– At Den norske kirke er blitt en politisk aktør, merkes ikke bare når biskopene uttaler seg om oljeboring og innvandring, skriver Kjell Madsen.
Pixabay / CCO.
Hva er kristendommens fremtid?
Kirker engasjerer seg i diplomatisk virksomhet. Men toleransen har mer med keiseren å gjøre enn med Gud.
At Den norske kirke er blitt en politisk aktør, merkes ikke bare når biskopene uttaler seg om oljeboring og innvandring. Også i tradisjonelle kirkelige seremonier kan den politiske profilen komme til syne. Jeg opplevde det som et pussig innslag i en begravelse for ikke lenge siden. I talen innrømmet presten at kirken har fått rykte for å sympatisere med venstresiden, derfor ville hun understreke at alle er velkomne i kirken. Også de som ikke er sosialister, fremhevet hun. Hjertelig velkomne, de også.
Godt å høre, men spesielt raust er det jo ikke. Jesus omga seg med mange slags personer. Så ikke bare tollere og prostituerte men også hasjimportører, mordere, nazister og rasister er velkomne, i tillegg til ikke-sosialister. Det kan ikke stilles politiske eller moralske krav til nærvær i kirken. Presten må ha hatt en mistanke om at ikke alle de tilstedeværende var klar over det. Ikke-sosialister ville nok være blant de uvitende og burde derfor hilses spesielt. Jeg oppfattet den gode vilje og ble ikke såret. Episoden kan ses som et hint om kirkens diplomati på mange fronter.
Selvsagt er også muslimer hjertelig velkomne i kirken. Det kan man si, men i de rette sammenhenger, for en invitasjon til muslimer kan oppfattes som et forsøk på å omvende dem. Da har man forutsatt, krenkende, at kristendom er bedre. Men er ikke landets muslimer en misjonsmark, det må da være en plikt å følge misjonsbefalingen? De som sier det, sitter neppe i bispemøter.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
