Lableak: Noen ganger må pressen ta konspirasjonsteorier på alvor

Sist uke brakte VG en sak om koronavirusets opphav. I en bredt anlagt artikkel dekker avisen et notat fra Sigrid Bratlie i tankesmien Langsikt. Hun konkluderer med at det er sannsynlig at viruset smittet til mennesker via et viruslaboratorium i Wuhan – og at forskere og medier har underspilt denne muligheten av frykt for å fremstilles som konspirasjonsteoretikere.

Saken er av en viss betydning: Koronapandemien tok livet av mellom 20 og 30 millioner mennesker, og koronatiltakene skapte økonomisk kaos og sosiale lidelser over hele verden. Virkningene vil merkes i mange år. Vi fortjener vel å vite hvordan noe slikt kunne oppstå?

I norske medier var det lenge opplest og vedtatt at viruset smittet til mennesker fra et dyr – det vi kaller zoonose – på et matmarked i Wuhan i Kina. Både Faktisk.no og VG stemplet tidlig laboratoriehypotesen som en konspirasjonsteori. I VG-saken sier professor emeritus Stig S. Frøland at ingen har villet ta i dette, «heller ikke norsk presse – med noen få unntak».

Som Minervas lesere vil vite, var det viktigste av disse unntakene Minerva – og i særdeleshet vår daværende nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm. Han kunne saktens fortjent å nevnes i denne saken. Et viktigere spørsmål er likevel: Hvorfor var det blant norske medier nesten bare Minerva som dekket diskusjonen om koronavirusets opphav på en grundig måte? Svaret på det spørsmålet er relevant for mye mer enn bare diskusjonen om koronavirusets opphav. En viktig forklaring er selvsagt nettopp Fridstrøms nysgjerrighet, kapasitet og innsats. Men som redaktør måtte jeg hvert skritt på veien forholde meg til om det var rimelig å dekke det slik vi gjorde. Det har gitt anledning til å tenke gjennom mekanismene som avgjorde hvordan ulike medier forholdt seg til denne saken – og utfordringene med å dekke et slikt felt. Og slike mekanismer og slike utfordringer er virksomme i mange andre saker også.

Men før jeg beskriver de lærdommene jeg har tatt med meg fra Minervas dekning, må tre forbehold tas: For det første har Minerva i laboratoriehypotese-debatten hatt rollen som et lite nisjemedium: Vi har dekket et hull i debatten, og slik sett ikke hatt som mål å ha en full og matematisk balansert dekning.

For det andre er påstanden her ikke at ingen andre medier har tatt laboratorie-hypotesen på alvor tidligere. De siste årene er det kommet flere artikler i store medier som har innebåret en slags selvkritikk for ikke å ha dekket dette da det stod på som verst. Men det fantes en tid – spesielt fra våren 2020 til våren 2021 – der Minerva var nesten alene om en grundig dekning. Det var perioden da teorien i størst grad var stemplet som en konspirasjonsteori og da diskusjon om den ble sensurert i sosiale medier – og perioden der hypotesen kunne forsvunnet i historiens glemsel om ingen hadde holdt den ved like.

For det tredje: Hverken i Minervas tidligere dekning eller i denne artikkelen er påstanden at det er bevist at koronaviruset stammer fra et laboratorium. Både virologiske og andre typer argumenter peker i ulike retninger. Poenget vårt har hele tiden vært at hypotesen om at viruset stammer fra et laboratorium, er legitim; at det er mange nok kompetente mennesker som mener den er plausibel nok til at det fra et journalistisk ståsted er naturlig å undersøke den.

Ikke vær redd for dine venner

Men først: Hvorfor dekket Minerva dette spørsmålet i 2020, mens andre medier ikke gjorde det? For noen år siden stod Christian Kråkenes, journalist i NRK, frem og forklarte hvordan nettopp stemplingen av laboratoriehypotesen som en konspirasjonsteori gjorde at han kviet seg for å skrive om temaet. Han var neppe alene. Men hvorfor var denne virkningen så sterk?

Journalister liker å tenke på seg selv som modige sannhetssøkere, som trives i storm og motbør fra makta. Og om pressen mottar kritikk, er det vanlige instinktet at den stiller seg i solidarisk kringvern mot ytre fiender. Men hva når kritikken i stedet kommer fra venner? Under pandemien bidro flere forhold til at journalister ble ekstra sårbare for slik kritikk. 

For det første var de som som stemplet laboratoriehypotesen, nettopp journalistenes venner: forskere. I vestlige land står både journalister og forskere langt til venstre. Begge grupper er urbane, sosialt liberale og ser seg som forkjempere for et mer opplyst og rettferdig samfunn bygget på vitenskap og rasjonalitet. Journalister er vant til å gå etter makta – politikere og pengefolk. De har ofte lite erfaring med å stille kritiske spørsmål til forskere – og med å forstå at også forskere kan utøve makt. Dermed er kritikk fra forskere mer smertefullt for journalister enn mye annen kritikk – og få har trening i å dekke forskning og forskere kritisk. 

For det andre utspant debatten om laboratoriehypotesen seg ikke i et vakuum, men mot et bakteppe av en pågående håndtering av pandemien som både viste frem og bidro til ekstrem polarisering i amerikansk politikk. Det forsterket journalistenes selvforståelse og gjorde det enda vanskeligere å dekke forskere kritisk. På toppen opplevde USA en dramatisk valgkamp, med et enda mer dramatisk etterspill med stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Polariseringen fikk republikanere til å avvise vaksiner, mens demokrater (også forskere) omfavnet munnbind på små barn lenge etter at alle voksne var vaksinert.

Og også debatten om virusets opphav ble skadelidende: For Donald Trump snakket om «Wuhan-viruset» og «Kung Flu». Mer liberale amerikanske journalister oppfattet det som rasistisk og populistisk. Da andre i administrasjonen, som utenriksministeren eller lederen for Centers for Disease Control and Prevention (CDC), hintet om laboratorielekkasje, var det lett å avvise det som trumpisme. Zoonose-teorien ble derimot forbundet med Anthony Fauci. Han var liberale amerikaneres og journalisters folkehelt, deres Nakstad og Tegnell. Og hvem ville vel være kritisk til forskere man likte på en måte som kunne tjene politikere man avskydde?

Slagsider hos forskere er oftere relevant i samfunnsvitenskapen – for politiske ståsteder påvirker hvordan man vurderer empiri også blant forskere. Men spørsmålet om virusopphavet var tilsynelatende ikke politisk. Hvordan det likevel ble slik at forskere stemplet hypotesen, er en lang historie. Dels mente selvsagt mange eksperter genuint at zoonose var mest sannsynlig. Samtidig var det en liten gruppe forskere nær begivenhetenes sentrum som jobbet hardt for at dette narrativet skulle feste seg. Sentralt i nettverket stod britisk-amerikanske Peter Daszak. Og Daszak-gruppen inkluderte forskere som selv hadde samarbeidet tett med institusjonen som laboratoriehypotesen pekte mot, Wuhans virologiske institutt (WIV). I privat kommunikasjon ble det luftet usikkerhet; men det ble advart mot å la usikkerhet kommuniseres offentlig. Man kan stille spørsmål ved hvor uhildet menneskene i dette nettverket var: Alle var motstandere av nye restriksjoner på den type virusforskning som kom i søkelyse med laboratoriehypotesen. Noen hadde samarbeidet med WIV, og risikerte et omdømmetap om viruset kom derfra. I tillegg mente de at pandemiberedskap og biosikkerhet talte for å bevare et samarbeid med Kina på dette feltet. Men intet av dette var kjent for norske og andre vestlige journalister høsten 2020. Og få tok seg bryet med å undersøke.

Ikke vær naiv

Én grunn til at Minerva ikke på samme måte kviet seg for å ta i denne materien, er dermed kanskje at vi ikke på samme måte fryktet dommen fra venstreliberale kolleger eller forskere. Saken er altså ikke bare at vi var modige, men også at vi var vant til å få kritikk fra venstreliberalt hold. Fra vårt ståsted var dessuten flere av de stemplende påstandene, som at laboratoriehypotesen skulle være rasistisk, så fordummende at de bidro mer til å vekke vår interesse enn til å skremme oss bort.

Mekanismene beskrevet her forklarer også hvorfor de mediene som faktisk var interessert i laboratoriehypotesen, ofte var mer Trump-vennlige medier. I Norge gjaldt det blant annet Document. For Minerva var det trolig en fordel at vi ikke hadde denne vennlige innstillingen til Trump. Vi gikk altså inn i laboratoriehypotesen; men vi hadde en i utgangspunktet skeptisk holdning til svært mye informasjon som kom fra den leiren. Samtidig forstod vi raskt at vi kom til å være et av få medier i Norge som dekket argumentene for denne hypotesen seriøst. Dermed så vi det som en viktig oppgave å gjøre nettopp det.

Likevel var det vanskeligste med å dekke en hypotese som allerede var stemplet som en konspirasjonsteori, at slike stemplinger gjør to ting samtidig: De skremmer vekk fornuftige folk; og de tiltrekker seg folk som er genuint konspiratorisk anlagte. Også et av de viktigste miljøene for å grave frem den informasjonen journalister ikke fant – et internett-fellesskap som brukte forkortelsen «DRASTIC» – var preget av mange medlemmer med temmelig spesielle syn på det ene og det andre.

Om vår første lærdom fra dekningen av laboratoriehypotesen var at man ikke må være redd for kritikk fra sine venner, var den andre at man ikke må være naiv overfor sine tidvise meningsfeller. Det er krevende å navigere i konspirative landskap. Samtidig havnet debatten mellom de to leirene, som i stor grad foregikk på Twitter, raskt i skyttergraver, og utvekslingene mellom professorer på hver side tok ofte de mest uverdige former. Man kunne i sanntid følge hvordan et hvert nytt argument i saken umiddelbart ble tolket i lys av en allerede forutinntatt posisjon. Det gjorde det på den ene side lettere å være trygg på at det er rett å være kritisk også til forskere; på den annen side inspirerte det heller ikke til å utvise noen større tillit til de «opprørske» forskerne som støttet laboratoriehypotesen. Fra et journalistisk perspektiv innebar det også at det ble vanskelig å evaluere komplisert virologisk informasjon og annen evidens.

For meg som redaktør ble det derfor tidlig viktig å finne noe å navigere etter. En strategi var å lete seg frem til de forskere som fremsto som minst preget av den harde konflikten; og som var mest respektert også av sine meningsmotstandere. Vi fant etter hvert en del stemmer. Alina Chan går igjen i Langsikt-notatet, og var en viktig både kontakt for Minerva og stemme i debatten. Men hun ble også etter hvert slukt av den. Andre stemmer som nøt bredere respekt hos meningsmotstandere, var den amerikanske virologen Jesse Bloom, og etter hvert den sveitsiske professoren François Balloux. Til sist var det en av personene som hadde vært aller mest sentral i samarbeidet mellom amerikanske virologer og WIV, Ralph Baric, som rett nok trodde zoonose var mest sannsynlig, men som både unnlot å stemple laboratoriehypotesen som en konspirasjonsteori og som gjentatte ganger understreket at den var mulig og legitim. Det ga en trygghet for at det var journalistisk rimelig å dekke den, og det utgjorde også en ramme for dekningen vår. Å orientere seg mot denne type rammer gjorde det også lettere å unngå å bli helt slukt av de narrativene som spant ut av laboratoriehypotese-miljøene.

Tør å ta feil!

Vi ble tidlig trygge på at det var journalistisk legitimt å dekke laboratoriehypotesen. Vi ble aldri trygge på at den var riktig. Det innebar at det både var og er en risiko for at hypotesen er gal. Dermed må alle som dekker en slik hypotese, være forberedt på at det kan komme en dag hvor kritikerne kommer med triumferende hånlatter og sier: «Se, når har de funnet dyret som var utgangspunktet for smitten! Tenk at dere lot dere lure av konspirasjonsteoretikere og lallende gærninger!»

Men noe av det aller viktigste for å kunne bedrive denne type viktig undersøkende journalistikk er å tørre å ta feil. Fra et journalistisk perspektiv var nemlig ikke spørsmålet først og fremst om laboratoriehypotesen var riktig. I stedet var poenget at vi manglet gode svar på akkurat hvordan pandemien startet og at forskere faktisk var uenige om sentrale spørsmål. I tillegg ble det tidlig klart for oss at det også fantes interessant informasjon som ikke var offentliggjort eller i hvert fall ikke kjent, ikke minst knyttet til prosessene rundt den tidlige kommunikasjonen om virusopphavet innad i Daszak-gruppen og om samarbeidet mellom folk herfra og WIV.

Jeg tror man også må tørre å lage journalistikk som det finnes god og legitim faglig kritikk mot, for eksempel for å belyse faglige minoritetssyn. Den vitenskapelige prosessen bygger på at uenighet kommer frem, og der har også journalistikk en rolle å spille. Selvsagt vil journalister også iblant kunne trå feil fordi man ikke kjenner fagfeltet godt nok. Og naturligvis er det viktig å sette seg så godt inn i temaene som mulig, for å minimere risikoen. Men alternativet til ikke å prøve er å unndra forskning et alminnelig journalistisk søkelys.

Det finnes for ordens skyld fortsatt en god del fagfolk og andre som betrakter laboratoriehypotesen i stor grad som en konspirasjonsteori – og som kanskje fortsatt vil være kritiske til Minervas dekning og VGs nylige sak. I Norge har blant annet blogger Gunnar Tjomlid ytret slike syn. Ha siterer blant annet en fagartikkel som mener det er «skadelig» å formidle laboratoriehypotesen journalistisk, skrevet av et titalls forskere, hvorav mange har en tilknytning til nettverket rundt Daszak-gruppen. For dem som ble overbevist av VGs sak, er det også verdt å lese argumentene mot laboratoriehypotesen.

Men etter mitt skjønn kan ingen av de nylige gjennomgangene av slike argumenter regnes som noen gamechanger: Alle disse argumentene har vært kjent i flere år, uten å flytte veldig mange av deltagerne i debatten. Det skyldes at det stort sett er snakk om tolkninger og sannsynligheter, ikke uomstridte funn, og det finnes gyldige motargumenter mot alle motargumentene. (For interesserte har jeg svart Tjomlid blant annet her og her.) Og når forskere på en side av en debatt påstår at formidling av andre faglige syn er farlig eller skadelig, er det særlig problematisk: Det er nettopp egnet til å få journalister til å bedøve sin kritiske sans i dekningen av forskning. Men ofte bør de heller reagere med fornyet skepsis. 

Det finnes selvsagt noen grenser for denne logikken. At det finnes en eller to historikere som «stiller spørsmål» ved holocaust, betyr ikke at journalister skal dekke det som en legitim faglig debatt. Men terskelen for å stemple noe som en konspirasjonsteori, bør være høy. Og i viktige og uavklarte samfunnsspørsmål bør journaliststanden samlet sett forsøke å favne en stor faglig bredde. 

De siste tiårene har det vært en rekke samfunnsdebatter der politiske skjevheter eller gruppetenkning i forskningsmiljøer bidrar til å gjøre samtalene dårligere enn de kunne vært. Tenk for eksempel på diskusjonen om innvandringens økonomiske kostnader før Brochmann-utvalget kom i 2011. Det som ofte skjer, er at det som egentlig er faglige debatter, blir det jeg kaller for «moralifisert», slik at faglige konklusjoner og forståelse av empiri tillegges moralsk valør i offentligheten. De siste årene har vi sett det tydelig i blant annet energipolitikken. Slik besitter fagfolk, eksperter og akademikere også en form for politisk makt. Hvis norske medier skal trekke én lærdom fra dekningen av laboratoriehypotesen, er det derfor at journalister må dekke også forskere kritisk, som utøvere av makt. Og det må de gjøre selv om man risikerer å trå feil iblant.

Hva mener jeg forresten selv om laboratoriehypotesen, etter å fulgt debatten tett i fire år? Kanskje overraskende for mange er jeg fortsatt ganske agnostisk, og ser begge hypoteser som omtrent like sannsynlige. Eller kanskje det er riktigere å si: like usannsynlige, for uansett om det er zoonose eller laboratorielekkasje må en serie i utgangspunktet usannsynlige hendelser ha funnet sted i rask rekkefølge.

Hvis noen skulle mene at Minervas dekning har vært ubalansert, må det derfor sies at det ikke er slik at den fullt ut har overbevist meg om det ene eller det andre. Men at det har vært helt riktig å dekke hypotesen på en nysgjerrig og grundig måte, slik Aksel Fridstrøm gjorde for oss over et langt tidsrom, det er jeg overbevist om.