Religiøse handlinger hører ikke til i skoletida

I Minerva skriver Ivar Staurseth (28.10) om skolegudstjenester og har mange gode poenger. Likevel kan man få det inntrykk av at han mener at mange som er imot religionsutøvelse i skoletida, gjør det fordi vi er «antireligiøse».

Biskop Atle Sommerfeldt forteller til NRK Østfold (28.10) at han er imot KrF’s forslag om at alle skoler plikter å tilby skolegudstjenester, men føyer selvsagt til at han er for at elevene skal gå til kirken i skoletida. ­ – Alle forsøk fra Human-Etisk Forbund på å undergrave det er svært dårlig begrunnet, sier han.

Strider mot likebehandling

Hva er våre argumenter imot? Grunnene til at siviliserte land skiller skarpt mellom kunnskapsformidling om religioner og religionsutøvelse i skoletiden, er mange. Det dreier deg seg først og fremst om ryddighet i skolen. Stigmatiseringen av barn som blir igjen på skolen når flertallet vandrer av sted til kirken, gruppepresset som oppstår og den ufrivillige eksponeringen av eget livssyn når foreldre og lærere velger fritak for sine barn eller seg selv – er alle momenter som gjør at offentlige skoler burde avholde seg fra å bistå et trossamfunn i deres arbeid for å nå unge sjeler.

Det strider imot normene om likebehandling og likeverd at alle andre enn barn av kristne må finne seg i å praktisere sin religion etter skoletid. Menighetsbarna i Den norske kirke har det privilegium å bli tilbudt gudstjenester i skoletida. Eller som Barneombudet minner om i sin høringsuttalelse vedr. Stålsett-utvalget: ordningen med skolegudstjenester «… strir mot formålet med opplæringslova om at opplæringa skal «gi innsikt i kulturell mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding».