Hva skjer når ingen politikere bryr seg om det alle er opptatt av?

Kulturkrig er ikke lenger noe vi assosierer med amerikanske studenter med langt hår og null jobb. Det er nå blitt et fast innslag i norsk hverdag.

For hvorfor har vi egentlig politikere? Det er for å vise lederskap og styre samfunnet i retningen velgerne har gitt dem marsjordre om.

Politikerne sier at de elsker å diskutere politikk. «Jeg er så lei av pressens fokus på konflikt», er vel årets mest gjentatte sitat fra enhver partileder som daler på meningsmålingene. Men de nekter å diskutere det som er høyst politiske temaer. Ofte fordi de ikke klarer å se den strategiske muligheten.

Kulturkrig

Den siste tiden har vært gjenstand for flere muligheter som politikerne har latt gå hus forbi.

Tore Sagen ble avskrevet som en rasist etter han hadde et par forsøksvis morsomme stikk mot klimafornektende rasister i studio på NRK Radioresepsjonen. Det er vel få som vil hevde Sagen er noe annet enn en mann godt plantet på venstresiden og politisk korrekt. Han forsøkte tross alt å gjøre narr av klimafornektende rasister. Ikke en gruppe som akkurat får lite harselas.

Før de fleste rakk å få med seg innslaget hadde NRK trukket klippet, og Sagen var senere på dagen å finne på knær i Akersgata, hvor han tryglet om unnskyldning.

– Jeg er ferdig med etnisitet, sier Sagen til Aftenposten etter saken.

Og når det som neppe kan påstås å være den mest politisk ukorrekte yrkesgruppen – journalister – skulle organisere konferansen «Svarte Natta» med pressedekningen under Metoo som utgangspunkt for en debatt, trakk kommentator Hege Ulstein seg, og fikk taktfast applaus i kommentarfeltene fra feminister og venstresidens kulturkrigere.

For kort tid siden herjet et innlegg i sosiale medier fra førsteamanuensis Sandra Fylkesnes. Hun mener Norge er et grunnleggende rasistisk samfunn preget av en hvit overlegenhetsideologi.

De nye diskusjonene spriker i alle retninger. Men de har to ting til felles: Mange velgere engasjerer seg heftig i debattene. Og ikke en eneste politiker av betydning har kastet seg på.

Enormt handlingsrom

Begrepet kulturkrig handler om mer enn at partileder Siv Jensen kler seg ut som en indianer, og skuespilleren Ulrikke Falch reagerer med harmdirrende sinne på vegne av en urbefolkning på andre siden av Atlanteren.

Det handler vel så mye om de pågående diskusjonene i samfunnet vårt om hvor rasisme starter, og stopper. Likestilling, seksuell trakassering, pressens dekning og nye fenomener som kjøttfrie julebord.

Det handler om hvilket samfunn vi ønsker oss. Hvilke formelle og uformelle normer vi skal forholde oss til.

Det er et enormt handlingsrom for mange politikere å engasjere seg i denne typen diskusjoner. En god start vil være ikke å komme med hofteskudd om at IKEA dropper julen etter at de har bestemt seg for å kalle en kolleksjon for «vinterfest» (hva nå enn det er).

Finn ut fakta i saken og deretter hiv deg på. Pick your battles, som de sier.

Når jeg har vært ute og snakket med vanlige folk som tilhører alskens partier, blir de fleste av debattene jeg har nevnt i dette innlegget møtt med hoderisting eller spørrende ansiktsuttrykk.

De forstår det rett og slett ikke. Og hvorfor skulle de forstå det. For mange føles det som en liten gruppe som lager mye skrik og skrål, og journalister som gladelig skriver om sakene fordi det genererer mye lesing både fra rasende folk og sympatiserende Twitter-brukere.

Jeg tror det er langt mellom mennesker som mener Tore Sagen oppriktig er en rasist og burde avskrives, eller som forstår seg på hva en førsteamanuensis sier når hun hevder Norge er styrt av en «hvit overlegenhetsideologi».

Folk på høyresiden er elendige når det kommer til akademia og kultur. Det er vel en grunn til at de reagerer med sjokk når de hører en høyrevridd forsker eller ekspert. Derfor blir man ofte reaktive.

Kjære Ebba

Sverige er landet som stadig ligger foran Norge, også i kulturkrigen. For omtrent et år siden gikk den sosialistiske regjeringen inn for «genuspedagogikk» i barnehagen. Regjeringen synes det er viktig at barn får hjelp med å bryte tradisjonelle kjønnsmønster. De skal heller ikke utvikle bestevenner, men heller leke med «alle».

Helt alene i den likestilte oasen i Sverige kom den halvnorske Ebba Busch Thor inn som en kulturkriger.

– Vi må la barna leke med dem de vil leke med, at personalet skal ha som oppgave å få barna vekk fra kjønnstypiske leker, det er helt feil, sa hun til TV4s nyhetsmorgen.

Mens KrF i Norge fortsatt ett år etter Knut Arild Hareides tap diskuterer hvor splittet de er, har den norsk-svenske partilederen i KrFs søsterparti i Sverige, samlet partiet og markert seg som den sterkeste forsvarer av tradisjonelle verdier.

På omtrent samme tid som barnehagekontroversen i Sverige foregikk, åpnet daværende partileder i KrF Knut Arild Hareide opp for å innføre et tredje kjønn.

Norge lever ikke i et vakuum. Lenge har kommentarfeltkrigere hevdet at folk må slutte å importere amerikansk kulturkrig til Norge. I mellomtiden har det blitt tatt stadig nye jafs i kampen for politisk korrekthet og mot fri og åpen debatt.

Hvis denne kulturkrigen fortsetter uten seriøst motmæle, risikerer vi at de eneste som står igjen som forstående av den offentlige samtalen er journalister, redaktører og folk som deltar på Litteraturhusets ukentlige seminarer.

Enten det er Sp, KrF eller Frp som trøkker til: Vil dere gratis huke inn en hel haug med frustrerte velgere? Marker dere i kulturkrigen og stå for det. Det er et overveldende flertall i Norge som synes disse diskusjonene er tullete. De vil gjerne bli representert.

Bare fordi det kommer fra noen med «forsker» foran navnet, betyr det ikke at sunn fornuft bør kastes ut vinduet. Tar dere grep nå, risikerer vi kanskje å unngå å havne i samme felle som söta bror.