Kjønnsidentitet: Individualisme på spinnville veier

På relativt kort tid har selvidentifisering av kjønnstilhørighet fått sosiale, politiske og juridiske konsekvenser i en rekke land. At så mange omfavner denne forståelsen av kjønn, skyldes et ønske om å komme transpersoner i møte og bøte på urett som er blitt begått mot en utsatt minoritet. Men selvidentifisering av kjønn hylles også som angrep på heteronormativitet, den binære tokjønnsmodellen og kjønnsundertrykkelse. Tilslutning til selvidentifiseringen av kjønn fremstår som en kombinert solidaritetserklæring, et politisk prosjekt og et progressivt angrep på dype undertrykkende samfunnsstrukturer. Men spørsmålet er om ikke dette er et blindspor.

Konflikter

Selvidentifisering av kjønn skaper konflikter, slik vi blant annet har sett mellom kvinnegrupper og kjønnsidentitetsaktivister. Den mest sentrale konflikten oppstår når personer født som hankjønn med gjennomgått mannlig pubertet, kan erklære seg som kvinne og få tilgang til områder som tradisjonelt er reservert kvinner og til kvinners tilkjempede rettigheter. Dette gjelder for eksempel for kjønnsdelte garderober og fengsler, konkurranseidrett og krisesentre.

Kjernen i konflikten er ikke individets rett til å leve ut «ikke-normative» kjønnsuttrykk eller kjønnsidentiteter. Konflikten gjelder samfunnets tilretteleggelse for at en indre følelse av kjønnsidentitet skal trumfe den materielle kroppen og være avgjørende for samfunnets klassifisering av kjønn og tilhørende rettigheter. Maktforskjellene mellom kvinner og menn i samfunnet for øvrig gjør at det ikke er symmetri mellom konfliktene kjønnsidentitet skaper. Problemene oppstår når hankjønn som ønsker det, legitimt kan forlange behandling og rettigheter som om de var kvinner.

Transpersoners rett til å leve sitt liv og bli beskyttet mot diskriminering og trakassering kan og bør sikres. Men dette bør gjøres uten å akseptere forestillingen om at samfunnet må anerkjenne i lover og regler at kjønn er noe hver og en selv føler og kan «velge».

Mistenkeliggjøring

Selvidentifisering av kjønn er så mye mer enn å la alle mennesker få være seg selv. Det er del av et større ideologisk system som blant annet innebærer å erstatte biologisk kjønn med opplevd kjønn i lovverk og regler – med store konsekvenser spesielt for kvinner. Biologiske kvinner puttes i den fremmedgjørende sekken «menstruerende personer» eller «personer med vagina», fordi begrepet kvinne også skal omfatte transpersoner født hankjønn og som føler seg som kvinner. De som hevder at kvinners kjønnsbestemte rettigheter er og bør være knyttet til betydningen av kjønn – ikke kjønnsidentitet – i samfunnet, stemples hyppig av aktivister som reaksjonære og en trussel mot transpersoner. De som sier høyt i denne debatten at mennesker fødes med ett av to kjønn, mistenkeliggjøres. Lesbiske som ikke vil ligge med «kvinner med penis», kritiseres for å være transfobe. Det å si at kvinner er kvinner og transkvinner er transkvinner, altså biologiske hankjønn som føler seg som kvinner, oppfattes som et eksistensielt angrep på transpersoner – og ikke som et forsvar for kvinners rettigheter. Kritikere stemples som transfobe TERFs (Trans-Ekskluderende Radikal-Feminister), og risikerer på sosiale medier å bli sammenlignet med høyreorienterte ekstremister.

Transsaken blir gissel

Spørsmålet er om at transsaken tjener på koblingen til kjønnsidentitetsideologien. Innenfor transmiljøet finnes det også mange som ikke er enige i de ytterliggående stemmene, og som anerkjenner forskjellen på kvinner og transkvinner. Men de blir ofte marginalisert og kommer sjeldnere til orde. Koblingen til en radikal teori om kjønnsidentitet gjør at transpersoner skyves foran i en sterkt polarisert konflikt som dreier seg om noe helt annet enn transpersoners rettigheter og behov for å få leve sine liv i fred og med respekt.

Istedenfor å inkludere transpersoner i et blomstrende mangfold, blir denne lille gruppen sårbare mennesker brukt som brekkstang for en kunstig og autoritær endring av hvordan kjønn skal defineres og omtales – og for det som i praksis fremstår som et angrep på kvinners kjønnsbaserte rettigheter.

For å få debatten inn i et bedre og mindre polariserende spor må to ting sees og analyseres separat: Det første handler om å finne løsninger på transpersoners spesifikke utfordringer, erkjenne og håndtere potensielle interessekonflikter og skape et mangfold som ivaretar flere behov og ulike gruppers rettigheter. Det andre handler om å støtte kjønnsidentitetsideologien og ideene om selvidentifisering av kjønn. Og det er mulig å gjøre det første uten å gjøre det andre.

Beskytte individet

Prinsippet om selvidentifisering kunne i teorien utvides til en lang rekke andre sosiale relasjoner, og vi finner noen tilløp i denne retningen. Men det oppleves som provoserende når hvite mennesker selverklærer seg som svarte og krever å bli respektert som det. Det viser reaksjonene på amerikanske Rachel Dolezal som ledet en lokalavdeling til borgerrettighetsorganisasjonen NAACP, hevdet hun var svart og viste seg å ha en hvit bakgrunn; eller de sterke reaksjonene på filosofen Rebecca Tuvels artikkel om transrasialisme/transetnisitet. Og ingen får selv bestemme tilhørighet til en selvvalgt nasjonalstat og ut fra en selverklæring motta pass og borgerrettigheter. En selverklært lam person kan velge å sitte i rullestol, men skal vedkommende få parkeringstillatelse, hjemmehjelp og støtte til ombygging av leilighet?

Retten til å leve som man vil og ha ikke-normative kjønnsuttrykk uten å bli diskriminert og trakassert, må bli beskyttet og respektert gjennom lover og regler på samme måte som for eksempel tro og legning. Men når subjektive selvoppfatninger skal pålegges andre og gi tilgang til rettigheter til det kjønnet man føler seg som, blir det problematisk.

Det er kravet om automatisk og universell utløsing av rettigheter som kvinne på basis av den subjektive selvidentifisering eller følelse av å være kvinne, som i særlig grad skaper konflikt og som er kjernen i kjønnsidentitetsideologien.

Kjønn som et spekter

I løpet av relativt kort tid er analysen av individ og kjønn blitt endret radikalt. Det skal angivelig finnes mange flere enn to kjønn (usikkert hvor mange) og kjønn fremstilles som et spekter. Det snakkes om at vi ikke er født med et kjønn, men «tildeles» et kjønn. Talemåten, som tidligere utelukkende ble anvendt om et lite antall spedbarn født med uklare ytre kjønnskjennetegn, hvor legene ofte velger og tildeler ett av to kjønn, brukes nå om alle. Uttrykk som «mange kjønn» har i dag glidd inn i språket, uten at det er klart om det refereres til ulike måter å oppleve seg selv og sin kjønnsidentitet eller til langt mer omstridte påstander om at det eksisterer mer enn to biologiske kjønn, at kjønn er flytende eller at kategoriene kvinne og mann egentlig er bare en språklig, sosial konstruksjon. Mangelen på definisjoner og presis språkbruk er et gjennomgående problem når kjønn diskuteres. Samtidig blandes begrepene kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsroller (sex og gender, gender identity og gender roles), og de ulike kjønnskategoriene forblir uklare og ulikt definert. Diskusjonene som ble ført på 1970- og 1980-tallet om trange kjønnsroller som undertrykker både kvinner og menn, ser ut til å ha blitt umoderne.

Disse endringene foregår ikke i et tomrom, men er del av en bredere utviklingstendens. For å forstå bakteppet er det nødvendig å se på hva slags individteori som ligger innbakt i selvidentifisering av kjønn. Min påstand er at kjønnsidentitetsideologien forutsetter – og fremmer – en ekstremvariant av individualismen, en hyperindividualisme, hvor enkeltindividet på en radikal måte blir analysert og forstått i sin absolutte individualitet. Det er denne måten å se mennesket på, som gjør det mulig å sette likhetstegn mellom kvinner og transkvinner, og som samtidig skyver kvinneundertrykkelse som er basert på kjønnsbestemt gruppetilhørighet, ut på sidelinjen. Argumentene spriker ofte i ulike retninger, så det er ingen enkel analyse. Her skal jeg likevel peke på noen sentrale elementer.

Det kunstige selvet

Idéhistorisk skjedde det noe med individforståelsen i siste del av forrige århundre og fremover, som er relevant i denne sammenheng. Det utviklet seg en ny type individualisme, annerledes enn den som hadde vært fremherskende i tidligere århundrer.

Denne individualismen ble i økende grad synonym med dyrkelsen av det private selvet. Selv om tendensen fantes tidligere, blir dette nå kombinert med helt nye forestillinger om konstruksjon. Mennesket skulle ikke bare finne seg selv, men også skape eller konstruere seg selv på en ny måte. Vekten ble samtidig lagt på fremtredelsen for andre. Judith Butler, sentral i queerteorien, i kritikken av den binære tokjønnsmodellen og for forståelsen av kjønn som «performance», er del av denne generelle utviklingstendensen.

Individet skulle i økende grad fritt sette sammen seg selv av ulike komponenter i en form for selv-fremføring. Individet som performance – fremførelse, gjenfinnes også i de sosiale medier de siste 10 årene hvor det er mulig å opprette en «profil» og regissere seg selv, lage en fremstilling av eget jeg. Det kunstige skal ikke lenger skjules, men hylles. Det er akseptert å endre fysisk utseende kosmetisk og kirurgisk og gjøre seg likere et ideal. Kroppen er nemlig noe du kan gjøre hva du vil med. Dette innebærer en dyp endring i forståelsen av individets identitet: Du er det du ønsker å være. Slik du selv føler og presenterer deg, er ditt «ekte» jeg.

Individualisme på høygir

Et annet trekk ved den nye tankemåten er en individualisme som er blitt stadig mer individualistisk: Mennesket skal på en radikal måte betraktes i sin absolutte individualitet. Mennesket fødes som kropper med en stor variasjon av egenskaper, og det er bare fordommer (tokjønnsmodellen som en tankefeil?) som gjør at vi kategoriserer mennesker i to hovedgrupper, hun- og hankjønn. I realiteten eksisterer bare individer med en uendelighet av mangfold oss imellom.

Denne tenkemåten blir svært godt synlig når det argumenteres for hvorfor det er riktig å inkludere transkvinner, det vil si personer født biologisk hankjønn, i kvinneklassen i konkurransesport. For som tilhengerne av denne inkluderingen uttrykker, har alle idrettsutøvere en rekke ulike talenter, kroppsstørrelser, fysiske fordeler eller ulemper, genetisk sammensetning og mental styrke. Og det påpekes at jenter som er spesielt høye eller har eksepsjonell muskelmasse, ikke av den grunn utelukkes fra konkurranseidrett, selv om det er egenskaper som kan gi dem en fordel i flere idretter i konkurransen med andre jenter. Transkvinners fordeler reduseres med andre ord til en normalvariant av forskjellene mellom kvinner.

På idrettens område kolliderer rettferdighetsprinsippet med en bestemt forståelse av ikke-diskrimineringsprinsippet. Men selvidentifisering av kjønn kolliderer også med klare fysiske forskjeller mellom de to kjønn. Stadig flere sportsgrenen har tatt konsekvensen av hvordan innlemmelsen av personer født hankjønn i kvinneidrett, er urettferdig. Stadig flere mener at det på sikt vil ødelegge kvinnesporten og jenter og kvinners motivasjon for å drive konkurranseidrett. Den første sportsgrenen som sa nei til å innlemme transkvinner, var det internasjonale rugbyforbundet. De gjennomførte en stor undersøkelse av fysiske forskjeller mellom transkvinner og kvinner, og endte med å forby transkvinner i sporten da det blant annet kunne direkte fysisk skade kvinner i sammenstøt med transkvinners muskelmasse og kraft.

Tilfeldige forskjeller?

Det som i denne settingen er viktig, er hvordan argumentasjonen gjenspeiler en radikalt individualistisk menneskeforståelse. For hva slags individforståelse ligger bak når høyde- og muskelforskjeller mellom kvinner fremstilles som et urettferdig fortrinn i konkurranseidrett – ikke ulikt de fordelene som transpersoner født hankjønn stiller med? Vi står overfor et menneskebilde hvor alle mennesker på en radikal måte skal sees i sin «unike individualitet». Forskjeller kategoriseres ikke ut fra biologisk regelmessige kjønnsforskjeller. Alt dreier seg istedenfor om unike medfødte variasjoner i et nesten uendelig spekter av forskjeller, som alle kan sies å skape en «urettferdig» fordel på en eller annen måte. Det som i denne tenkemåten «egentlig» eksisterer, er bare enkeltpersoner med sin helt individuelle versjon av det å være menneske.

For overhodet å kunne tenke at transkvinner ikke er hankjønn som identifiserer seg som kvinner, men rett og slett ER kvinner, befinner man seg innenfor et hyperindividualistisk univers. Individualismen og likhetstanken er så radikalt gjennomført at ideen om fysiske regelmessige forskjeller som medfødt kjønn innebærer, forkastes.

I denne måten å tenke på finnes egentlig ikke «unntak». Eksistensen av variasjon og forskjeller mellom mennesker blir bærende og får en helt ny sentral betydning. Istedenfor uttrykket «unntaket bekrefter regelen», er det nå som om unntaket avkrefter regelen. Vi blir alle sett på som plassert innenfor et spekter i alt fra ytre kjønnskjennetegn, hormoner, gener, kjønnsidentiteter, sosialt kjønn mm. Fordelingen av de ulike elementene varierer og følger ikke en enkel «oppskrift», men skaper en genuin kombinasjon som er unik for det individet. Det siste er sikkert riktig, men oppdagelsen av disse forskjellene blir i denne tenkemåten ikke til en forståelse av menneskets mangfold, men til en oppløsning av de to kjønnskategoriene. Tilbake står vi med en «nedstrippet» menneskehet hvor vi alle i radikal forstand bare er individer med våre subjektive, individuelle og varierende forskjeller.

Det er tilsynelatende en fin tanke, som appellerer til individets unikhet. Men problemet er det samme som i enhver abstrakt individualisme og likhetstenkning generelt: De reelle ulikhetene som skaper forskjeller, blir abstrahert bort.

Tidsånden og gruppen som forsvinner

At det for eksempel finnes regelmessighet i hvordan styrke, muskulatur og høyde utvikler seg hos hunkjønn og hankjønn, blir borte i analysen når alle mennesker skal sees i sin absolutte individualitet. Innenfor konkurranseidrett blir de negative konsekvensene for biologiske kvinner som gruppe tydelige og evidente for de aller fleste. Men de negative konsekvensene av å fjerne forståelsen av kjønn, har også andre konsekvenser. Den viktigste politiske konsekvensen er at kvinneundertrykkelse, basert på kvinners kjønnsbaserte rolle i reproduksjonen, blir skjøvet ut i periferien som i grunnen lite relevant. Det samme skjer med kjønnsspesifikk undertrykkelse av kvinner: hvordan kvinner utbyttes i sex-industrien, i surrogatiindustrien, frarøves muligheter til bevegelse og utdannelse i store deler av verden, og at dette har å gjøre med det å være født kvinne, født hunkjønn.

En konsekvens av kjønnsidentitetsteoriens røtter i den radikale hyperindividualismen, er at den kan stille seg fremmed eller likegyldig overfor konsekvenser for kvinner som gruppe. I og med at teorien egentlig ikke anser de klare biologiske kategoriene hun- og hankjønn som relevante, blir gruppetilhørighet, også til kvinne- eller mannskategorien, et spørsmål om følelse, identitet og «valg». Dermed er det ikke engang behov for å analysere konsekvensene for kvinner som gruppe, når samfunnet åpner for selvidentifisering av kjønn. Det er dermed ingen tilfeldighet at før innføring av lov om endring av juridisk kjønn i Norge i 2016, ble det ikke gjennomført en analyse av konsekvensene for kvinner når hankjønn som ønsker det, kan skifte status og bli juridisk kvinne.

Nå er det mange årsaker til kjønnsidentitetsteoriens raske aksept i deler av opinionen, politikken, mediene og ikke minst på likestillings- og diskrimineringsfeltets område. Men kanskje ligger noe av forklaringen på kjønnsidentitetsteoriens raske aksept i at den ikke bare knyttes til en utsatt minoritet. Forestillingen om kjønnsidentitet snakker på samme bølgelengde som sentrale hyperindividualistiske tendenser i «tidsånden» – og begeistrer av den grunn.

I denne artikkelen har jeg ønsket å vise hvordan kjønnsidentitetsideologien står med begge bena solid plantet i en radikal hyperindividualisme og at denne radikale individualismen er en forutsetning for å erstatte biologisk med opplevd kjønn. Transpersoners rettigheter kan sikres uten tilslutning til denne filosofiske og idéhistoriske strømningen. Det er hyperindividualismen som gjør det mulig å sette likhetstegn mellom kvinner og transkvinner, dvs personer født hankjønn som føler seg som kvinne, og som dermed skaper store konflikter med kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Ved å skille arbeidet for transpersoners rettigheter fra kjønnsidentitetsideologien, anerkjenne forskjellene mellom kvinner og transkvinner, vil kampen for transpersoners rettigheter ikke lenger være knyttet til en ideologi med negative konsekvenser for kvinners posisjon og rettigheter.