«Hva annet kan jeg spørre henne om som fører til at jeg er et forferdelig menneske, som rasister jo unektelig er?» spør Espen Goffeng.
Når samtale blir farlig
Hvis du ofte nok forteller folk at de er rasister, tenker de til slutt: Greit, da er jeg vel det, da. Det er farlig.
Nina Bahar slo nylig et slag for å gjøre fremtiden her i Norge litt vanskeligere. Hun skriver om det hun kaller hverdagsrasisme. En av tingene som nevnes, er det å spørre folk hvor de kommer fra, og hun er ikke den første som har trukket dette spørsmålet inn i rasismekonseptet. Dette er ikke bare grovt stemplende. Det er direkte farlig i lengden.
Det operative ordet i kronikken – det ordet som pryder overskriften - er «hverdagsrasisme». Hele kronikken begynner altså med at det utføres rasisme. Med andre ord snakker hun om rasister. Uten rasister, ingen rasisme. Uten jødehatere, intet jødehat. Om ord betyr noe som helst, så må vi være enige om det. Merk hva som står i definisjonen av rasisme i New World Encyclopedia: «Per definisjon er den som praktiserer rasisme en rasist.» Er det å spørre om noens opphav og historie rasisme, så er folk som gjør det rasister. Dette er det ingen finurlige måter å komme utenom. Og det betyr at det er mange av oss.
Store mengder nordmenn som stiller dette helt grunnleggende spørsmålet er altså rasister, enten de vil eller ikke. Hun sier nemlig også at slik rasismeutøvelse ikke nødvendigvis blir gjort med vilje, men kan være godt ment. Og om du synes godt ment rasismeutøvelse høres rart ut, så er vi to. Du kan altså være rasist uten å ha et negativt eller fordomsfullt ben i kroppen. Det finnes nemlig en del mennesker som kan bestemme for deg hva du mener og tenker. Prøv å forsvare deg mot det, du.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
