Veien tilbake for Leirstein, Giske og Tonning Riise må komme gjennom troverdig anger

For nøyaktig ett år siden var vi i ferd med å fordøye virkningene av #MeToo-kampanjen. Den gangen skrev jeg her i Minerva at det føltes det som et ekte paradigmeskifte. Det var lett å merke forskjellen på før og etter #Metoo:

Mens feministiske 8.mars-paroler tross alt har vært for de få, ble #MeToo en snakkis rundt hvert eneste middagsbord. Nettopp det at det ikke var en politisk eller mediestyrt kampanje, men en bred folkelig bevegelse, der noen gikk foran i å sette ord på det mange hadde følt i årevis, gjorde at den var så mektig.

Det var selvfølgelig ikke sånn at alle problemer med trakassering var løst for all fremtid, og klart det nye terrenget måtte tråkkes opp. Men samtalen var i alle fall i gang: om hva som er grei og ugrei oppførsel, om hvordan vi kan jobbe trygt sammen, uavhengig av kjønn og posisjon. Dessuten var det betryggende å se at alvorlige handlinger faktisk fikk konsekvenser. Plutselig ble varsler som tidligere var blitt dysset ned, tatt til følge. Bedrifter begynte å lage varslingsrutiner.