Hjelp, vi tapte debatten

Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaugs nye bok Hjelp, de drar til Sveits – milliardærenes makt over Norge innledes med det de kaller en «trigger warning» om at de vil bruke negative skildringer av mennesker og/eller samfunnsklasser. Videre forklarer de at bruken av merkelapper som baron, profitør og skatteflyktning er gjort for å skape språklig klarhet, og en oppfordring til leseren om å huske at bare fordi man lar seg krenke, så betyr ikke det at man har et poeng. Det kan man jo se humoristisk på, og det ville jo vært gledelig om man fikk litt humør inn i en sosialistisk studiesirkel eller kollokviegruppe.

Dessverre går det utforbakke for boken ganske raskt etter innledningen. 

Det starter forsåvidt ganske greit de første kapitlene: Rødt-baronene har blant annet et forslag om at siden det kan være litt vanskelig for bedriftseiere at de må ta utbytte fra beskattet overskudd og betale utbytteskatt for å betale formuesskatt, så bør det åpnes for at staten kan få formuesskatt i form av aksjer i den aktuelle bedriften. Interessant tanke – ikke minst vil man jo kunne sysselsette godt med byråkrater for å beregne hvor stor andel av bedriften staten skal ekspropriere, særlig når det går dårlig for bedriften, og eieren får en likviditetsskvis under betaling av skattene. Andre interessante problemer som kunne tenkes å dukke opp, er hvordan staten egentlig skal forvalte 14 prosent av en rørleggerbedrift i Mandal, 3,7 prosent av designbyrået i Hamar eller 8 prosent av en fiskeribedrift i Båtsfjord. Hva skal man egentlig stemme på generalsforsamlingen?

Staten inn i toppfotballen

Om dette forslaget er underholdende i all sin upraktiskhet, kommer de mer autoritære og totalitære trekkene i stortingsprofitørenes tankegang lettere til syne utover i boken. De ønsker målrettede tiltak mot nordmenn som har flyttet til Sveits (i hvert fall dersom de har midler), og ramser opp at de vil nekte dem å legge til i norske havner med båtene sine, og legge ned totalforbud mot privatfly. Ikke veldig sjokkerende til nå, så for å dra på litt ytterligere beskylder de Kjell Inge Røkke for kriminalitet (skatteunndragelse) og lurer på hvorfor Molde FK skal få spille i den norske eliteserien, all den tid eieren har dratt til utlandet («for å unndra seg skatt»). 

«Vi» burde visstnok i det minste nekte MFK å kjøpe og selge spillere. Hvem «vi» er nevnes ikke, men som oftest når det snakkes om «vi» er det staten marxistene mener. Og hvem vil vel ikke ha et samfunn hvor staten bestemmer alt, også innen toppfotballen? (La oss også i parentes bemerke at Mímir er en ganske profilert Viking-supporter.) Det er i hvert fall et ganske interessant prinsipp som tenkes innført her: Om staten ikke liker dette eller hint aspekt ved livsførselen til en aksjonær, bør selskapet fratas en rekke rettigheter. Om det er spennende å tenke på hvordan det rammer Røkkes selskaper, blir det kanskje enda mer spennende å tenke gjennom hvordan utenlandske aksjeeiere vil tenke når de vurderer å investere penger i Norge. Skjønt: Rødt ønsker kanskje uansett at de skal slutte med den slags?

Rødt-baronene har flere tiltak på lager. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina, og etter at de grusomme russiske krigsforbrytelsene i Butsja ble kjent for verden, var et av svarene fra Vesten å sanksjonere russiske oligarker. Dette mener Mímir og Sofie kan tjene som et godt eksempel på tiltak som da også er passende for nordmenn som flytter til Sveits. De forklarer også hvorfor bedriftseiere som flytter, eller vurderer å flytte til utlandet, er «skatteterrorister». En av forfatterne klinte derfor til med et sitat fra George Bush (!) i en debatt om boken på Dagsnytt 18: «Vi forhandler ikke med terrorister!»

Men hva da med land som huser terrorister? Heller ikke Sveits slipper unna! I oktober 2022 ville Mimir «få med resten av Europa [og EU, som han er imot, journ. anm.], på å straffe Sveits» som altså har en liten stat, lave skatter, liten offentlig sektor, utstrakt direktedemokrati, en kunnskapsbasert ruspolitikk og som til stadighet blir kåret til verdens beste land å bo i. 

I boken vil politiker-lordene innføre straffetoll mot Sveits, som svar på at nordmenn flytter dit. Det ville vært et temmelig autoritært trekk fra et land som allerede har relativt store forklaringsproblemer rundt enorme overskudd fra krigspriser på olje og gass, som neppe ville blitt godt mottatt i resten av Europa.

Et folkestyre i fare? 

Boken inneholder altså en lang rekke drakoniske, om enn ikke alltid veldig effektive eller sammenhengende, tiltak. Hvis vi tenker oss at selv Rødt ikke bruker heftige tvangstiltak bare for moro skyld – selv om boken i og for seg er åpen for begge tolkninger: Hva er det som står på spill, siden man er villig til å bruke så hard lut? 

Svaret er demokratiet, eller nærmere bestemt: Venstresidens evne til å vinne valg. Selve premisset i boken er nemlig at valgresultatet i lokalvalget i 2023, hvor venstresiden ble satt kraftig tilbake, var et resultat av flyttestrømmen til Sveits i forkant, og at milliardærene vant både makten og samfunnsdebatten.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet vant regjeringsmakten i stortingsvalget to år tidligere, etter at Ap hadde kjørt en valgkamp hvor budskapet var at de rike hadde «fått» alt de pekte på, og nå skulle det være «vanlige folks tur». Daværende nestleder i Ap, Hadia Tajik, figurerte på valgkampplakater med sitatet «En familie kan spare like mye på ett år med Ap-politikk som under åtte år med Erna Solberg». På en annen valgkampplakat fra samme parti ble det hevdet at «vanlige folk hadde fått en bærepose i skattelette, mens de rike hadde «fått» milliarder». 

Splittende retorikk kan altså vinne valg, og den nye regjeringen fulgte opp slagordene, i hvert fall fulgte de opp den delen som gikk ut på å «ta de rike»: I løpet av kort tid ble utbytteskatten hevet fra i overkant av 31 prosent til tett opp mot 38 prosent, verdsettelsesrabatten for beregning av formuesskatt ble redusert parallelt med at skattesatsen ble økt, og man innførte helt uten noen form for utredning en «høykompetanseavgift», på 5 prosentpoeng ekstra arbeidsgiveravgift for årslønn som overstiger 750 000 kroner. 

Samlet sett utgjør dette ganske dramatiske utgiftsøkninger for mange bedriftseiere, og det kom i en periode hvor både privatpersoner og bedrifter opplevde økte kostnader som følge av renteoppgang og økte priser, blant annet på energi. Mottakeren av midlene – staten – hadde samtidig elleville inntekter, og offentlig pengebruk fortsatte å ese ut, som den for øvrig også hadde gjort i Erna Solbergs regjeringstid. I tillegg til de generelle skatte- og avgiftsøkningene som altså rammet bredt, innførte regjeringen grunnrenteskatt på havbruk og vindkraft.

Hvor mye makt har «milliardærene»?

Bokens utgangspunkt er ikke desto mindre at milliardærene som gruppe, via lobbyisme og andre udemokratiske og sleipe triks, slo tilbake, satte demokratiet ut av spill, og vant valget for høyresiden i 2023. Samtidig representerer marxistene selv den egentlige folkemeningen og «folket» (som gjerne benevnes i entall hos både Rødt og partiets forløpere). 

Men Mímir og Marhaug er skuffende lite spesifikke på akkurat hvordan milliardenes makt arter seg. Så la oss se litt på måter de i hvert fall ikke har innflytelse på. 

Ifølge ligningstallene for 2022 var det 94 ligningsmilliardærer igjen i Norge. Tallene der er ikke representative for faktiske markedsverdier, så Kapitals oversikt gir et mer rettvisende bilde, og der viser siste tilgjengelige tall at vi i 2022 hadde 444 milliardærer her i landet. DN talte sommeren 2023 opp 65 nordmenn, som hadde tatt med seg formuer for 47 milliarder kroner til Sveits, så tallet er vel synkende. SSBs statistikk viser at det var 4 341 694 stemmeberettigede mennesker ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023. Milliardærene utgjør med andre ord 0,01 prosent av de stemmeberettigede.

Til tross for sin store betydning for norsk næringsliv er milliardærer altså ikke en viktig velgergruppe – og må dermed tåle å være en gruppe mange politikere ser seg tjent med å gå ut mot. 

Nå er nok poenget til Mímir og Marhaug at milliardærene har mye makt selv om de er få. Men er det slik? Joda, milliardærer og andre rikfolk gir valgkampbidrag til politiske partier, oftest (men med flere unntak) på høyresiden. Men alt i alt er det slett ikke slik at partiene på høyresiden får mer penger enn partiene på venstresiden, eller mer penger enn antall stemmer skulle tilsi. Tvert i mot: I fem av de seks siste valgene har venstresiden både fått mest penger og fått mer penger enn oppslutningen skulle tilsi. I 2023 fikk borgerlig side for første gang litt mer penger. Rødt har stort sett fått omtrent så stor andel av valgkampbidragene som man skulle forvente ut fra størrelsen – og i 2023 faktisk litt mer.

Rødt-baronene er kritiske ikke bare til de rikes økonomiske makt; de er også misfornøyd med at milliardærene etter deres syn har «fri tilgang til pressen». Joda, rike mennesker har selvsagt mulighet både til å leie advokater, PR-rådgivere og lobbyister. Men hvis vi ser på den norske offentligheten under ett, er påstanden om at den skulle være dominert av milliardærer, på grensen til latterlig. Valgkampbidragene har vi altså sett på. I tillegg er venstresiden dramatisk overrepresentert i mediene: I fjorårets undersøkelse var SV største parti, og Rødt mer enn dobbelt så stort som i befolkningen for øvrig. Det har selvsagt noe å si for hvordan aviser og TV dekker den norske virkeligheten. Ellers er akademikere, spesielt samfunnsvitere, viktige premissleverandører i offentligheten. I en undersøkelse for noen år siden oppga 85 prosent av vitenskapelig ansatte samfunnsvitere at de ville stemme på et rødgrønt parti, og hele 60 prosent ville stemme Rødt, SV eller MDG. Organisasjonslivet er også blodrødt. 

Selv er Rødt ifølge Fredrik Solvang det mest overrepresenterte partiet på NRKs Debatten, og de bruker mye av tiden de får i mediene til å snakke om de samme milliardærene de anklager for å få for mye spalteplass. Nå har de skrevet bok om de samme milliardærene som altså får for mye oppmerksomhet. I det hele tatt må vel Mímir Kristjánsson være en av dem med aller best tilgang til offentligheten – fra Stortingets talerstol, via Debatten og helt til Farmen kjendis – i kongeriket, til tross for at han representerer et parti som ved valget i fjor høst fikk støtte av bare rundt hver trettiende nordmann. Som et lite stortingsparti er Rødt dessuten raust betalt av staten for sin virksomhet, gjennom partistøtten.

Hvis man først skulle bekymre seg for at små grupper som ikke er så representative, får for mye makt i offentligheten, kunne man altså med fordel si noe om både Rødt-profitører og rødgrønne journalistbaroner også.

Representativt demokrati vs marxisme

Det er vanskelig å lese boken de to har skrevet, uten å sette den inn i sin partipolitiske kontekst. For Rødt står på skuldrene av Rød Valgallianse (RV) og Arbeidernes kommunistiske parti (AKP). 

AKP ble stiftet i 1973 og nedlagt i 2007. Til 1990 hadde partiet tilleggsbetegnelsen marxist-leninistene (m-l), og tilhengerne ble gjerne kalt «m-l-ere». Partiet hadde sitt utspring i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), som i 1969 brøt med Sosialistisk Folkeparti. AKP (m-l) markerte seg i det politiske liv i Norge i 1970-årene særlig gjennom sterk innflytelse i forskjellige studentorganer og gjennom sin avis, Klassekampen. De var også i sterk opposisjon til LO og Ap. AKP stilte aldri til valg under eget navn, men deltok altså i RV. I 2007 la de ned AKP/RV og erstattet det med partiet Rødt. AKPs siste leder, Ingrid Baltzersen, ble da nestleder i Rødt.

AKP (m-l) romantiserte i altfor lange perioder bruk av vold i sin iver etter å påtvinge oss sin ideologiske overbevisning og politikk. De var overbevist om at «folket skulle reise seg mot kapitalen» og når revolusjonen kom, gjaldt det å ha våpnene klare og være beredt. Dette var ikke bare teori, partiet la voldsfantasiene inn i partiprogrammet, og ville ha «væpna revolusjon».

Rødt har distansert seg fra den mest grenseløse galskapen i kommunistisk og marxistisk ideologi, men man skal ikke pirke mye under panseret før nakkehårene bør reise seg: Da Bjørnar Moxnes ble leder i Rødt i 2012, satte han i gang med arbeid å fjerne kommunismen fra partiprogrammet, et arbeid jeg har forstått det som at også forfatterne av boken støtter. I 2014 tapte likevel Moxnes kampen mot kommunistene i Rødt, og ble nedstemt. Et nytt forsøk i 2019 fulgte, og etter en opprivende debatt vedtok landsmøtet å beholde ordet, som dermed fikk sette punktum som det aller siste i partiets gjeldende prinsipprogram.

Et klart mindretall, 63 av 219 delegater, stemte for å stryke setningen «Dette kaller vi i Rødt kommunisme» helt. Flertallet bestemte samtidig å bytte ut Rødt med Karl Marx, slik at den endelige setningen nå lyder «Det var dette Karl Marx kalte kommunisme».

Utenrikspolitisk havari

Om man virkelig vil sperre øynene opp for hvilke vurderinger Rødt gjør, kan man ta en titt på partiets utenrikspolitikk. I deres egen beskrivelse av forsvarspolitikk og militær beredskap heter det fra hjemmesidene: «Rødt er for et defensivt nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær (...) Den sterkt økte militære aktiviteten fra USA og NATO i nordområdene utgjør en trussel mot Norges viktige og gode naboskap med Russland. Det er i Norges interesse å bygge ned dette spenningsforholdet, og gjenopprette normale forbindelser. I dag er det norske militærapparatet innrettet for å oppfylle USAs og NATOs behov, og mesteparten av militærbudsjettet på mange titalls milliarder tjener derfor ikke Norges interesser». 

Etter at blant annet undertegnede problematiserte dette på sosiale medier, og fikk en del oppmerksomhet rundt nettopp det, la Rødt inn en merknad om at «formuleringen skapte et feilaktig inntrykk av Rødts syn på Russland». Men problemene i Rødt stikker dypere enn den uttalte forsvars- og utenrikspolitikken. 

Tidligere RV-leder, nå nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre var i 2017 så misfornøyd med norske mediers negative fremstilling av Putin at han skrev at «i konflikten i Ukraina er Putins Russland å sammenligne med nazistene, selv om de ekte fascistene i Ukraina sitter i og rundt den vestvendte regjeringen. Dette er bare toppen av isfjellet». Daværende Rødt-nestleder Marielle Leraand påsto allerede i mars 2014 at det var skapt et «’Frankensteins monster’ i Ukraina». 

Bloggen til tidligere AKP- og RV-leder Pål Steigan, som delvis har blitt finansiert av Per-Gunnar Skotåm som var sentralstyremedlem i Rødt frem til 2022, er helt notorisk i å spy ut russisk propaganda og øvrige konspirasjonsteorier, og kan på mange måter ses på som norsk ytre venstresides versjon av «Breitbart News» eller radioshowet til Alex Jones. 

Bjørn Johan Berger har også skrevet mye og godt om hvordan marxistene og «fredsbevegelsen» ikke tålte møtet med Russlands krigføring i Ukraina. Det er altså ikke tilfeldigheter og uheldige omstendigheter som skapte noe «feilaktig inntrykk».

Behovet for en klassefiende 

Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug er ikke stalinister, og de er ikke putinister. I boken benevner forfatterne seg selv i stedet som marxister. Jeg legger i det videre bort bruken av «profitører» og «baroner», og tenker at det i utgangspunktet er uheldige og unødvendige merkelapper å klistre på andre mennesker. 

Når jeg likevel tar med partiets bakgrunn og fortsatte politikk, er det fordi det er relevant også for å forstå både marxistenes retorikk om «skatteterrorister» og virkemidlene de er villige til å bruke. For bokens analyseapparat, om man kan kalle det for det, er preget av marxismens hovedmotsetninger og krigsretorikk.

Og for å rettferdiggjøre en retorikk som springer ut av «kamp» og behov for revolusjon eller dramatiske samfunnsendringer, må man finne en skyteskive. I Norge er vi generelt glade i små forskjeller. En god del av oss liker også samspillet mellom små og store private bedrifter, deres eiere, de som jobber i bedriftene og lokalsamfunnet man i fellesskap er en del av. I marxistenes verden er dette samspillet redusert til at man er i (klasse)kamp mot hverandre, og derfor rettferdiggjøres bruk av krigsretorikk, eksemplifisert i boken med at man sammenligner sanksjoner mot russiske oligarker og krigsforbrytelser med hvordan man bør møte norske bedriftseiere som flytter utenlands. Eller beskriver folk som begrunner hvorfor de eventuelt flytter ut, som (skatte)terrorister. Våpnene har de heldigvis lagt bort. 

Den norske modellen

Norge er et av de likeste samfunnene i verden, og har som et av få land klart å forvalte funnet av en ufattelig råvarerikdom på en måte som har kommet hele befolkningen til gode. Men selv om vi er like, er det noen av oss – og stadig flere – som blir veldig rike. De siste årene har disse særlig drevet med fiskeoppdrett, og kom i fokus i 2022. Utover oppdrett har vi folk som har bygd opp store formuer på eiendom, finans og dagligvarer – men dessverre i mindre grad på innovasjon og teknologi. På børsen eier grovt regnet staten og utlendingene i overkant av 40 prosent hver, mens norske institusjonelle eiere har ca. 15 prosent og privatpersoner ca. 5 prosent av markedsverdiene og aksjekapitalen. 

For unoterte og mindre selskaper er det vanskeligere å finne tall, men trenden for oss som følger med, er veldig klar: Utenlandske PE-fond øker sin eierandel, og kan betale mer for kontantstrømmen private norske bedrifter representerer, enn hva privat familieeid norsk risikokapital har mulighet til. Utlendingene slipper å plages med formuesskatt, og må heller ikke ta utbytte og betale utbytteskatt for å betale formuesskatten. 

Norske privateide bedrifter kommer fellesskapet til gode, og har tjent oss godt. Noen har stilt opp med risikokapital og idéer, noen med arbeidskraft og staten med så forutsigbare rammevilkår som mulig. I tillegg har vi organisert arbeidsliv og brede velferdsordninger. Dette liker vi å kalle «den norske modellen», og den har vært god. Den har også ført til at private bedrifter med respekt for seg selv stiller opp som sponsorer for kultur og breddeidrett, støtter frivilligheten og bidrar i sitt nærmiljø. Det gjelder definitivt også dem som er eiet av milliardærer.

Mange har tillatt seg å tenke at rammevilkår for gründere ikke er viktig

Vi nordmenn er generelt ikke så veldig opptatt av privat næringsliv. Vi kan jo i stedet lene oss på den fantastiske forretningsideen det er å pumpe opp olje og gass, og selge den med ekstrem fortjeneste i et marked med enorm etterspørsel og begrenset konkurranse. Dette er muligens også grunnen til at regjeringen har fått det for seg at man kan kopiere denne suksessen i andre bransjer, hvor staten skal stille med både subsidier og høye skatter, og vipps, så skal vi få et nytt eventyr à la det vi har med hydrokarboner. Stadig mer tyder på at dette kommer til å gå riktig ille. Å legge grunnlaget for innovasjon står likevel ikke særlig høyt på regjeringens ønskeliste. For marxister er innovasjon og entreprenørskap en fremmed størrelse, og arbeidsplasser noe staten vedtar. 

Novo Nordisk, H&M, Ericsson, Nokia, Bang & Olufsen eller IKEA – vi har verken kultur for eller rammeverk som gjør at vi kan fostre privateide norske bedrifter som ikke driver med råvarer eller fisk, og som blir globale suksesser. 

Ser vi tilløp til selskaper som kan slå igjennom globalt (som Kahoot og Dune), blir de enten solgt til utlandet, eller eierne flytter til utlandet for å skjerme bedriften fra staten, dersom de har globale ambisjoner.

Kahoot er solgt til utlandet og tatt av børs. Dune Analytics ble etablert av nordmennene Mats Julian Olsen og Fredrik Haga, og er et av få norske selskaper som ganske raskt har oppnådd enhjørning-status («unicorn»), som innebærer markedsverdi på 1 milliard dollar. Om lag et år før han faktisk flyttet til Sveits, tok Fredrik Haga et ganske presist og erfaringsbasert oppgjør med hvordan Norge møter gründere med store ambisjoner. Han ønsket ikke hjelp fra staten, men hadde satt pris på ikke å bli vist midtfingeren da han bygde opp selskapet. Året etter at han skrev dette hos E24, flyttet altså Haga til Sveits. 

Nå nylig har regjeringens nye «exit-skatt» satt den endelige spikeren i kista for at det ville være rasjonelt for gründere med globale ambisjoner å starte opp med utgangspunkt i Norge. 

Vi har ikke den amerikanske beundringen for de som flasher rikdom i Norge. Og dersom vi oppfatter at noen er hyklerske og har dobbeltmoral når skatten skal betales, reagerer vi, også mot milliardærer. Det er kanskje også en del av den norske modellen. Samtidig er det også litt for mange som dermed har tillatt seg å tenke at rammevilkår for gründere ikke er viktig. Det er kanskje derfor boken beskriver hvordan det kom som en stor overraskelse at venstresiden tapte debatten og valget i 2023, selv om de trodde det skulle være en vinnersak å snakke om grådige bedriftseiere, latterliggjøre «skatteflyktninger» og henge ut dem som hadde tjent penger på næringseiendom/barnehagebygg som «profitører». 

Så viste det seg at befolkningen både på Frøya, Hitra og i Nærøysund – i norske byer, kommuner og lokalsamfunn – opplevde at de lokale private bedriftene og deres eiere ofte hadde gjort mer for dem enn hva staten noensinne hadde bidratt med. Og selv om det ble lovet mer penger til de aktuelle kommunene fra staten, reagerte innbyggerne på behandlingen av sine egne «rikinger». Det ble rett og slett en for vanskelig pedagogisk oppgave å forklare hvorfor staten skulle inndra mer penger fra private bedriftseiere, bedrifter og privatpersoner, samtidig som stadig flere bedrifter forsvinner til utenlandske eierfond og internasjonale konsern, og staten sløser penger på å lage flere fylkeskommuner. 

Den moralsk overlegne venstresiden forsvarer folkestyret

I Mímir og Marsdal – den venstrevridde podkasten (også utgitt av Manifest Media) konkluderer Mímir Kristjánsson og Magnus Marsdal med at venstresidens mennesker er moralsk overlegne de som sympatiserer til høyre, i tillegg til at Mímir mener å ha belegg for at de som har mye penger, er slemmere enn dem som har lite. Dette fikk nylig fikk to samfunnsforskere til å rykke ut og bruke dette som et skrekkens eksempel på hvordan man bidrar til polarisering i samfunnet, og oppfordre alle til å gjøre det motsatte av Mímir: Ikke anta at noen har dårligere moral enn deg bare fordi dere er harmdirrende uenige om noe.

Men i boken om Sveits-farerne er det nettopp slik: For våre marxistiske forfattere er det lite spor av respekt for legitim meningsforskjell, for at man analyserer virkningen av politikk ulikt, eller for eieres moralske forpliktelser til selskap og ansatte. Alt som står igjen er baroner og terrorister – og om noen velgere lar seg lure, må det være på grunn av milliardærenes mediemakt. 

Marxistene gjør seg også til noble forsvarere av demokrati og folkestyre, i møte med milliardærene som altså etter deres fortelling truer selve folkestyret. For dem som kjenner Rødts og dets forløperes totalitære og autoritære historikk er det vanskelig ikke å se absurditeten. Rødt sier de skal erstatte dagens demokrati med «sosialistisk folkestyre», hva nå i himmelens navn det måtte innebære. Men de har også som eneste parti sett seg nødt til å programfeste at de skal respektere resultatet av demokratiske valg, noe som om ikke annet må ses på som en anerkjennelse av de problematiske sidene ved både egen historie og alle erfaringer man har med marxisme i praksis. Derfor er det fristende å ta med følgende spørsmål, som bør rettes til enhver som forfekter marxistisk ideologi, men som aldri vil bli besvart av de samme: 

Hvorfor er det så lett å være marxist i et fritt land, men umulig å være fri i et marxistisk styrt land?

Som avslutning på sitt litterære verk lanserer forfatterne fire «bud» til venstresiden, for å få fart på klassekampen sin. Foruten å mobilisere «bunn mot topp» (og ikke elite mot elite, som Arbeiderpartiet etter sigende gjør) og «stogge pengenes makt i politikken» (som er et godt poeng, og bør angå både høyre- og venstresiden), mener forfatterne at man må føre «en hel Robin Hood-politikk» og «ta kampen om hvem som skaper verdiene». 

I budet om Robin Hood ligger det en viss erkjennelse om at det kanskje har blitt litt vel mye søkelys på hvem som skal tas, og at den jevne borger (eller eventuelt «folket» – i entall) ikke er nevneverdig imponert over argumentasjon i retning av at det er et presserende behov for å beslaglegge ytterligere verdier og verdiskapning til inntekt for staten. I hvert fall all den tid fattigdommen som SV lovet å utrydde da de satt i regjering sist, og som viser seg noe mer komplisert å bekjempe enn ved å innføre kortsiktige, dyre og populistiske løsninger, fortsatt er en del av samfunnet. Det må sånn sett være vrient for både marxister og sosialister å observere at det er de private organisasjonene som deler ut mat, som ofte utgjør den største forskjellen. Staten, representert ved regjeringen, har på sin side kommet opp med å gjøre det som må ha vært blant verdens laveste barnehagepriser enda lavere (uten noen form for behovsprøving), og bruker med det en uhorvelig masse penger på et svært lite treffsikkert tiltak. 

Å ta «kampen» om hvem som skaper verdiene, passer marxistene godt. Problemet er bare at det ikke er noen «kamp» å spore, der heller. Forsøket på polarisering og kamp får rett og slett ikke gjennomslag hos folk. Det er fullstendig åpenbart at verdier og arbeidsplasser ikke skapes av gründere og bedriftseiere alene. Et samspill mellom dem som har forretningsidéen, ansatte, statlige reguleringer og privat risikokapital danner grunnlaget for velfungerende bedrifter, og et godt privat næringsliv. Problemet til marxistene er at de tillegger innovasjon, entreprenørskap og vilje til å ta risiko nær null verdi, og ønsker å iverksette en samfunnsmodell som aldri har fostret annet enn lidelse for menneskene som må leve under den. Enda mindre har de menneskelige, teknologiske eller industrielle fremskrittene vært. Hvor kommer neste gjennombrudd fra? Caracas, Havanna, Pyongyang eller Moskva? Eller kanskje vi skal holde en knapp Silicon Valley, Zürich, Stockholm eller London denne gangen også...?

Life coach og spøkelser

Det er flere skremmende utviklingstrekk i vår oljerike nasjon, og ett av dem er at vi har blitt så oljedopet at vi ser ut til å ikke bry oss særlig om fremtidig konkurransekraft for privat næringsliv. Staten tar i økende grad fra næringer hvor vi gjør det bra, og har konkurransefortrinn, og gir til næringer som ikke lønner seg. Der har i det minste «Robin Hood»-tankesettet til forfatterne fått fotfeste hos regjeringen, selv om det vil vise seg som en veldig dårlig idé. 

På min egen Facebook-side ga jeg til kjenne at Minerva hadde gitt meg i oppgave å skrive dette bokessayet, nå i påsken. I diskusjon med blant andre Jens Rugseth, som står bak noe så sjeldent som norske suksessfulle teknologibedrifter (og dessverre for Norge har flyttet til Sveits), inntok Mímir også rollen som «life coach» for kapitalister i kommentarfeltet: «Hvis du over tid tjener så lite penger at du ikke klarer å betale en beskjeden formuesskatt, så tyder mye på at du er en dårlig kapitalist og bør finne på noe annet med livet ditt.»

Jeg tror at man på et eller annet tidspunkt må forlate den moralske indignasjonen over «rikingene» og hvor egoistiske de presumptivt er, og ta en reell diskusjon om hva kapital- og hjerneflukt etter hvert vil bety for vår konkurranseevne og arbeidsplasser. Og det var ikke milliardærene som vant lokalvalget i 2023, men folk i bygd og by som forkastet venstresidens løsninger. Den norske modellen, med samarbeid fremfor «kamp», vil være å foretrekke også i tiden som kommer. 

Hvordan passer så den marxistiske fortellingen om behovet for klassekamp inn i det moderne Norge?

 «Sammen kan vi drive bort kapitalens spøkelser», avsluttes Hjelp, de drar til Sveits – milliardærenes makt over Norge med. 

Selv om påsken er tiden for å tro på spøkelser, er fremtiden til marxistenes klassekamp i Norge neppe så lys at det er et presserende behov for designersolbriller.