Hver person er et nytt univers

«To be painted by Miss Neel is not simply the equivalent of a body search. It is the equivalent of a body-and-soul search», skrev John Russell, mangeårig kunstkritiker i The New York Times. Når du ser på et av Alice Neels portretter, vil du umiddelbart skjønne hva Russell mente. Du får enkelt og greit inntrykket av å se inn i sjelen og personligheten til den avbildede. Nå vises en omfattende utstilling av Neels portretter på Munchmuseet, til stor suksess.

Utstillingen har samlet 59 malerier fra hele Neels karriere. Den starter med begynnelsen og beveger seg, i hvert fall til å begynne med, kronologisk fremover i tid. Med hvert bilde følger en tekst som noen ganger forteller hvem personen var, men oftest er bildet ledsaget av et sitat av Alice Neel selv om den avbildede. I starten er jeg litt usikker på dette grepet, for det distraherer meg litt bort fra portrettet. Men snart føler jeg heller at dette er en genistrek, for i disse sitatene skrider Neels politiske utgangspunkt, psykologiske innsikt og ikke minst humor frem i all sin prakt. Det gjør at kunstneren selv, hennes egen person, blir en tydelig del av en utstilling som i all hovedsak består av portretter av andre.

Skjønt, Neel selv ville ikke kalle bildene portretter. Det var for bourgeois, for borgerlig. «Pictures of people» var heller hennes begrep. Og det er nettopp i denne kollisjonen at det kontrastfylte i Neel kommer frem, en person befriende uvillig til å plasseres i bås. Hun malte figurativt i en tid der det abstrakte var gjeldende. Hun malte portretter med oljemaling, som vel er det mest borgerlige og tradisjonelle du kan tenke deg i kunsthistorien. Likevel er portrettene, eller personbildene, på ingen måte borgerlige eller tradisjonelle. Tvert imot er de svært ukonvensjonelle og intense som sådan. Neel ville ikke ha betalt for portrettene sine, for da var hun ikke forpliktet til å lage et bilde personen selv likte eller bifalt.