For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Vil Norges Bank gjenta feilene fra 1920-årene?
Rentepolitikken kan gi unødvendig høy ledighet og store samfunnsøkonomiske tap.
Seniorrådgiver i SSB
På 1920-tallet var Norges Bank opptatt av at kronens verdi skulle tilbake til pari, altså til en gitt verdi mot gull. Høye renter var et av virkemidlene som ble brukt. Konsekvensen av paripolitikken ble mange år med fallende lønninger, høy ledighet og svak økonomisk utvikling i Norge.
Forsker i SSB
Risikerer vi noe lignende i 2020-årene?
Norges Bank fortsetter å sette opp styringsrenten, nylig fra 2,5 til 2,75 prosent. Den varsler videre heving neste kvartal.
Begge forfatterne arbeider i Statistisk sentralbyrå. Innholdet uttrykker forfatternes egne meninger, og representerer ikke SSBs oppfatninger.
Det er ikke vanskelig å forstå at en sentralbank ønsker å heve styringsrenten fra null. Det er timingen, tempoet og ikke minst begrunnelsen for rentehevingene vi vil kritisere. Banken tar hverken nok hensyn til at prisveksten kan være forbigående, til at husholdningenes kjøpekraft har falt som direkte følge av høyere priser, eller til at prisveksten skyldes spredning av internasjonale priser på energi og matvarer som Norge ikke kan påvirke. Det tyder på mangelfull forståelse av hvordan norsk økonomi fungerer, noe som gir grunn til uro med tanke på inflasjonsstyringen fremover. Flere økonomer har reist lignende kritikk.
Inflasjonsstyring gjennom det grønne skiftet?
Prisveksten i 2022 er i stor grad et resultat av sunne markedsmekanismer: knappere energitilbud rasjoneres med høyere priser. Store prisendringer er et tegn på at markeder fungerer.
Sannsynligvis vil en del av energiprisøkningene i 2022 være forbigående. Men som liten, åpen økonomi må vi i urolige tider være forberedt på at store endringer i verdensmarkedsprisene kan bli vanligere fremover. En nesten sikker endring følger av at vestlige land har bestemt seg for å gjennomføre et grønt skifte, der man i prinsippet vil erstatte fossil energi med fornybar energi. Hvis dette skal skje raskt, må det bli dyrt.
Mer enn to tredjedeler av energimiksen i Europa kommer fra fossil energi. Fraværet av russisk gasseksport til Vesten er en forsmak på hva vi har i vente av prisøkninger når energitilbudet reduseres raskt i forhold til etterspørselen. Denne prisen for bedre klima kan bli smertefull for mange, men alternativet er trolig verre, og økte priser er altså en sunn mekanisme for rasjonering av knappere ressurser.
Skal da Norges Bank og andre sentralbanker nøytralisere effekten av høyere energipriser på den generelle prisindeksen (KPI) med renteøkninger?
Et inflasjonsmål på 2 prosent, uansett internasjonal prisvekst, kan i så fall neppe nås på annen måte enn ved nominell lønnsnedgang eller langvarig svak nominell lønnsvekst. Solid forskning og empiri tyder på at bare meget høy og langvarig ledighet kan gi slike resultater. Det betyr store tap for dem som rammes og for samfunnsøkonomien. En viktig referanse er paripolitikken på 1920-tallet i Norge.
Vi gjentar: Et grønt skifte vil sannsynligvis bety systematisk økning i energipriser. Trolig må høy og langvarig ledighet til for at perioder med sterk vekst i energipriser skal være forenlig med 2 prosent KPI-vekst hvert år. Er vi tjent med at omstillingskostnadene knyttet til reduserte klimagassutslipp forsterkes av en slik inflasjonsstyring?
Misforståelse at inflasjonen er «bredt basert»
Som flere andre mener vi det er prematurt å kalle prisveksten vi hittil har sett for inflasjon i ordets rette forstand. Inflasjon er et generelt fall i pengeverdien som følge av varig og generell prisvekst. Det krever en spiral der lønns- og prisøkninger biter hverandre i halen. Det har vi ikke sett foreløpig. Lønnsveksten har ikke akselerert nevneverdig. Her holder det ikke å vise til et stramt arbeidsmarked, noe som burde betraktes som en fordel, ikke en ulempe.
Det vi har sett er en smitte fra store hopp i prisene på energi og matvarer. Dette er priser som varierer mye, og de er blant de få som også faller. De er i stor grad bestemt i internasjonale markeder. De påvirkes lite av norske renter eller andre norske forhold.
Prisveksten i Norge er blitt bredspektret, men det er misvisende å si at den er «bredt basert», slik Norges Bank sier. Som en sunn markedsmekanisme vil bedrifter velte kostnader over på priser for å unngå tap. Energi brukes i produksjonen av de aller fleste varer og tjenester, direkte og/eller indirekte via innsatsvarer, både ute og her hjemme. Dermed vil etter hvert nesten alle varer og tjenester bli smittet av prisøkning.
Selv om målet for kjerneinflasjon (KPI-JAE) utelukker energipriser, inkluderer det overveltingen av dyrere energi på andre priser. Det øker faren for at en tidsutstrakt forplantning av et engangshopp i noen få priser forveksles med varig generell prisvekst, som er definisjonen på inflasjon.
Sentralbanksjefen mener det ikke er avgjørende at Norges Bank ikke kan påvirke energipriser eller andre enkeltpriser. Sentralbanken vil uansett bruke renta til å motvirke prisoverveltning og lønnskompensasjon for prisveksten. Som sagt mener vi en slik pengepolitikk vil koste mye mer enn den smaker. Man kan spørre om sterk vektlegging av inflasjonsmålet på bekostning av sysselsetting og produksjon er i tråd med mandatet for pengepolitikken. Og selv de som mener at høyere ledighet nå vil gi lavere ledighet på lengre sikt, må ta hensyn til at prisveksten allerede gir en sterk reduksjon av realinntekter og etterspørsel. Prisøkningen på energi, matvarer og annen import svekket derfor isolert sett behovet for renteheving. I stedet brukes den som en første og beste sjanse til å lade rentevåpenet.
Nye analyseverktøy er nødvendig
Det er betenkelig at Norges Banks «Håndbok i pengepolitikk» nesten ikke nevner virkninger av utenlandske prisøkninger. Slike virkninger har stått helt sentralt i den tradisjonelle skandinaviske inflasjonsmodellen som den norske frontfagsmodellen bygger på. Riktig diagnose og respons på prisveksten krever dypere innsikt i dens årsaker enn man kan få med Norges Banks hovedmodell.
Spesielt bør en god vurdering understøttes av en «priskryssløpsmodell» som viser hvordan priser spres via kostnadsdekkende prissetting. Økonomer ved University of Massachusetts Amherst har nylig gjennomført en analyse på en slik modell. De studerer hvordan energipriser brer seg gjennom ulike næringer, og finner at stabiliseringspolitikken også må inkludere tiltak rettet mot sektorer der prisendringer har særlig store systemeffekter. Ideelt sett bør en slik modell også fange opp dynamikken i hvor raskt pristilpasningene skjer. Vi tror en slik modell kunne vært et nyttig tilskudd til Norges Banks analysearsenal.
Vi må unngå en reprise av paripolitikken
Pengepolitikken fremover må innse at Norge er en kork på et opprørt hav, der utenlandske prisimpulser er utenfor vår kontroll. En slik aksept av realiteter er i samsvar med frontfagsmodellen, som sørger for en rask realisering av den pris- og lønnsutviklingen som på lang sikt gir en sunn likevekt i en liten, åpen økonomi. Påstander om at frontfagsmodellen er blitt irrelevant savner begrunnelse. Tvert imot viser store mengder empirisk forskning at modellen fortsatt er helt sentral i lønnsdannelsen. Også Norges Banks egne forskere har kommet til denne konklusjonen.
Det ser ut til at inflasjonsstyring fungerer dårligere når den skal utøves i tider der internasjonale forhold gir store prisøkninger hinsides norske muligheter for påvirkning. Forsøk på å tviholde på et inflasjonsmål på 2 prosent, uansett internasjonal prisvekst, gir assosiasjoner til paripolitikken som Norge og andre land førte i 1920-årene. Da skulle prisene ned til nivået før første verdenskrig. Det ga massearbeidsledighet og sosial nød. Ettertidens dom har vært hard.
Dagens politikk baserer seg ikke på gullstandarden, men på at prisnivået i fjor pluss 2 prosent skal nås. Om man styrer ensidig mot et slikt mål, kan det bety unødvendig høy ledighet. Det vil være en lite gjennomtenkt tilpasning til endringer i relative priser. Ikke minst er det en politikk som synes basert på teorier som er utviklet for analyser av USAs økonomi, som er langt mindre åpen og har en helt annen lønnsdannelse enn norsk økonomi. Disse teoriene er utviklet gjennom en lang periode med veldig lav prisvekst. De gir en utilstrekkelig detaljert beskrivelse av forhold som i dag har stor betydning for problemene i norsk økonomi.
Et avgjørende tema for Norges Bank og Stortinget fremover blir derfor dette: å unngå at «toprosentspolitikken» blir vårt århundres reprise av «paripolitikken».
