DEBATT

Arven fra Ludwig Erhard er heldigvis fortsatt levende til stede i Tyskland, skriver Lars Peder Nordbakken.
Arven fra Ludwig Erhard er heldigvis fortsatt levende til stede i Tyskland, skriver Lars Peder Nordbakken.

Tyskland i krisemodus

DEBATT: «Krisemodus» ble kåret til fjorårets ord i Tyskland. Det var det flere gode grunner til, og noen av dem forsvinner neppe i 2024.

Publisert

2023 var et dårlig år for Europas største økonomi. Tysklands bruttonasjonalprodukt gikk tilbake med 0,3 prosent, etter to år med respektabel opphenting etter pandemien, med en årsvekst på 3,3 i 2021 og 1,8 prosent i 2022. 

Det hersker bred enighet i økonomiske fagmiljøer om hovedforklaringen. En velkjent kombinasjon av strukturelt betingede årsaker, som antas å ha slått særlig sterkt ut både på de tyske husholdningenes forbruksetterspørsel og på industriens eksportinntekter: høy inflasjon, økte energipriser, økte renter, svakere etterspørsel etter tyske industriprodukter i utlandet, spesielt fra Kina og fra eurolandene. 

Ludwig Erhard til ettertanke

Dette står i kontrast til fjorårets markering av 75-årsjubileet for lanseringen av den suksessrike økonomiske politikken, som ble kjent under begrepet Soziale Marktwirtschaft – den sosiale markedsøkonomien. 

Det var denne modellen, tuftet på valutareform, prisstabilitet, balanserte offentlige budsjetter, frie markeder, sosial trygghet og moderate skatter, som på imponerende vis løftet vesttysk økonomi opp fra krigens ødeleggelser og menneskelige nød, som fugl Fønix. 

Den politiske hovedaktøren bak suksessoppskriften var en legendarisk «minister for økonomi – ikke for særinteresser», Ludwig Erhard. Takket være Erhards faglige innsikt, hans kloke valg av inspirasjonskilder og, kanskje ikke minst, hans stahet, klarte han både å overbevise det vestallierte administrasjonsrådet om nødvendigheten av en modig valuta- og prisreform i 1948, samt å lede gjennomføringen av et mangeårig reformprogram, som økonomiminister under Konrad Adenauers lange regjeringstid. 

Erhards liberale reformprogram knesatte prinsippet om fri prisdannelse og effektiv konkurranse som øverste ledestjerner for den økonomiske politikken. Både den faglige og moralske inspirasjonen bak denne prinsippfaste politikken fant Erhard blant en gruppe høyt respekterte økonomer og samfunnstenkere som kretset rundt Freiburg og tidsskriftet ORDO, med Walter Eucken, Frans Böhm, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow som de mest kjente og innflytelsesrike. Det var blant denne gruppen av «ordoliberale» økonomer Erhard fant sin inspirasjon, moralske overbevisning og faglige veiledning.

Erhards linje ble en kjempesuksess og bidro sterkt til den tilliten i befolkningen som ga Adenauers kristendemokratiske regjering rent flertall ved forbundsdagsvalget i 1957. Mindre kjent, men ikke desto mindre vesentlig, er det at det sosialdemokratiske partiet i 1959, i det såkalte Godesbergprogrammet, vendte seg tydelig bort fra sine tidligere tanker om sosialistisk økonomi, og omfavnet sin egen versjon av den sosiale markedsøkonomien.

En viktig konsekvens av Erhards store innflytelse, både på de vestallierte, Adenauers CDU og indirekte på SPDs utvikling, var å skape stor grad av forutsigbarhet i den økonomiske politikken over tid. På denne måten ble de gode resultatene av en faglig og prinsippforankret politikk omformet til institusjonalisert forutsigbarhet, og dens uvurderlige biprodukt: tillit – i dobbelt forstand. Bred forankret tillit til både det økonomiske systemet og det liberale demokratiet.

En regjering i permanent krisemodus

I 2023 ble tysk politikk og økonomi preget av alt annet enn forutsigbarhet og tillit. En spissformulering fra komiteen som valgte «Krisenmodus» som fjorårets ord i Tyskland sier en hel del: «Unntakstilstanden ble til en varig tilstand». 

Bakgrunnen er at tyskerne i 2023 opplevde at trafikklyskoalisjonen mellom SPD, De grønne og FDP gikk fra den ene krisen til den andre, tilsynelatende uten ende. 

Ikke alle kriser har vært selvforskyldte. Energikrisen og den krevende overgangen fra billige russiske gassleveranser til dyrere erstatningsløsninger har regjeringen løst på en beundringsverdig effektiv måte. Det underliggende problemet skrev seg fra flere forgjengerregjeringers feilvurderinger av Russland, som resulterte i en farlig avhengighet av billig russisk gassimport. 

De fleste krisene har koalisjonen imidlertid klart å skape helt på egenhånd. Det har vært åpen indre uenighet mellom koalisjonspartnerne om viktige politiske vedtak. Gang på gang har regjeringen skapt tvil om kvaliteten på egne lovforslag gjennom åpen formidling av indre uenigheter. Det har vært en invitasjon til protester og demonstrasjoner, etterfulgt av diverse reverseringer og justeringer. 

Mange har etter hvert fått en ubehagelig følelse av at regjeringen ikke har tilstrekkelig kontroll over egen politikk. Den forrige forbundspresidenten, Joachim Gauck, hører til blant dem som mener at regjeringens politikkstil har bidratt til å nøre opp under en utbredt følelse av usikkerhet og angst for forandringer og for hva fremtiden vil bringe. Gauck kaller sluttproduktet Vertrauensverlust (tillitstap) for de demokratiske partiene, en gavepakke for de populistiske kreftene på ytterfløyene, spesielt for AfD. 

Noen har også stilt seg spørsmålet, hvor er Olaf Scholz? 

Det går på tilliten løs

Et talende eksempel var forslaget til ny lov om oppvarming av boliger, som et ledd i overgangen til fornybare energikilder. Regjeringens første lovforslag påla husholdninger og kommuner vesentlige økonomiske byrder, midt i en dyrtid med fallende kjøpekraft. Etter massive protester og kritikk ble regjeringen tvunget til å lempe på forslagets mest inngripende detaljkrav og tidsfrister, samt til å dempe motstanden ved hjelp av mer generøse offentlige støtteordninger.

Så kom høyesterettsdommen som erklærte regjeringens forsøk på å omdisponere store koronakrisefond til klimaomstillingsfond for grunnlovsstridig, i den betydningen at det strider mot den grunnlovfestede «statsgjeldsbremsen». Dermed måtte kompromisset bak det første utkastet til statsbudsjett for 2024, som baserte seg på bruk av ubenyttede fondsmidler til klimatiltak, rykke tilbake til start. Det vil si tilbake til en opprivende intern diskusjon om veien videre. 

Nye innsparingsforslag ble presentert i et nytt budsjettutkast, som blant annet inneholdt forslag til kutt i fossile drivstoffsubsidier til landbruket. Det avstedkom en omfattende protest fra landets bønder. Det hjalp heller ikke så mye med regjeringens påfølgende lempelser i tidsplanen for gjennomføringen av subsidekuttene. Protestene har fortsatt inn i det nye året, bare med økt styrke. 

Legg så til en rekke opprivende uklarheter og diskusjoner om sykehusreform, innstramminger i migrasjonspolitikken mv. Alt dette har beviselig gått på tilliten løs, ikke bare til regjeringspartiene, men også til hele det politiske systemets evne til å løse problemer på en kompetent, samlende og troverdig måte. Ingen har sluppet unna kritikken, med unntak av ytterpartiene Die Linke og AfD, to partier som ikke har vært i posisjon til å stå til ansvar politisk. 

De store opposisjonspartiene CDU/CSU har ikke profitert nevneverdig på den vaklende koalisjonens vanskelige omgang med både ytre og indre skapte utfordringer og kriser. De har ikke klart å presentere bedre løsninger og har tilsynelatende vært mer opptatt av å slå politisk mynt på regjeringens indre rivninger, i et forsøk på å demme opp for et kriseprofiterende AfD. CDUs partileder, Friedrich Merz, valgte å utrope De grønne til sin politiske hovedmotstander, til tross for at CDU samarbeider tett med De grønne i flere forbundsstater. Slikt blir det også indre strid av i unionspartiene.

AfD: Høyere oppslutning, mer radikalt 

I denne situasjonen har det vist seg å være relativt enkelt for AfD, et ytterliggående nasjonalpopulistisk høyreparti, å bli den store politiske kriseprofitøren, med over 20 prosent på meningsmålingene. AfD har ingen konkrete og troverdige politiske løsninger på samfunnsutfordringene, og har attpåtil beveget seg i en mer ekstrem høyrenasjonal retning. 

AfD liker å fremstille seg selv som folkets sanne røst, som partiet som kjemper mot de etablerte partiene, som anklages for å motarbeide folket. Til og med begrepet «folkeforrædere» er begynt å dukke opp på plakater blant AfD-nære demonstranter, senest i det tidligere nevnte bondeopprøret. Slike retoriske grep kan spores tilbake til nasjonalkonservative og nasjonalsosialistiske krefter i mellomkrigstidens Tyskland. 

I så måte er det kanskje ikke så rart at få ble overrasket over det som kom frem i forrige ukes store politiske avsløring i Tyskland. Da ble det kjent at fremtredende representanter fra AfD og ledende skikkelser innen de såkalte riksborgerlige og identitære bevegelsene, som er å regne som regelrette nynazister, hadde avholdt et spesielt møte i en luksusvilla utenfor Berlin i slutten av november. Både stedet for møtet og møtets innhold har vekket minnene fra den infame Wannsee-konferansen i 1942, der naziregimets «endelige løsning på jødeproblemet» ble drøftet og planlagt.

Denne gangen handlet det om en definitiv løsning på migrasjonsproblemet, under overskriften «remigrasjon». Det vil si tanker om hvordan AfD, i en tenkt fremtidig maktposisjon, kan gjennomføre tvangsdeportasjoner av såkalte «kulturfremmede» elementer i befolkningen, altså mennesker med innvandrerbakgrunn, inklusive tyske statsborgere, som det høyrenasjonalistiske miljøet ikke aksepterer som «ekte tyskere». Ordet «remigrasjon» ble nylig kåret til fjorårets «ikke-ord» i Tyskland.

Det underliggende identitære idealet om et etnisk homogent folk har for lengst blitt vekket til nytt liv. Slike tanker har i flere år versert innen det mangslungne høyreekstreme økosystemet av bevegelser, grupper og partier, med sine medier og institutter, som ofte går under fellesbetegnelsen «Neue Rechte».

Grunnloven fyller 75 år i år

Et viktig spørsmål i møte med slike krefter ble nylig stilt i en lederartikkel i storavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Med hvilken rett kan den som ikke anerkjenner enkeltmenneskets verdighet og alles likhet for loven egentlig sies å være en tysker – i grunnlovens forstand?»

Det er et passende spørsmål å stille ved inngangen til 2024, som også markerer 75-årsjubileet til den sosiale markedsøkonomiens politiske tvilling: Forbundsrepublikken som ble etablert på grunnlag av den forbilledlige liberale grunnloven fra 1949. Den første setningen i den første paragrafen i grunnloven, som ble tysk felleseie etter gjenforeningen, lyder som følger: Menneskeverdet er ukrenkelig. 

Det politiske Tyskland starter så visst ikke på et nullpunkt i sine bestrebelser på å rette opp tidligere feil og i nye forsøk på å skape verdsatte samfunnsforbedringer. Det krever derfor ikke noe nytt politisk under for å lykkes vesentlig bedre enn i 2023. Men som Joachim Gauck uttrykker det, trengs det også mer politisk mot fra de demokratiske partiene til å konfrontere innholdet i AfDs politikk, inklusive AfDs totale mangel på seriøse løsninger på reelle samfunnsutfordringer. 

Det skader heller ikke å friske opp glemte lærdommer fra den sosiale markedsøkonomiens teoretiske og empiriske skattkiste. Arven fra Ludwig Erhard er heldigvis fortsatt levende til stede i Tyskland.

Powered by Labrador CMS