Minoritetstyranniet

Hva befolkningen og politikerne mener, påvirkes i økende grad av hovedstrømsmedier, interesseorganisasjoner og minoriteter. Denne uhellige alliansen dominerer og styrer den offentlige samtalen og beslutningene i alle viktige samfunnssaker i vår tid. Vi kan kalle det interessegruppers uproporsjonale påvirkningskraft.

Mediene ser urett, sårbarhet og ofre overalt. Det er visst det som selger og skaper overskrifter og klikk. Det er grunnleggende metodikk hos mange journalister at man i en reportasje skal starte med å beskrive det negative eller sårende som en person eller gruppe opplever. Journaliststudenter lærer å always look for the unhappy guy. Det er nærmest inngrodd i journalistikken at man skal finne og skrive om grupper det er synd på. Og alle mediefolk vet at et eksempel er mer verdt enn tusen argumenter. Og at et bilde gjør mer inntrykk enn en tekst. De fleste reportasjer starter derfor med en individuell beretning om en eller flere fra en minoritet, utsatte miljøer eller andre «sårbare» grupper, som ifølge dem selv er negativt rammet av personer, grupper eller tiltak i samfunnet. Da er de blitt ofre. Hele reportasjen blir vinklet på offerets definisjoner og reaksjoner. Medienes agenda er sympati og støtte til de personer og grupper som fremheves, og reportasjen eller artikkelen er vinklet slik at også leseren/seeren skal få det samme inntrykket. Kritiske spørsmål stilles aldri. Det samme opplever leseren når mediet slipper til innlegg fra representanter i slike minoritetsmiljøer. Slike beretninger preges av det Asle Toje kaller for «emosjonell inkontinens».

Fellestrekkene i slike saker er åpenbare og tilrettelagt: det emosjonelle overstyrer det rasjonelle, på individnivå så vel som på gruppenivå. Og rettigheter dominerer over normer. Individuelle lidelseshistorier og andre beretninger av privat karakter som appellerer til våre følelser, gjør at vi putter dette i sekken for «slik er det». Slike historier virker både styrende og generaliserende i debatten. Norge er blitt et emokrati. Minoritetene setter dagsorden, og skaper sammen med medier og interesseorganisasjoner et slags minoritetstyranni, eller mikrokrati. Alle minoriteter støttes, beskyttes og finansieres. Uansett om denne minoriteten består av noen hundre personer eller hundretusen. Helst skal ingen individer eller grupper tilhørende minoriteter hverken krenkes eller stilles kritiske spørsmål. Deres status som minoritet gjør dem nærmest per definisjon «sårbare». Medienes berøringsangst for alternativ tenkning er påfallende. Heller ikke den tause majoritetsbefolkningen tør å opponere mot dette minoritetstyranniet. Resultatet er en slags likegladhet, fatigue og svekkelse av den frie meningsutvekslingen. Også språket tilpasses minoritetens behov, og «nytale» innføres.

Emosjoner får for mye plass i det offentlige ordskiftet. Derfor blir det vanskelig å debattere. Man må hele tiden være oppmerksom på at noen kan bli lei seg, og det individuelle blir til det generelle. Det oppskrytte meningsmangfoldet er nærmest fraværende når temaet er minoriteter. Interesseorganisasjonene har stor innflytelse – med statsstøtte – og alle lytter til dem. Debatt i slike saker i samfunnet undertrykkes, fordi man er redd for å såre hverandre og for å svekke egen posisjon og renommé. Hovedstrømsmediene er ødelagt av konsensus, politisk korrekthet, woke og krenkelsesfrykt. Ingen enfant terrible finnes hverken i redaksjonen eller blant de eksterne faste skribentene.

Det er oppstått et konformitetspress i samfunnet, der alle bør ha de samme og korrekte meningene, styrt av mediene og hensynet til minoritetene. Journalistene blir engstelige fordi de er innpodet med at de har med en sårbar minoritet å gjøre. Da stiller de heller ikke elementære, oppfølgende og kritiske spørsmål. Dette gjelder ikke minst i saken om kjønnsidentitet.

Den gode skribenten Anki Gerhardsen sier dette i et intervju med DN i 2018: «Mediene hører kanskje på interessegruppen, men uten å se at den kan utøve en majoritetsmakt innenfor minoriteten. At det kanskje finnes en indre justis som gjør at talspersoner får lov til å råde offentligheten nærmest uimotsagt. Sånn som dette er blitt dekket i norsk presse, gjør den seg helt overflødig. De kunne bare latt interessegruppen sende ut pressemeldinger. Mediene blir redde for hvordan det vil ta seg ut å opptre kritisk. Alt de ser er en minoritet bestående av ofre. Men det er journalistens jobb å skape gode samtalerom.»

Slik kommer en mikroskopisk liten gruppe mennesker i sentrum for samfunnsdebatten, og setter dagsorden for hva vi skal mene, og hvordan lover og regler tilpasses disse.

Både uenighet og fryktløshet er goder vi må ta vare på og oppmuntre til i det offentlige ordskiftet. I dag er det for ofte slik at den som glipper offentlig og går motstrøms, ber om unnskyldning kort tid senere. Presset blir for stort, og utbryteren faller tilbake i folden.