Jeg er like bekymret som Snorre Valen for den populistiske nasjonalismen

Minerva har Nina Hjerpset-Østlie som en av 13 faste spaltister. Mange har reagert på det, både før og etter forrige ukes «Hjerpset-gate», med islamfiendtlige kommentarer på Facebook. Hjerpset-Østlie har beklaget kommentarene, som ble skrevet i en uheldig sinntilstand, på det sterkeste.

Minerva har likevel blitt kritisert for å normalisere høyreradikalt tankegods gjennom å forsvare henne som skribent. Når vi likevel gjør det, er det imidlertid ikke fordi jeg ikke tar trusselen fra den populistiske nasjonalismen på alvor, men nettopp fordi min forståelse av den innebærer at inkludering av en stemme som hennes er nødvendig.

Valens skuffelse

La meg først gjøre det klart at det Hjerpset-Østlie skrev på Facebook, ikke er akseptabelt. Det var helt nødvendig at hun beklaget utsagnene. For meg som redaktør var det også overraskende å se dem i første omgang: For mens andre tolket kommentarene som at hennes «sanne ansikt» nå kom til syne, har jeg hatt samtaler med Hjerpset-Østlie om alle disse temaene på forhånd, og kjente i liten grad igjen på holdningene og språket fra de samtalene.

Men mye av kritikken har likevel handlet mindre om disse beklagelige og beklagede kommentarene i seg selv. Dette ble tydelig i en Facebook-diskusjon mellom undertegnede og SVs Snorre Valen, som gikk på forståelsen av Hjerpset-Østlies uheldige uttrykk «voldelig motmæle». Diskusjonen sluttet nemlig ikke etter at Hjerpset-Østlie hadde presisert både at det var et «gjennomført uheldig uttrykk å bruke», og hun «ikke på noen som helst måte [støtter] politisk vold», ikke hadde ment noe annet enn «veldig kraftig til motmæle», og erkjent at det med «Norges historie med et høyreekstremt terrorangrep, er viktig å uttrykke seg på en måte som ikke etterlater rom for tvil» – og beklaget at hun ikke hadde gjort nettopp det.

Diskusjonen skiftet da i stedet til om en stemme tilknyttet Human Rights Service (HRS), der Nina Hjerpset-Østlie er redaktør, i det hele tatt bør gis plass i ordskiftet, eller anerkjennes som interessant. Valen har i etterkant i et lengre Facebook-innlegg kommet med flere eksempler på hvordan andre hos HRS, særlig Hege Storhaug, ofte har brukt en retorikk som enten antyder at politikerne er landssvikere, eller maler opp en uunngåelig sivilisasjonskonflikt mellom islam og Vesten, også i Norge. Valen er fortørnet over at Minerva (Aftenposten, hvor Hjerpset-Østlie også er fast spaltist, slipper av en eller annen grunn lettere unna) «normaliserer» Hjerpset-Østlie, og over at også kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen anerkjenner henne som en interessant stemme. «Det vaskes grundig på norsk høyreside om dagen», skriver Valen, og avslutter med å si at den «moderate høyresiden ser imidlertid ut til å fortsatt tro på sin egen livsløgn – at det er de som for tiden modererer ytre høyre, og ikke omvendt».

For Valen går linjen fra 22. juli til tankegodset han finner igjen hos HRS, nå hvitvasket av Minerva og av kunnskapsministeren. Innlegget har i skrivende stund mer enn 1000 likes. Mange, særlig på venstresiden, som har hatt en form for respekt for Minerva som en slags «anstendig aktør» i innvandringsdebatten, er skuffet, over meg og over Minerva.

Jeg kan på et vis forstå Valens skuffelse: Jeg har ofte satt pris på at han i mange sammenhenger selv har vært forbilledlig klar i å ta avstand fra enkelte av de illiberale demonene som finnes på ytre venstre – enten det er antisemittisme i Palestina-kampen eller blindhet for det autoritære i stadig nye sosialistiske fyrtårn ute i verden. Det er generelt fornuftig at folk som står nærmere hverandre politisk, også forsøker å være tydelige om det går over styr i illiberal retning.