– Nesten umulig å nyansere debatten om tysk identitet etter krigen

På en markedsplass i den tyske byen Brandenburg an der Havel befant journalist Astrid Sverresdotter Dypvik seg bak en mur av blå og hvite politibiler. Det var valgkamp, og det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) hadde invitert til «familiedag». Fremmøtt var både partiets potensielle velgere, motdemonstranter og, altså, et ikke ubetydelig politioppbud.

Som så ofte når det gjelder AfD, var det som foregikk rundt henne en blanding av det angivelig respektable og det helt uakseptable: På scenen sto blant andre Alexander Gauland, en av stifterne av partiet, som er jurist med doktorgrad, har bakgrunn fra Angela Merkels CDU og angivelig forsyner partiet med en «borgerlig aura». Så dukket Andreas Kalbitz opp, en annen lederskikkelse i AfD, som blant annet har vært med i den nynazistiske ungdomsorganisasjonen Heimattreue Deutsche Jugend (HDJ).

Senere, og etter at han slo en partikollega så hardt i magen at milten ble ødelagt, skulle Kalbitz bli ekskludert fra partiet. Men denne sommerdagen hørte Dypvik ham tale om saker som appellerte til identitet og følelser: Om islam, som ikke passer inn i Tyskland. Om likestilling, trans og klimapolitikk, som ifølge ham selv får altfor mye oppmerksomhet. Saker som sjelden var på agendaen i delstatsparlamentet der han potensielt skulle bli valgt inn, men som fikk med seg velgere.