Du kan snakke om kjønnssykdom og overgrep, men det er ingen som sier «Jeg leser ikke særlig bra», sier Forleggerforeningens direktør Trine Skei Grande.
Minerva møter Forleggerforeningens direktør Trine Skei Grande i den nydelige hagen hennes på Kampen i Oslo. Det er som hos Sigrid Undset.
– Ja, det kom jo akkurat ut en bok om hennes hage, sier direktøren.
Undset gikk i gang som 37-åring, og forvandlet en steinet tomt til en frodig hage, står det i boken av Marit Brandtsegg og Kristin Brandtsegg Johanssen. Det er akkurat det Grande også har gjort. Hun viser bilde av huset og hagen for fire år siden. Det ser ut som Berlin i 1945. Nå ser det ut som Bjerkebæk på Lillehammer. Til og med en solsikke har begynt å blomstre i juni.
Men Minerva er ikke hos direktør Grande for å snakke om planter og blomster. Dagens tema er lesing.
– Finnes det en lesekrise blant voksne i Norge?
– Det er dette som er vårt hovedankepunkt. Dette er det ingen som snakker om. Det er vår kulturs siste tabu. Du kan snakke om kjønnssykdom og overgrep, men det er ingen som sier at «Jeg leser ikke særlig bra».
NAV har en mal om hvordan man tar opp samtalen om personlig hygiene, forteller Grande.
– De kan få i gang en samtale om at det er en større mulighet for å få jobb om man har bedre kroppshygiene.
Men NAV har ingenting som avslører at folk ikke kan lese.
Grande forteller yndlingshistorien sin om en atføringsbedrift i Groruddalen. De hadde en som faktisk hadde spesialisert seg på voksne og lesing. Bedriften fikk inn en lastebilsjåfør med vondt i ryggen. Han skulle bli uføretrygdet.
– Han hadde vært lastebilsjåfør hele livet; lastet opp og kjørt hjem til kjerring.
Kona og han hadde utviklet et ekstremt avansert fargesystem, forteller Grande.
– Det gikk fint helt til han fikk faks i bilen og nye kjøreoppdrag. Da fikk han vondt i ryggen.
«Jeg kan lære deg å lese. Du kan lese til jul», sa leselæreren på atføringsbedriften.
– Lastebilsjåføren ble en annen mann. Og han leste en bok i julen.
Grande forteller en annen historie hun hadde hørt fra arbeidsminister Tonje Brenna. Hun var på besøk i en bedrift som fikk stort sykefravær da de fikk nye maskiner. Med manualer.
– Folk var syke i to uker. Da de kom tilbake, kunne kompisen forklare hvordan maskinen fungerte.
Historiene til Grande tar ikke slutt.
– Erna Solberg og jeg besøkte en bedrift som hadde fått en ny sjef og stort sykefravær på fredager. Den nye sjefen ville at hver produksjonslinje skulle skrive en rapport på fredager.
Disse to bedriftene startet med leseopplæring på jobben, forteller Grande.
Hva skjer med samfunnet vårt når 27 prosent leser på laveste nivå, spør Grande og henviser til Riksrevisjonens ferske rapport om norsk skole.
– Man er opptatt av å være fremst på forskning og innovasjon, men hva med å lære folk å lese?
Grande begynner å fortelle om Norge anno 1880.
– Vi var lutfattige, men vi hadde en ganske demokratisk konstitusjon. Hva er det første du gjør? Du lager en fellesskole som lærer å lese, skrive og regne.
Absolutt ingenting de skal lære på skolen, skal de bruke på jobben sin, poengterer Grande.
– De tok ungene ut av praktisk arbeid som ga mat på bordet. De myndiggjorde menneskene.
Det gjorde folk i stand til å få kontroll over sitt eget liv.
– Vi skjønner ikke hvor radikalt det var.
Nå har vi 27 prosent som ikke skal være en del av demokratiet.
– De kan ikke lese en valgseddel engang.
Å ha en lesende befolkning er grunnfundamentet i demokratiet, fremhever Grande.
– Om fire år har vi ingen norske lærebøker i akademia.
Lærebøker er broen mellom forskning og folk, sier Grande.
– Selv om jeg ikke skulle studere sosiologi, kunne jeg lese en lærebok.
Lærebøker gjør kunnskapen tilgjengelig for alle.
– Hvordan kom vi hit? Til de 27 prosentene?
– Det kan sikkert leseforskere se mer på, men jeg tror vi for lett gir opp de som sliter. Det er en hel haug med enkeltindivider som vi ikke gir en god nok start.
Vi må slutte å gi opp ungene, sier Grande.
– Hvordan kan vi ta lesing og skriving på dødelig alvor, som du skrev på Facebook, og slutte å tro at det ordner seg av seg selv?
– Vi må slutte å tro at det finnes akademiske og praktiske barn, at det er to ulike ting. Det er det ikke. Det finnes praktiske og upraktiske akademikere og uakademiske folk som er både praktiske og upraktiske.
– Hva med boklesing? Romaner? Lesing på fritiden?
– Du finner nøyaktig de 27 prosentene igjen. Det er de som ikke leser i det hele tatt.
Men det som er positivt er at de som leser, leser stadig mer, fremhever Grande.
– Lesing blir også betraktet som en sexy egenskap hos menn.
Boksalget øker, forteller Grande.
– Det er ikke at det ikke er populært.
Grande er redd for at vi ikke er gode nok på «guttebøker».
– Jeg er også engstelig når Kulturrådet strammer inn på kvalitetskravene på krim.
Lastebilsjåføren behøver ikke å begynne med Jon Fosse, konstaterer Grande.
– Du har litt erfaring med å slite med lesing, har du ikke det? Du har dysleksi?
– Jeg fikk aldri en diagnose, men jeg så ikke forskjell på B og D. Mamma sa at jeg bare måtte jobbe litt mer og lese litt mer.
Det er ikke slik at lesing bare er knyttet til lyst, sier Grande.
– Det er også beinhardt arbeid.
– Hva kan jeg som enkeltindivid gjøre for lesingen?
– Det viktigste alle voksne kan gjøre er å lese for ungene. For å forstå en nyhetsartikkel, trenger du 55 000 ord. Da kan du lese det meste. Hvis du blir lest for som barn og leser bøker selv, har du 55 000-70 000 ord som 17-åring. Hvis du ikke blir lest for og aldri har lest en bok, har du bare 17 000 ord.
Man trenger ord på alle mulige måter, minner direktøren for Forleggerforeningen om.
– Gi ungene ord slik at de kan beskrive hva de opplever! Den viktigste ballasten vi kan gi ungene er å lese for dem.
Lesevaner går i arv, fremhever Grande.
– Vi vet at de ungene som har størst fall i lesing kommer fra hjem der foreldrene har lav utdanning og/eller dårlig økonomi.
– Og hvor kan man få hjelp hvis man ikke kan lese?
– Dette er så tabu. Det er ingen steder å ringe. Vi bruker mange millioner på inkluderende arbeidsliv, men mye av ryggvondt og mye av sykefravær kommer av at folk ikke kan lese.
Og så skylder man på innvandring, sukker Grande.
– Men ikke alle analfabeter er bestemødre fra Somalia.
Nå skal kulturministeren lage leselyststrategi for voksne, forteller Grande.
– Men får du lyst til å lese hvis du ikke kan lese? Og hvor er arbeidsministeren?
– Hva med et dekret? Et dekret om at folk alltid må lese på bussen og på toget? Bok, ikke mobil!
– Vi jobber faktisk med Vy nå om å lage egne lesetog. Vi skal slutte å kalle det stillevogn, men kalle det lesevogn. Med bøker alltid tilgjengelig!
Grande snakker varmt om å ha bøker liggende og tilgjengelig overalt, som for eksempel på jobben.
– Bøker skaper samtaler. Folk begynner å snakke om lesing og det fremmer lesing.
Unger må bades i bøker, visjonerer Grande.
Det er straks sommerferie og lesetid for veldig mange. Vi må spørre om direktørens lesetips.
– Jeg må gå inn og se på Strava for oss lesere, Goodreads.
Der finner Grande Torgrim Eggens Blodet og Hilde Hagerups Du eneste. Hun anbefaler dem.
– Og Seksti kilo solskinn var bare helt fantastisk! Den er litt ekkel i begynnelsen og man blir litt kvalm.
Og så må direktøren anbefale den lille boken Fyrstikkene av Thomas Korsgaard og Liv Emma Thorsens Potteplantenes kulturhistorie.
– Med mange fine bilder av potteplanter! Og folk som poserer med potteplanter!
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
