DEBATT

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i møte med Kinas daværende visepresident Xi Jinping i 2010.
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i møte med Kinas daværende visepresident Xi Jinping i 2010.

På tide å bli tøffere mot norske politikere?

DEBATT: Flere av dem velger til tider å tilsløre sine standpunkter om Kina med en blanding av selvmotsigelser, kunnskapsmangel og retoriske manøvrer.

Publisert

15. november deltok Åsmund Aukrust (A), Guri Melby (V), Rasmus Hansson (MDG) og Hårek Elvenes (H) i en panelsamtale med tema På tide å bli tøffere mot Kina? Civita, Amnesty Norge og Raftostiftelsen var arrangører, og samtalen ble ledet av John Peder Egenæs fra Amnesty.

Selv om debatten til tider var avklarende, ble en rekke påstander ikke belyst særlig godt. Her tar jeg for meg noen av ytringene jeg mener burde blitt imøtegått kraftigere. For det er på tide å bli tøffere mot norske politikere. Flere av dem velger til tider å tilsløre sine standpunkter med en blanding av selvmotsigelser, kunnskapsmangel og/eller retoriske manøvrer.

Etablert enighet

Av og til blir debatter om norsk Kina-politikk avsporet av oppkonstruert uenighet, gjerne omtalt som stråmenn. Derfor innleder jeg med en liste om hva paneldeltakerne var enige om:

● Det er bra at representanter for norske og kinesiske myndigheter møtes; ingen ønsker isolasjon.

● Norge skal handle med Kina, og ikke søke en omfattende boikott av kinesiske varer.

● Det er bra å få med Kina i forpliktende multilaterale avtaler som støtter opp av etablert internasjonal rett.

● Norge skal arbeide for å styrke menneskerettighetssituasjonen i Kina.

● Avhengighet av autoritære regimer kan gjøre Norge sårbart.

● Dalai Lama får gå inn hoveddøra til Stortinget om han besøker Norge i 2024.

Debatten klargjorde selvsagt også en del punkter der det var uenighet i panelet. Her vil jeg belyse et utvalg sentrale påstander som ble framsatt, og som jeg mener det ikke er dekning for.

«Normaliseringserklæringen legger ingen begrensninger på norsk politikk»

I 2016 ble Kina dømt for grove brudd på Havrettskonvensjonen. Offeret var Filippinene. Som ratifiserende stat er Kina forpliktet til å rette seg etter dommen fra Haag. Men Kinas okkupasjonen av filippinske øyer fortsetter. Trakasseringen av filippinske skip er nå mer intens enn på lenge: 9. oktober i år ble et filippinsk kystvaktfartøy som eskorterte sivile forsyningsskip, blokkert av kinesiske fartøyer. 23. oktober ble et filippinsk fartøy bevisst rent i senk. 11. november ble et filippinsk fartøy forsøkt stanset med vannkanoner. Slike hendelser inntreffer innenfor Filippinenes 200-milssone.

Da dommen falt i 2016, ble den offentlig anerkjent av de aller fleste land som Norge liker å sammenlikne seg med. Også EU, med støtte fra flere europeiske ikke-medlemmer. Men ikke Norge.

Hvis ikke det er normaliseringserklæringen som ligger bak, hvorfor har ikke norske myndigheter for lengst offentlig uttrykt støtte til Filippinene? Det finnes vel knapt noen del av internasjonal rett som er så viktig for Norge som Havrettskonvensjonen.

«En handelsavtale med Kina vil gi langsiktighet og forutsigbarhet…

… og med en avtale sikrer vi oss mot en eskalering av tollsatser slik vi har sett for handelen mellom USA og Kina.»

Argumentasjonen legger til grunn at Beijing vil overholde sine forpliktelser i en avtale. I 2023 burde dette være en selvfølgelighet. Dessverre har vi erfaring for at det ikke er slik: Australia, som tegnet en frihandelsavtale med Kina i 2015, har i flere år vært offer for handelskrig fra Kina. Tollsatsen på australsk vin nådde 218 prosent.

En handelsavtale med kinesiske myndigheter er ingen forsikring for langsiktighet og forutsigbarhet. Den er et redskap for Kina, som bryter avtaler etter forgodtbefinnende. Det er på tide at norske politikere slutter å legge til grunn ønsketenkning om at Beijing følger anerkjente internasjonale spilleregler.

Dagens handel mellom Norge og Kina foregår ikke i et juridisk vakuum: Som EU handler Norge med Kina etter WTO-regler. Det er nok ikke alltid optimalt, men vi holder oss til et multilateralt regelverk. EU prioriterer å styrke det multilaterale regelverket, framfor sjansespillet med en frihandelsavtale.

Kanskje politikerne fra Arbeiderpartiet og Høyre snart gjør alvor av festtalene om å stå sammen med Europa?

For øvrig: Vi har nå en 15 år lang ørkenvandring bak oss i forhandlingene med Kina. Hvorfor satser ikke Norge mer på diversifisering? Hvorfor har ikke Norge for lengst satt i gang forhandlinger om frihandel med Japan? Et land som EU har en frihandelsavtale med.

«En frihandelsavtale gir muligheter til å sikre arbeidstakerrettigheter»

Det er vanskelig å forstå at en slik ambisjon virker realistisk for en paneldeltaker som samtidig uttrykker forferdelse over behandlingen av uighurer, som plasseres i konsentrasjonsleire og settes til tvangsarbeid.

I Hongkong er fagforeningsledere blant de som er utsatt for intens forfølgelse fra Beijings marionetter. Tidligere i år fikk Elizabeth Tang årets Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter, for sitt verdensomspennende arbeid for å forbedre vilkårene for hjemmearbeidende («hushjelper»). Men hun sitter i fengsel i Hongkong, og kunne ikke komme til Oslo for å motta prisen.

Selv med Arbeiderpartiet som dominerende regjeringspartner kom det aldri noen protest fra Utenriksdepartementet mot behandlingen av prisvinner Tang. Kanskje er det slik at normaliseringserklæringen fortsatt er et levende dokument i regjeringsapparatet?

«I en frihandelsavtale med Kina kan man ta seg friheten å påpeke…

… menneskerettighetsforhold. Så får man testa om en slik avtale er mulig å få gjennom.»

Igjen er det slik at vi allerede har erfaring med dette. Og denne gangen er det ikke nødvendig med en jordomseiling til Australia: Norge har allerede nødvendig, og nedslående, erfaring.

Som medlem av EFTA inngikk Norge en frihandelsavtale med Hongkong i 2011. I denne avtalen forplikter partene seg til en demokratisk utvikling med menneskerettigheter i sentrum.

Gjennom de siste fire årene har Beijing tatt et jerngrep rundt utviklingen i Hongkong, og har dermed ansvaret for frihandelsavtalen. Den er misligholdt på det groveste, med omfattende menneskerettighetsbrudd som har ødelagt byens vitale sivilsamfunn, og med massearrestasjon av opposisjonen.

I en rekke henvendelser til Nærings- og fiskeridepartementet har Hongkongkomiteen i Norge i detalj dokumentert hvordan Beijing har misligholdt EFTA-avtalen på det groveste. Men regjeringen nekter å holde Beijing ansvarlig for sine åpenbare avtalebrudd.

Norge har altså allerede testet hvordan Beijing reagerer på en frihandelsavtale med Kina som har referanser til menneskerettigheter. Vi har lært at slike referanser ikke har den minste verdi i Beijing.

Det er en gåte at de som anser seg selv for å være styringspartier, Arbeiderpartiet og Høyre, begge holder døren åpen for en frihandelsavtale med Kina, med ambisjoner om et nytt slør av formuleringer om menneskerettigheter.

Hvorfor skal kinesiske myndigheter ta slike formuleringer på alvor? Avtalepartner Norge har for lengst demonstrert at menneskerettighetsforpliktelser kan misligholdes uten at det får noen konsekvens.

Powered by Labrador CMS