Kant, Kardashian og arbeidsledige humanister

Det er ikke vanlig at et universitetsfakultet innkaller til pressekonferanse, men nå hadde Det humanistiske fakultetet gjort det. Likevel forståelig, som det etter hvert ble klart. Men det var også forståelig at oppmøtet fra pressen var lite. Hvem bryr seg i dag om hva som skjer på et universitet? Faktisk var det bare fakultetets eget hofforgan, Morgenbladet, som hadde møtt opp. Ja, også denne her skrivende utsendte fra Minerva. Hvilket var dumt, for det pressekonferansen skulle bekjentgjøre var noe som burde være midt i blinken for pressen og sosiale medier.

Det var naturligvis noe pinlig med et oppmøte (på to) som faktisk var færre enn innkallerne: Dekan Kristian Flott, sammen med fakultetsdirektøren, og et par andre damer jeg ikke riktig fikk med meg hvem var. Men en av dem kom i alle fall ut i auditoriet og delte ut, hvis man kan bruke et slikt uttrykk i en slik forbindelse, noen ark til oss to.

Deretter grep fakultetsdirektøren ordet og ga det videre til dekan Flott, som tydelig hadde forberedt seg på å holde en innledning for et større pressekorps, men som nå måtte improvisere en nedskalering:

«Ja, velkommen skal dere være begge to. Det er i hvert fall ingen smittefare i dette auditoriet. Jeg får håpe dere klarer å formidle videre det jeg skal bekjentgjøre.

Som dere kanskje vet, blir de humanistiske fagene stadig vekk beskyldt for å være irrelevante for samfunnet. Det gjør at vi får mindre penger, selv om tilstrømningen av studenter er stor. Men i dag kan vi fortelle at vi skal møte denne utfordringen ved å lansere tre nye bachelor- og masterstudier, som i høyeste grad er nyttige, og som vil dekke et stort behov. Disse blir lagt under Institutt for medier og kommunikasjon. Jeg gir derfor ordet videre til instituttlederen der, Kari Flink.»

Nå forsto jeg hva eller hvem en av de andre damene var. Men de var så like, slik HF-damer gjerne er, at jeg blandet dem sammen med hverandre. Mest sannsynlig pga. min mannssjåvinisme.

«Mitt institutt er vel det instituttet som har mest kontakt med det som skjer i media, og dermed i verden. Vi har derfor vært i stand til å registrere hva det er spesielt behov for av kompetanse i media og i verden. Og da har vi ikke kunnet unngå å merke oss tre viktige roller som fortsatt har hatt noe amatøraktig over seg. Altså, med uklar kompetanse, og uten tittelbeskyttelse. Den første er influencer-rollen. Vi har derfor konstruert, i første omgang, et bachelor-studium for influencere. Men som vi planlegger å utvide til et master-studium, og etterhvert til et doktor-studium.»

Her hadde jeg tenkt å skyte inn et spørsmål, men min kollega fra Morgenbladet kom meg i forkjøpet, antagelig med sin naturlige førsterett:

«Hva skal være innholdet i et slikt studium?»

Instututtleder Flink svarte:

«Det blir naturligvis egne kurs i frisyre og sminke, og i bruk av implantater og botox. Men også kurs i baking. Men viktigst er at det skal lages kurs og bachelor-oppgave om å produsere og publisere innhold på vegne av annonsører; ta bilder, lage video, skrive omtale, markedsføring av produkter og av en selv som merkevare; jobbe med å beholde og utvide sitt publikum, og aktiv tilstedeværelse i sosiale medier.»

Nå var jeg raskest ute med et spørsmål:

«Men vil det ikke bli en pinlig kjønnsdiskriminerende ubalanse på et slikt studium? Jeg har aldri hørt om annet enn kvinnelige influencere. Og forresten heller ikke fargede influencere, i hvert fall ikke her i Norge.»

Instituttleder Flink svarte:

«Det vil vi naturligvis gjøre noe med gjennom studentopptaket, slik at vi kan få inn flere mannlige og sorte influencere. Vi er antirasister, som du sikkert vet. Men la meg fortsette med å si noe om de andre to studiene. Det første er et studium som vil føre til mastergrad i ekspertise.»

Ekspertise? Lurte jeg på. Et stumt spørsmålstegn må ha vist seg i ansiktet mitt, noe Flink måtte ha oppfattet, for hun tilføyde straks:

«Ja, ekspertise som eksperter har. Utdanning av slike er svært viktig i dag. På flere og flere områder har vi bruk for eksperter, og altså særlig i media. Dere har vel alle sett overskrifter som begynner med «Eksperter mener at …»? Og hva skulle vi ha ment om valget i USA om ikke ekspertene hadde fortalt oss det. I tillegg kan de fortelle oss utfallet før valget har skjedd. Aldri har det vært et slikt behov for eksperter. Det må vel alle skjønne, til og med uten hjelp fra eksperter?»

Jeg oppfattet det retoriske spørsmålet rettet til meg, og svarte:

«Men hva kan HF bidra med? Er det ikke viktigst at eksperten har skaffet seg ekte kompetanse på felt han eller hun vet mer om enn andre, og har ikke da eksperten allerede ekspertise, uten å måtte studere medier og kommunikasjon?»

Instituttleder Flink svarte:

«Ikke nødvendigvis. Det er akkurat som med lederkompetanse. Det er noe man kan ha uavhengig av om man har kunnskap om det feltet man skal lede. Nei, det viktigste for en ekspert er å være bestemt og sikker i sine ekspertuttalelser. En ekspert skal aldri ta feil. Eller gi inntrykk av å kunne ta feil. Slik at publikum kan beroliges. Og la seg overtales. Så vi vil også engasjere psykologer som skal bygge opp selvsikkerheten til ekspertstudenten.

Men la meg gå videre til den siste masterutdanningen. Dette er et studium i kommentering, og som altså skal utdanne kommentatorer.»

Jeg var litt forvirret:

«Men hva er egentlig forskjellen på en ekspert og en kommentator?»

Instituttleder Flink svarte:

«Det er vel nokså innlysende: En ekspert skal være helt sikker i alt han eller hun sier. Mens en kommentator aldri skal være definitiv i sine vurderinger, men bevege seg rundt temaet for å bygge opp en mur av uttalelser som kan høres ut som selvfølgeligheter og klisjeer, men som i virkeligheten effektivt fjerner temaet fra tilhørernes bevissthet. For å fremme sinnsro.»

Men nå hadde min Morgenblad-kollega våknet og gjenerobret sin førsteprioritet:

«Det er vel likevel et generelt problem for ferdigutdannede humanister å få passende jobber. Vil ikke disse tre nye studiene bare øke mengden av arbeidsledige humanister?»

Her grep dekan Flott inn:

«Tvert imot. Det er i dag et skrikende behov etter alle disse tre yrkesgruppene. Influencere tjener svært godt i et marked som ser ut til å vokse uten grenser. Når det gjelder kommentatorer er det bare å se hvilken mangel på slike det er i NRK og TV2. Alt for ofte slipper farlige fakta nakent gjennom til uforberedte seere. Og eksperter kan vi aldri få nok av, så komplisert samfunnet er blitt.»

Det var vel dette som fikk meg til å våkne, eller som det snart skulle vise, fikk meg il å tro at jeg våknet. Men uansett ble jeg omsider helt overveldet av all postmodernismen på dette fakultetet:

«Men er ikke dette en trussel mot demokratiet? At noen skal fortelle folk hva de skal forstå og mene? Hva slags tillit til folks vurderingsevne er dette? Har vi ikke lenge hatt en enhetsskole her i landet. Som skulle ha skolert og dannet befolkningen. Og er ikke dannelse, for ikke å snakke om opplysning, nettopp utvikling av evnen til å tenke selv? Sier ikke Kant at opplysning er Sapere aude, våg å tenke selv? Kan ikke denne bruken av eksperter og kommentariatet snarere sammenlignes med propaganda og indoktrinering, slik vi kjenner det fra land vi ikke vil sammenlignes med?»

Dette falt ikke i god jord hos dekan Flott:

«Hvem er egentlig du? Har jeg ikke sett deg før? Har ikke du vært ansatt på dette fakultetet? Men nå har du sluttet, og har mistet din oppdatering? Kanskje du kunne trenge litt eksperthjelp?»

Denne vridningen av tema over til meg alarmerte meg. Og Flott fortsatte:

«Det høres definitivt ut som om du kunne trenge ganske mye eksperthjelp. Kanskje du i tillegg burde bli influert og kommentert? Heldigvis er Kari Flink her ekspert på å kommentere! Hun kan kommentere deg!»

Og nå reiste denne instituttlederen seg og kom ut i auditoriet mot meg på en truende måte. Jeg reise meg også, løp mot utgangsdøren, og forsøkte å åpne den. Men den var låst. Og bak meg kom Kari Flink stadig nærmere! Nei, nei, jeg ville ikke bli kommentert! Ikke det!

Men i neste øyeblikk lå jeg sprellende på gulvet. Likevel ikke i et auditorium, men på mitt soveværelse. Badet i svette! Heldigvis: Det hadde bare vært et uhyggelig mareritt!

Ja, ja. Aldri så galt: Jeg hadde jo lurt på hva jeg skulle skrive om i Minerva-spalten min denne uken. Nå visste jeg hva det skulle bli.