Hvis andre partiers program og historie er viktig, må også Rødts program og historie være viktig

Mange er nå opptatt av at Rødt og SV gjør det bra på meningsmålingene.

Om trenden på målingene fortsetter, kan Rødt og SV til sammen snart bli større enn Ap, mens Høyre kan bli større enn Ap og Sp til sammen.

Det er knyttet spesiell interesse til Rødts fremgang.

Rent umiddelbart tror jeg ikke fremgangen er så mystisk. Rødt er i opposisjon, har aldri sittet i regjering, er godt synlig i mediene med flere dyktige debattanter, og de kan fremme enkle og lite bærekraftige forslag, slik populistiske partier og politikere gjerne gjør. De er opptatt av konkrete enkeltsaker, og de «plager» Ap/Sp-regjeringen på områder der regjeringspartiene selv har lovet mye.

Vi så mye av det samme fra Sp før de kom i regjering, og vi ser igjen en del av det i FrP nå.

Interessen for Rødts fremgang stikker imidlertid dypere hos noen – av to grunner.

Den ene grunnen er at Rødt, som eneste stortingsparti, har et svært problematisk program, som ble vedtatt så sent som i 2019. Det er et program som lover revolusjon i et liberalt demokrati, som taler mot maktdeling og for maktkonsentrasjon, og som vil avskaffe det økonomiske systemet vi har og innføre en form for planøkonomi som vil få svært negative følger. Programmet er rett og slett autoritært.

Den andre grunnen er partiets nære historie, som er full av standpunkter som er enda mye verre, og som ble demonstrert i praksis blant annet gjennom støtte til noen av verdens mest grusomme regimer, enten det var Kina under Mao, Kambodsja under Pol Pot, Albania under Enver Hoxha – eller Venezuela under Chavez. Dagens ledere i Rødt er unge, men likevel gamle nok til å ha vært med i partiet fra før det det ble stiftet på grunnlag av daværende Rød Valgallianse og AKP (som noe tidligere het AKP-m-l) i 2007.

Rødt har foreløpig kommet greit unna debattene om programmet og historien. Ja, partiets venner, som det er mange av blant annet på Twitter, ser ut til å mene at dette er debatter som partiet tjener på, og at de kan takke kritikere som for eksempel oss i Civita for det.

En åpenbar grunn til at partiet foreløpig kommer greit unna debattene, er at det slipper å få utdypende spørsmål om hva programmet betyr. Partileder Moxnes kan si at han vil «avskaffe kapitalismen», men det er få journalister som borrer videre i hva dette skal bety. Eller hva det i praksis vil innebære at vi skal fjerne alle som eier næringsvirksomhet, la folk få velge sine egne sjefer osv.

At Rødts politikere lykkes med overfladisk snakk og ikke blir utfordret mer, er ikke noe vi kan klandre dem for. De fører en utspekulert form for strategisk kommunikasjon, og de er retorisk dyktige. De er for eksempel mestere i å diskvalifisere andre debattanter ved å påstå noe om hvem de er, fremfor å høre etter og svare på det de sier.

Det mest interessante med debatten er likevel hvordan de har greid å «overtale» store grupper, inkludert mange i kommentariatet, til å akseptere at partiets program og historie nærmest er irrelevant.

Det spiller ingen rolle om de nylig har vært udemokratiske, eller at programmet er udemokratisk. Hvis de sier at de er demokratiske, så er det det som gjelder.

Sånn har det i grunnen aldri vært før.

Partienes programmer regnes for å være svært viktige. En journalist kan plage vettet av en stakkars KrF-leder, fordi det står noe litt uklart om abort i programmet. Et kobbel av journalister løper etter Sylvi Listhaug for å få henne til å forklare hva «nasjonalkonservatisme» er og hvorfor «nasjonalkonservative» kan være eller ikke være medlemmer av FrP, som, ifølge programmet, er et «liberalistisk folkeparti». Høyres endrede standpunkt til formuesskatten studeres med lupe, mens et dårlig og uklart Ap-program ble regnet som en viktig grunn til at partiet tapte valget i 2017.

Partienes historie har alltid også blitt trukket frem i offentlig debatt. I AUF og Ap lærer de seg en falsk regle om alt Høyre har stemt imot, mens Høyrefolk kan like å trekke frem at Ap ville innføre planøkonomi.

De fleste syns vel at slike eksempler ikke er så interessante. Det er svært lenge siden, og i den grad eksemplene som brukes er sannferdige, må de uansett forstås og leses inn i sin samtid.

Likevel er det noen partier som ikke slipper så lett unna historien. I Norge er Fremskrittspartiet et godt eksempel.

Fremskrittspartiet har, i motsetning til mange andre innvandringskritiske partier, ikke en «brun» fortid. Men fordi klovnen Anders Lange støttet apartheid-regimet i Sør-Afrika, må partiet stadig bli minnet om dette den dag i dag, nesten femti år etter.

Et annet parti, som faktisk har en nazistisk fortid, er Sverigedemokratene. De skårer nå om lag 20 prosent på målingene og er åpenbart et populært parti blant svenske velgere. Jeg tror ikke det er mange på venstresiden i Norge som mener at SDs fortid nå er irrelevant, eller som ville sagt det de sier når de blir konfrontert med Rødts program: «Folk er jo ikke dumme».

Hvis vi skal slutte å «mase» om Rødts program og historie, må det også gjelde andre partier. Og motsatt: Hvis vi skal fortsette å interessere oss for de andre partienes programmer og nære historie, må det også gjelde Rødt.

Innlegget er tidligere publisert på Kristin Clemets blogg.