Jeg har ingen venner

«Du vil ødelegge livet ditt hvis du ikke lærer deg å holde kjeft,» sa min gamle barneskolelærer Sølvi, før hun igjen kastet meg på gangen. Men min manglende evne til å holde kjeft ble ikke et prekært problem før jeg begynte å dele mine meninger om to temaer.

Det første temaet er innvandring. I urbant, akademisk lag kan jeg finne på å si at jeg er for en streng innvandringspolitikk. Har jeg tatt et glass rødvin, sier jeg at Sylvi Listhaug har noen gode poenger. Har jeg tatt to, sier jeg at hvis jeg var svensk, så ville jeg stemt på Sverigedemokraterna. Vil jeg kræsje festen i en sky av invektiver fra berusede sosialantropologer, sier jeg at islam er en stupid religion, og at koranen er ufattelig dårlig skrevet. Kanskje Allah skapte verden, men skrive, det kan hun ikke. Build that wall, hoier jeg så på vei inn i drosjen.

Jeg skriver koranen med liten k, selvfølgelig.

Dagen etter et slikt party, er gjerne innboksen full av meldinger fra nå forhenværende venner.

De dropper meg som venn, da jeg har «et forkastelig menneskesyn». Og dette med islam kan de ihvertfall ikke godta. De har nemlig en kompis som er muslim og grei, og q.e.d. islam er bra.

Jalla, jalla, sier jeg, og svarer at sysselsettingstallene for 1. generasjons ikke-vestlige innvandrere er elendige, og ganske nedslående for 2. generasjon også. Å importere lavproduktiv arbeidskraft til en høyproduktiv økonomi er å undergrave statsfinansene på sikt. Det gjør det dessuten enda vanskeligere for lavt kvalifiserte å få ufaglærte jobber, jobber som det vil bli færre av i fremtiden. Slik bygges en ny «brun» underklasse, i konflikt med en «hvit» underklasse, et fenomen vi hittil har hatt liten erfaring med i Norge. Nå får vi det! Og de må gjerne tro at islam er omtrent som kristendommen, men hvorfor er de så opptatt av å få meg til å tro det? Overbevis heller Saudi-Arabia, Iran og Det muslimske brorskapet.

Og sånn for riktig å være drittsekk, ber jeg dem gi meg tjue poetiske linjer fra koranen.

Jeg er nemlig overbevist om at mitt syn på innvandring er nokså rasjonelt og kunnskapsbasert, og kan oppsummeres i to setninger: Ikke-vestlig innvandring er dyrt for statsfinansene. Og islam er – i hvert fall i sine mest utbredte og aktive varianter – et mørkt, fordummende teppe.

Men hvis noen viser meg at eldrebølgen ikke blir noe problem på grunn av innvandringen, eller et islamsk samfunn hvor ytringsfriheten blomstrer, og kvinnene feirer våren i korte skjørt, så skal jeg innrømme at jeg har tatt feil.

Med glede.

Når mine urbane, akademiker venner ikke lenger ville omgås meg, skiftet jeg til mine gamle venner fra studietiden ved NHH, og deres venner igjen.

Tenk på menn som later som om de lever i en episode av «Exit», og du har et noenlunde bilde.

En befrielse!

Glem politisk korrekthet, her gjaldt det å være mest mulig ukorrekt. Ikke-vestlig innvandring ble der omtalt som «import av problemer», og alle lo godt av de urbane, akademikerne som gjerne bodde sammen med sine nye landsmenn, men flyttet så snart ungene kom i ungdomsskolealder. «De stemmer mot innvandring med føttene, men hodet henger ikke med.»

Vi lo godt av de politisk korrekte tullingene som ikke lot seg rikke av fakta.

«Men velferdsstaten vil de bevare,» sa vi, og lo godt igjen.

Men en kveld fortalte jeg at jeg var alvorlig bekymret for klimaendringene.

Du må slutte med disse «klimagreiene» dine, sa en av dem. Å snakke om de menneskeskapte klimaforandringene var ikke populært.

Jeg kunne ikke fatte hvorfor. Alle forskerne som behersker temaet, er samstemte. Det er dessuten et problem hvis kompleksitet appellerer til meg: Allmenningens tragedie og blindpassasjerproblemet i ett. Ingen eier atmosfæren, så alle kan fylle den med klimagasser, og hvorfor skal du ta kostnaden ved å gjøre noe, hvis ingen kan straffe deg hvis du ikke gjør noe?

Hvis menneskeheten løser et slikt problem, da kan vi løse nesten alle problemer.

Og vi må løse det, for vi er jo for rasjonelle til å la kloden bli kokt, hvis vi kan unngå det?

Mine nye, gamle venner hadde mange innvendinger. Den første var gjerne at meteorologene ikke kan spå været om 14 dager, så hvordan skal de kunne spå fremtidens klima? Da sa jeg at klimaet er været over lengre tidsrom, og slik statistikk er forutsigbart nok til forsikringsselskaper lever godt. De sa så at temperaturøkningen hadde stoppet opp, og jeg sa at 2019 var det nest varmeste året noensinne, og at fem av de varmeste årene er fra og med 2015, og ni av de varmeste siden 2005. Forøvrig burde vi ha tillit til den faglige debatten eksperter i mellom, slik vi bøyer oss for at onkologer kan mer om kreft enn oss, mente jeg.

Hva annet skal man gjøre?

Mye mente de. IPCC var politisert. Karbondioksid ville gjøre kloden grønnere. Det var så lite av den uansett, at den uansett ikke kunne ha noen virkning.

Også videre, også videre.

Jeg er dermed i den situasjon at mine venner har forlatt meg.

For de urbane, akademikerne er jeg for brun, og for mine finansvenner for grønn.

Sølvi fikk rett. Kjeften min har ødelagt livet mitt.

Men jeg fortsetter selvskadingen min. Å ikke være for en restriktiv innvandringspolitikk, er å skape enorme potensielle problemer for våre barn på sikt. En kostbar måte å avskaffe en velferdsstat, og en effektiv måte å sikre at de norske klimamålene blir enda vanskeligere å nå.

Å ikke være for en aktiv klimapolitikk, er å tråkke på gassen på vei mot fjellveggen. Oljeprisfallet viser dessuten at miljøvernernes argumentasjon om nedsiden ved vår oljeavhengighet, har vært et veldig godt poeng. Nå er kurven med oljeeggene knust, la oss for Guds skyld restarte noe annet, hvis vi skal bruke offentlige penger, tenker jeg.

For en konservativ sjel som undertegnede er det dermed åpenbart at man bør være for både en meget aktiv klimapolitikk og en restriktiv innvandringspolitikk.

Likevel har jeg få meningsfeller.

Espen Goffeng og Kjetil Rolness er de eneste jeg kommer på, men de har nesten ingen venner de heller, og Rolness røk jeg uklar med på fjesboka for en tid siden selv.

Bare fordi du selv er venneløs, liker du ikke de andre venneløse taperne.

Men hvorfor holder folk flest fast ved et standpunkt selv om vi har fakta imot oss?

Jeg tror at de fleste av oss velger en stamme. Vi leser litt, mener litt, men for det meste lar vi vår stamme velge for oss. Vi skifter standpunkt, når hele flokken skifter standpunkt.

Mennesker svømmer i stim.

Og så finnes det en og annen dum jævel som skravler så mye at han må svømme helt for seg selv. Til gjengjeld kan han si det som det er.