Når vi later som vi blir overrasket

Etter den siste tidens massive skriverier om brutte løfter fra våre folkevalgte, vet jeg ikke hva jeg er mest oppgitt over: at presse og stemmeberettigede faktisk har trodd på valgkampsaker og lovnader – eller at de nå oppriktig er sjokkert over at politikere sier hva som helst for å bli valgt, uten å følge det opp.

For fenomenet er ikke nytt. Valgløfter har alltid vært en valuta med lav dekning. Likevel later vi hvert fjerde år som om denne gangen, nå, skal politikken bli ærlig, konsekvent og ansvarlig. Og hver gang blir vi forbløffet over at realpolitikken viser seg å være en øvelse i kompromisser, budsjettrammer og medieutspill.

Det er som om vi kollektivt har glemt at politikk er et spill – ikke nødvendigvis kynisk, men strategisk. Den som lover mest, får flest overskrifter. Den som lover minst, får færrest stemmer. Og midt i dette står velgerne og klager over at ingen tør å snakke sant.

Kanskje er det på tide at vi retter blikket litt innover. For er det egentlig politikerne som lyver, eller vi som foretrekker å bli løyet til – så lenge løgnen passer våre håp?

Les også:

Pluss

Pluss

Løgn fra venstre, feighet fra høyre

Nils August Andresen

Vi krever ansvarlighet, men belønner urealistiske løfter.

Vi vil ha ærlighet, men straffer enhver som innrømmer at virkeligheten er komplisert.

Når det er sagt, er det faktisk positivt at folk nå reagerer. Det er bra at velgere og lokalsamfunn står opp og forlanger svar.

Demokratiet fungerer bare hvis vi bruker det – og den voksende motstanden mot brutte løfter viser i det minste at tilliten ikke lenger tas for gitt.

Men det er også urovekkende å se hvordan distriktspartier blir stående igjen med ansvaret for en lokalpolitikk som er lovet fra høyeste hold – men der de sentrale løftene feies under teppet når regnestykkene ikke går opp. Lokale politikere blir sittende igjen med skammen, tvilen og mediepresset, mens partiledelsen gjemmer seg bak formuleringer som «vi må se det i en større sammenheng».

Resultatet er at grasrota må rydde opp i det som egentlig er svik ovenfra. Og jo flere ganger det skjer, jo svakere blir den lokale troverdigheten – og til slutt hele ideen om folkestyre.

Det er lett å bli kynisk.

Men kanskje er løsningen ikke å forvente det umulige av dem som styrer, men å kreve mer av oss selv som velgere og samfunn.

Mindre tro, mer hukommelse. Mindre sjokk, mer realisme.

For først når vi slutter å late som om vi blir overrasket, kan vi begynne å ta politikken på alvor.

Når det er sagt, er det på høy tid at konkrete løgner blir hauset frem og arrestert. Slik som denne gangen med fergetakster og studielån.

Og det kommer sikkert flere konkrete saker i tiden fremover.

Kanskje har ballen endelig begynt å rulle?