Hvorfor KrF vil dø ut

På Minerva-kontoret finnes det en hylle med gulnete paperbackbøker som står igjen fra tidligere tiders glansdager da Jan P. Syse og Lars Roar Langslet herjet i redaksjonslokalene. Blant titler som Forandre for å bevare og Sats for 70-årene finnes boken Kristendom og politikk av biskop Karl Marthinussen, som ble gitt ut av Kristelig Folkeparti på midten av 60-tallet.

I boken forsøkte biskopen å forklare for partiet hva det egentlig hadde drevet på med siden oppstarten 30 år tidligere. Grunnleggerne hadde nemlig ikke tatt utgangspunkt i noen teoretisk analyse av hvordan samfunnet fungerte eller burde bli. Isteden var partiet et tidlig eksempel på identitetspolitikk. Den gangen var det ikke etniske minoriteter eller LBHT-personer som ikke følte seg representerte i politikken. Det var lavkirkelige kristne i Hordaland som var misfornøyde med at de ikke lenger fikk valgt sine egne folk inn på tinget gjennom Venstre. Biskopen forsøkte å svare på det betimelige spørsmålet om hvorfor denne gruppen egentlig trengte sitt eget parti.

Det kristne helhetssynet

Selv mente biskopen at KrF ikke hadde eksistensberettigelse dersom partiet bare skulle representere en bestemt klasse eller gruppe i samfunnet. Berettigelsen fant biskopen isteden i det kristne helhetssynet på menneske og samfunn. Det var nemlig den mest riktige og eneste holdbare basis for politikken, mente han. Folk med et kristent grunnsyn hadde derfor et ansvar for å engasjere seg i styre og stell.

I boken nevner ikke biskopen så mange eksempler på hvilke konkrete standpunkter et kristent grunnsyn nødvendiggjør (en veibevilgning var dog et eksempel på en religiøst nøytral avgjørelse), men den kan leses som et forsøk på å få det kristne partiet til å passe inn i det politiske Norge. Bibelen kan og blir brukt til å begrunne vidt forskjellige typer politikk, fra latinamerikansk frigjøringsteologi til lavkirkelig amerikansk erkekonservatisme. Til forskjell fra det sistnevnte synet handlet biskopens bok for eksempel ikke om hvordan kristne burde få holde på med sitt og være i fred fra offentlig innblanding, slik holdningen gjerne har vært i USA (Det fantes dog mange slike velgere i KrF, ikke minst på Sunnmøre. Disse gikk etter hvert over til Frp). Ei heller knyttet biskopen kristen politikk til merkelapper som borgerlig eller konservativ, slik partiene som kaller seg kristendemokratiske, har gjort i Tyskland (KrF har stort sett skydd disse betegnelsene).