi i realiteten gitt opp skolens eget oppdrag. Da premierer vi ikke læring, men fortrinn. Det ville ikke gjort kroppsøving mer rettferdig eller mer faglig, bare mer snevert.
Derfor bør vi være varsomme med å lengte tilbake til et kroppsøvingsfag som fungerte best for dem som allerede passet inn. Oppgaven nå må være å videreutvikle kroppsøving som det det skal være: et læringsfag for alle, ikke en konkurranse for de få.
