Kronprinsen 50 år

Vi får stadig høre det: monarkiet er greit så lenge de kongelige gjør en god jobb, men republikk er det prinsipielt riktige. For den som kun ser det overfladiske, er de kongelige stort sett gode ambassadører i utlandet, snorklippere og flotte symboler å ha på slottsbalkongen – egentlig en altan – på 17. mai.

Udemokratisk får vi høre at det er, at posisjonen som statssjef går i arv. Det er korrekt at statssjefen er en ikke-demokratisk del av vårt statsstyre. Imidlertid er det viktig å skille begrepene udemokratisk og ikke-demokratisk. Når folket ønsker at det skal være slik, kan det neppe med rette kalles udemokratisk.

Da unionen med Sverige ble oppløst, ble danske prins Carl invitert til den ledige norske trone, men prinsen ønsket en folkeavstemning og dermed et eget mandat fra folket utenom Stortinget, som derigjennom ikke kunne skalte og valte med kongetronen som det fant for godt.

Nå har det vært avstemning om et grunnlovsforslag om innføring av republikk hver eneste stortingsperiode i en lang årrekke. De tre seneste gangene har forslaget fått innarbeidet en folkeavstemningsklausul, slik at forslaget om vedtatt krever en folkeavstemning for å bli endelig godkjent. Folkeavstemning har vært nevnt minst et par ganger tidligere i bakgrunnen for forslaget, men da ikke som en klausul i selve grunnlovsforslaget.

Demokratiske avstemninger om statsformen mangler altså ikke. Selvsagt er jevnlige avstemninger i Stortinget noe annet enn folkeavstemninger, og folkeavstemninger om statsformen noe annet enn regelmessige valg på statsoverhode.

Allikevel er argumentasjonen som stadig dukker opp om at kongehusets overhode kan stille til valg hvis han gjør en så god jobb, et tegn på at republikanerne enten ikke forstår eller vil forstå at poenget med monarki er fraværet av dette regelmessige valget.

Demokrati har sine fordeler, men også sine svakheter. Dermed er det helt på sin plass at deler av statsstyret er ikke-demokratisk. Et dynasti kan bringe inn langsiktighet. En monark kan fungere som politikeres rådgiver.

Walter Bagehot, sjefredaktør i The Economist på 1800-tallet, beskrev den moderne konstitusjonelle monarks rettigheter som retten til å bli rådspurt, retten til å oppmuntre og retten til å advare. Jordan Peterson uttalte på dagen Elizabeth II gikk bort, at det kan være bra å ha en slik autoritetsperson som statsministre må skrifte overfor.

Nå kan man tenke seg at en valgt president kunne utøve en tilsvarende rolle, men det blir noe annet når personen er valgt av og blant det politiske systems egne folk. Politikere med store ambisjoner kan ha godt av å bli jekket ned et par hakk ved at den aller øverste posisjonen er uoppnåelig for dem.

Det er mulig at man kan ønske seg et enda sterkere korrektiv til demokratiet, men det kan være vanskelig med den sterke posisjonen demokrati tross alt har.

Monarkiet har den fordelen at monarken har årelang, ofte livslang, opplæring og forberedelse. Så hender det at noen i arvefølgen ikke viser seg så godt egnet. Er det en reserve, har vedkommende ikke hatt den samme forberedelsen. Uegnede monarker er historisk blitt håndtert, og det kan etableres formelle mekanismer for å håndtere dem, det vil si erstatte dem.

En monark er valgt av hverken deg eller meg, men det vil også gjelde en politiker for store deler av befolkningen. En monark er i stor grad samlende. Prøv alternativet med en splittende politiker.

En monark som statssjef er ikke-demokratisk, men med folkets støtte er det heller ikke udemokratisk.

Gratulerer med dagen til Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon!