Vi lever i ny-kynismens tidsalder

Forleden holdt den amerikanske komikeren Steve Carell en glimrende tale for avgangselevene ved Northwestern University i Chicago. Den handlet om noe så prosaisk som vennlighet:

«I dag vil jeg gjerne snakke om noe ganske enkelt. Noe som er viktig for meg, og noe vi trenger mer av i verden. Temaet mitt i dag er vennlighet.

Vennlighet er ikke en svakhet. Det er en styrke, som jeg mener ikke bør feires – men forventes. Alle burde i det minste være ‘ganske hyggelige’.

Husk de små tingene, som å være vennlig, og at du ikke er alene», sa Carell.

Carells tale er betimelig i et USA som på mange områder er i ferd med å slites i stykker av uvennlighet. Carells formaninger er allmennmenneskelige. Men det er liten tvil om at Carell også tenkte på virkningene av MAGA og en president som er direkte hatsk i sin omtale av alt og alle som står i hans vei.

Dette aggressive verdensbildet illustreres godt av Elon Musk i en av hans opptredener hos Trump-apologeten Joe Rogan:

«Musk: There's so much empathy that you actually suicide yourself. …

Rogan: Yeah.

Musk: So that – we’ve got civilizational suicidal empathy going on. The fundamental weakness of Western civilization is empathy, the empathy exploit. They’re exploiting a bug in Western civilization ...»

Men hva slags empati er det Musk jabber om? Musk sier også et annet sted at noe empati må vi ha. Men for hvem?

«For den mest kulturkrigerske høyresiden er empatiunderskudd et symptom, mens sykdommen er gruppenarsissisme», har kollega og filosof Lars Svendsen sagt til meg. Han treffer, dessverre, blink.

Filosofen Thomas Hobbes er kjent for sine teorier om at mennesket er drevet av egeninteresse, i en «alles krig mot alle», som det gjerne heter, og at staten er til for å temme våre destruktive instinkter. Hobbes var altså på et mørkt sted, og det er en underdrivelse å hevde at verdenssynet hans var kynisk.

Andre filosofer, som David Hume og Adam Smith, så annerledes på menneskeheten. Smith mente at staten «springer ut av at mennesker er sosiale … ikke frykt for at vi skal slå hverandre i hjel», som professor Sigve Tjøtta formulerer det. «Sympati er nøkkelen til mellommenneskelig forståelse hos Smith. Det at vi har evnen til å sette oss inn i hva andre føler er avgjørende for hvordan fellesskapet fungerer», skriver kollega Mathilde Fasting i Minerva om det samme.

David Hume brukte uttrykket «fellow feeling» for å beskrive menneskets evne til å føle med andre – altså medfølelse. Når vi ser at noen lider, opplever vi en form for emosjonell resonans med dem – vi føler sympati.

«The minds of men are mirrors to one another, not only because they reflect each other’s emotions, but also because those reflections back and forth create shared standards of virtue and vice.»

Den som nipper for mye til Hobbes, står i fare for å bli en kald fisk (jeg er der innimellom selv). Det kan av og til være lurt å lytte mer til Smith og Hume, eller til Carell. For vi lever i ny-kynismens tidsalder.

Grenser for empati

Felles identitet er en styrke. Det gir trygghet og maner til samhold og felles kjøreregler. Det er et grunnleggende menneskelig trekk at vi søker fellesskap. Men identitetsmarkører er også kimen til store og små konflikter, endog folkemord, som har oppstått og fremdeles oppstår i verden. Vår evne til medfølelse, eller Humes fellow feeling om du vil, har en tendens til å skru seg av overfor dem som står utenfor flokken.

En del studier antyder at folk på venstresiden har mer empati for andre enn konservative har. På den annen side er venstresidens empati mer abstrakt enn konservativ empati. En del handler nok om kulturell kapital, eller det noen omtaler som moralposering. Venstresidens empati er ofte skreddersydd ideologiske og politiske preferanser. Det kan arte seg som sympati for minoriteter, men også som sympati for røde redselsregimer.

Noen studier viser at konservative kan vise mer empati overfor personer innenfor sin egen sosiale krets (inn-gruppe) og mindre overfor dem utenfor (ut-gruppe). Den autoritære høyrebølgen som sveiper over oss, rendyrker slike sentimenter, som utvilsomt har forsterket seg i USA med MAGA. Ingen amerikansk president i moderne tid har rendyrket dem og oss-forestillinger mer enn Trump. Og skal vi følge kommentatorer som Adam Serwer og Robert Kagan, er Trumps «grusomheter», altså hans hatske utfall mot andre grupper, hans åpenbare forakt for svakhet, en vesentlig driver for fremgangen hans.

Slike studier er naturligvis ikke presise. De viser til tendenser, men ikke på individnivå. Det kan saktens også argumenteres med tyngde for at venstresiden ikke er fremmed for å utdefinere grupper de heller. Men like fullt tror jeg studiene sier oss noe om regjerende tidsånd. Det er trekk ved høyrekulturkrigeriet vi bør være litt forsiktige med, i god konservativ ånd.

Selv om vår egen offentlighet er rene idyllen sammenlignet med for eksempel den amerikanske, så hender det at det pipler mellom skottene. Særlig tenker jeg på når det uttrykkes sterk misnøye mot woke og politisk korrekthet. Det er fenomener som åpenbart har sine kleine og problematiske sider som har godt av å belyses. Men i iveren etter å angripe disse tingene er det påfallende at ganske mange ikke tar høyde hvorfor slike fenomener oppstår. Politisk korrekthet kan være klaustrofobisk og unødvendig, men den handler også om å ta hensyn til andre. Det er forskjell på politiske korrektheter, for å si det sånn.

Henrik Syse har skrevet godt om noe lignende i en lengre post på Facebook. Så godt at det bør gjengis:

«Faren er nemlig at denne måten å tenke på … kan oppmuntre til fortsatt urettferdighet eller i hvert fall til altfor langsom forandring på sentrale samfunnsområder. Vi kan også få et feilaktig inntrykk av at alt var bedre før, eller av at ‘vi’ (snevert forstått) er best, bedre enn alle andre. Det kan i verste fall gi legitimitet og næring til rasisme og andre hatske holdninger.

Advarselen uttrykkes berømt i Martin Luther King Jr.s mesterlige Letter from a Birmingham Jail, der han midt i borgerrettighetskampens hete anklager den kjølige og moderate hvite mann eller kvinne som tilsynelatende er tilhenger av borgerrettsbevegelsen, for å være dens fiende. King har i tankene alle de som i praksis sier noe slikt som:

‘Joda, det er nok ille mye av det som har skjedd, fra slaveri til segregering, men ta det nå litt med ro, da! Det får da være grenser for forandring. Den som protesterer mot urettferdighet på en måte som utfordrer lovlydige, skikkelige borgere, eller som skaper usikkerhet rundt nasjonens stolthet eller våre …’»

Sitat slutt.

Mitt inntrykk er at på sitt verste har en del av reaksjonene mot wokeisme og lignende fenomener antatt eplekjekke og hevngjerrige former. At det er skapt et slags frirom – for noen – til å være bøllete.

Det er en litt bekymringsverdig tendens at litt for mange lar seg forlede av underholdende kynisme. Opprøret mot politisk korrekthet handler ikke alltid bare om å riste av seg unødvendige tabuer, sensur og hundsing av humorister, men om manglende sympati og forståelse for andre. Ikke så sjelden en «høhø»- og «nå er det vår tur!»-holdning til lidelse, eller til at andre mennesker helt genuint har grunner til å føle seg såret og tråkket på. Hos den konservative som vektlegger humanisme, sympati og moderasjon, skjærer det i øret.

At noen stiller seg for lett i en offerposisjon og anklager betyr ikke at noen rent faktisk også er ofre. Det er en feilslutning som blant annet gir seg utslag i en forestilling, ikke om at rasisme og fordommer mot minoriteter er noe vi fremdeles må håndtere, men at omvendt rasisme er den egentlige rasismen, blinde for det faktum at det da praktiseres den samme identitetspolitiske gridlocken man kritiserer woke-folket for.

Hele woke-komplekset er så rotete og fullt av oversvømmelser og bisarre konstellasjoner at det ikke skal så mye til før det går i staver. Men vi skal ikke glemme at det vi ofte kaller woke, har sitt utspring i noe reelt. Ingen påfunn fra dekonstruktivister og deres kanselleringer kan nulle ut at det finnes rasisme og fordommer mot minoriteter der ute. Ei heller at disse har sitt utspring i dype kulturelle og historiske strømninger, og at disse på noen områder antar strukturelle former. Det er grunnkunnskap i samfunnsfagene (det er derfor MAGA er i krig med dem).

Det jeg har hatt størst problemer med, er det enorme søkelyset på transpersoner. Mange har sikkert sett bildet av Rowling pattende på en sigar med en cocktail i hånden om bord på en yacht et sted i tropene. Det skjedde etter at Storbritannias høyesterett falt ned på at ordet «kvinne» i likestillingsloven skal tolkes ut fra biologisk kjønn – og dermed ekskludere transkvinner. Man kan saktens gi Rowling litt slack etter at hun i årevis har stått i en slags trans-storm og fått så mye pepper. Like fullt vekker bildet ubehag. Det fremstår kaldt og hjerteløst og ubetenksomt. Men hun fikk applaus i mange miljøer.

Det er ille at det er blitt sånn, fordi trans er forbundet med så mye elendighet og stigmatisering. De er en liten, stort sett taus gruppe med høy grad av psykiske og sosiale følgeproblemer, som er blitt forfulgt og diskriminert gjennom historien. Det handler om mennesker. Men det er ganske tydelig at saken også trigger holdninger som ikke hører hjemme i et raust samfunn. Holdninger hvis subtekst er at trans er farlige folk som smyger seg inn på steder de ikke skal være, som banker opp kvinner og har seksuelle tvilsomme motiver.

Det finnes ikke de saker som ikke kan debatteres, selv de vanskeligste ting, men det kan gjøres uten kulturkrigshatt. Ikke glem at vi har med mennesker å gjøre. Kulturkrigen er sånn sett en deprimerende blindgate. Et sted å begynne er litt mer vennlighet. Det var budskapet til Carell. Noe å ta med seg inn i sommerferien.