Hvordan tenke om ulikhet

Årsakene til økonomisk ulikhet er viktigere enn nøyaktig hvordan grafene til enhver tid svinger.

Publisert Sist oppdatert

Ulikhetsforskeren Michael Marmot fikk en gang en epost fra en venn som lurte på om han var blitt litt friskere nå som formuen til Bill Gates hadde gått ned fra 70 til 45 milliarder dollar. Ulikheten var jo gått ned og Marmots relative posisjon blitt forbedret. Jeg blir minnet på dette hver gang jeg ser at det har kommet et nytt innlegg i avisen om den allment beryktede ulikhetsutviklingen. Sist var det en debatt i Aftenposten der striden blant annet står om hvorvidt gini-koeffisienten for Norge er økende eller har vært stabil siden slutten av 90-tallet. Hannah Gitmark i Agenda skriver at den flate grafen er misvisende fordi flere av landets rikeste beholder deler overskuddet i selskapene sine istedenfor å ta det ut som utbytte.

Lave økonomiske forskjeller går i akademiske og politiske kretser for å være botemiddel mot alt fra lav økonomisk vekst til helseproblemer til allment sinne mot politikere. Det er noe i dette, men på samme måte som i eksemplet med Bill Gates kan det umulig være slik at folk i Norge går rundt og blir syke og sinte på grunn av en utvikling man må bruke timesvis på nettsidene til SSB for å oppdage. Det som teller, må jo være det man kan føle på kroppen.

Kommer an på årsaken

De økonomiske forskjellene i Norge økte på 90-tallet, men da fra de laveste nivåene som er blitt registrert i et samfunn med markeds-økonomi. Gini-koeffisienten i dagens Norge er på samme nivå som den var i kommunistiske Sovjetunionen da den brøt sammen. Alle er enige om at vi må ha noe ulikhet, men det virker likevel som nivået på åttitallet går for å være det ideelle, selv om det spørs om det er noen befolkningsgrupper i Norge som har fått det verre på grunn av utviklingen siden den gang. Motsatt fikk ikke islendingene det bedre da ulikhetsnivået på øya deres falt kraftig etter finanskrisen.

Hvis alle hadde tenkt på samme måte som sosialister som blir iltre over de blotte eksistensen av milliardærer, ville det kanskje vært mulig å lese den allmenne tilfredsheten ut fra likhetsstatistikken. Men siden situasjonen er slik at folk snarere beundrer rikfolk, så lenge man opplever at de følger spillereglene, kommer det an på hva som er årsaken til at ulikheten øker (i den grad den faktisk gjør det).

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS