Hvem blunker først?

Ved kommunevalget for to år siden tok vi til orde for at Venstre burde leke med tanken om et samarbeid med Arbeiderpartiet og MDG i Oslo. Vi mente at det i beste fall kunne tvinge Høyre med på et grønt, liberalt, sentrumsorientert prosjekt uten KrF og Frp ved roret, og i det minste skaffe Venstre større gjennomslag i forhandlingene om et borgerlig byråd.

Vi foreslo også at Venstre burde vurdere en lignende, blokkuavhengig strategi for det kommende stortingsvalget i år. Bakgrunnen for oppfordringen var det vi betraktet som en tydeligere utvikling også i norsk politikk i retning av en mer verdiorientert og mangfoldig oppsplitting av det politiske landskapet – fra borgerlig versus sosialistisk til GAL («Grønn, Alternativ, Liberal») versus TAN («Tradisjonell, Autoritær, Nasjonalistisk»). Med et stadig mer liberalt og internasjonalistisk Venstre på den ene siden, og et stadig mer verdikonservativt KrF og nasjonalkonservativt Frp på den andre, var det etter vårt syn vanskelig å forstå hvordan det ville bli mulig å samle de borgerlige troppene. I lys av den dalende oppslutningen til regjeringspartiene Ap og Sp, og de interne spenningene mellom de «GALe» partiene SV og MDG og det TAN-orienterte Senterpartiet, pekte vi på at også Senterpartiet kunne se seg tjent med et sidebytte – og «la blokkene briste».

Ved innspurten til stortingsvalget tyder mye nå på at spådommen kan være i ferd med å gå i oppfyllelse.

Kristning og mørkeblå jazzing

For KrF virker det stadig tydeligere at veien over sperregrensa går gjennom et renskåret kristenkonservativt budskap som appellerer til den delen av kristen-Norge som ikke stemmer «woke». Fanesakene er motstand mot liberalisering av abortloven, streng narkotikapolitikk, forbud mot offentlig prideflagging og aktiv dødshjelp, samt en sterkere vektlegging av kristendommens plass i skolen og det norske samfunnet for øvrig. Aversjonen mot verdiliberalerne i Venstre legges det heller ikke skjul på lenger. Både partileder Dag Inge Ulstein og KrFU-leder Hadle Bjuland åpner nå for et regjeringssamarbeid med Frp – og uten Venstre.

Som Aslak Bonde påpeker i Morgenbladet, er dette virkelig noe nytt. Tidligere partileder Kjell Magne Bondevik utelukket i sin tid et samarbeid med Frp, nettopp på grunn av verdisynet og forskjellene i innvandrings- og bistandspolitikken. Forskjellene på disse områdene er fortsatt store, men – som Bonde påpeker – virker de ikke så viktige for KrF lenger. Ulstein ønsker i stedet å fokusere på saker der Frp og KrF står hverandre nær, som i støtten til Israel.

Samtidig kan det se ut til at vi vil få en mer mørkeblå høyreside enn på lenge. Høyre jazzer opp valgkampen med å love stadig større skattekutt og økte bevilgninger til politiet, uten knapt å nevne klimakrisen med et ord. Partiet ser ut til å la seg påvirke av Frp, som for tiden er størst blant de borgerlige partiene.

Sakene som tidligere (iallfall delvis) forente Venstre og Frp – basert på et liberalt verdisyn og fokus på individet og markedsliberalismen – synes også å bli færre. Mens Venstre profilerer seg hardt på innmelding i EU, er Frp nå tydelig motstander av det meste som lukter av europeisk samarbeid. Mens Venstre vil ha full rusreform, legalisering av cannabis og en generelt liberal justispolitikk, virker Frp oppildnet av tidsånden i motsatt retning. Partiet fremmet nylig forslag om en rekke innskjerpinger i justispolitikken, som blant annet inkluderer økning av maksstraffen til 50 år for visse forbrytelser og bruk av ansiktsgjenkjenningsteknologi ved grensene. Frp tar også til orde for å frata innvandrerforeldre oppholdstillatelsen dersom barna begår alvorlig kriminalitet. Ikke overraskende er Venstre kraftig mot disse forslagene. Partienes felles front mot statlig overstyring og «dusteforbud» hører man lite om i dag.

Venstres knipe

Den økte spenningen har fått flere til å stille spørsmål om Venstres strategi. I et innlegg på Bluesky peker Eivind Trædal på forskjellene mellom Venstre og Frp i synet på klima og Palestina, og skriver at det er «rar timing for Venstre å slutte å være sentrumsparti og gå all in for borgerlig side». Jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen viser i et innlegg samme sted at Venstres politikk ifølge VGs valgomat ligner mest på politikken til MDG og SV, og minst på politikken til Senterpartiet, KrF og Frp.

I intervju etter intervju blir partitoppene stilt til veggs for hvorfor Venstre likevel tviholder på et samarbeid med høyresiden. Svarene har ikke vært enkle å bli klok på.

Partileder Guri Melby har garantert for forhandlinger med de borgerlige partiene, men ville ikke garantere for en borgerlig regjering. Utover å ønske en blågrønn regjering med Erna Solberg i spissen, har partiet ifølge Melby likevel «ingen plan B».

Sveinung Rotevatn uttrykker det på sin side slik at velgere som «har veldig lyst på Listhaug som statsminister», ikke bør stemme Venstre. Samtidig vil hverken han eller de andre partitoppene utelukke at Listhaug kan lede en borgerlig regjering etter valget – til tross for at 72 prosent av Venstre-velgerne misliker Frp. Rotevatns begrunnelse minner mest om et håp: «politikken vil bli dratt mot sentrum uansett konstellasjon».

Omsider kan det imidlertid se ut til at dårlige målinger og frykten for sperregrensen har satt sitt preg på partiledelsen. I et intervju med VG på mandag, foranlediget av en meningsmåling som gir Venstre fattige 3,2 prosent oppslutning, truer Melby nå med at Støre kan bli gjeninnsatt dersom Solberg ikke gir tilstrekkelige lovnader i klimapolitikken. Uttalelsen tyder på at Venstre kan gjøre alvor av trusselen om å ikke sikre en borgerlig regjering for enhver pris. Det er i så fall bra: Mye tyder på Venstre kan bli nødt til å sette ord om til handling – og de må unngå at Senterpartiet kommer dem i forkjøpet.

Sett fra Senterpartiets perspektiv

Venstres vanskelige posisjon har fått mye oppmerksomhet i år, men situasjonen virker ikke særlig mye enklere for Senterpartiet.

På venstresiden ser man en stadig forskyvning vekk fra prosjektet som inntil nylig har gjort det selvsagt for Senterpartiet å samle seg rundt Ap. Etter Senterpartiets exit fra regjering har Arbeiderpartiet opplevd en «eventyrlig» vekst. I mediene kappes man om å hylle Stoltenberg, Gahr Støre og Barth Eide for utviklingen, gjennom sin generelle kompetanse og internasjonale appell. At Ap skulle ønske Senterpartiet tilbake i regjering, virker fjernt. Støre har i praksis lukket døren for et nytt topartisamarbeid med Senterpartiet og antydet at en trepartiregjering med Sp og SV heller ikke er sannsynlig.

Trolig er et samarbeid med Ap heller ikke så attraktivt for Senterpartiet. Gjennom regjeringssamarbeidet gikk partiet fra en oppslutning på 13,5 prosent i forrige stortingsvalg til nå å ligge stabilt rundt seks prosent. Det er ikke godt å si hva Senterpartiet skal få ut av en ny periode på venstresiden, antagelig som støtteparti for en mer by-orientert, internasjonalistisk og teknokratisk Ap-ledet regjering i klassisk stoltenbergsk støpning. Enn så lenge virker det iallfall som om det er en slik regjering mange på venstresiden ønsker seg.

Kanskje virker alternativet derfor mer forlokkende. Den konservative dreiningen på høyresiden – kombinert med en mulig utstøting av Venstre – kan gjøre et borgerlig samarbeid spiselig. Høyresiden er dessuten langt mer Senterparti-vennlig i deres kjernesak – distriktspolitikken – enn mange er klare over.

Når det gjelder kommunesammenslåinger og sentralisering, lukter det fortsatt klassisk Bærums-Høyre av borgerlig side, men på andre områder står bygdefolkets frihet i sentrum: motorferdsel i utmark og motstand mot avgifter, lakseskatt og overdrevent klima- og naturvern er tradisjonell Høyre- og Frp-politikk – og områder hvor Senterpartiet sjelden er enig med de øvrige partiene på venstresiden. Under Solberg-regjeringen ble kommunenes handlingsrom – mot Aps vilje – gjort større i arealpolitikken ved å redusere statsforvalternes innsigelsesmuligheter og høyne terskelen for overprøving av kommunale vedtak. Nylig vedtok Stortinget en ytterligere liberalisering i samme retning, sikret av Høyre, Frp og Senterpartiet. Igjen var Ap imot.

Det er derfor meget mulig at politikerne i Senterpartiet snakker mindre utad om et mulig sidebytte enn de gjør internt. Kanskje er det i stor grad partileder Trygve Slagsvold Vedum, som alltid har hatt begge beina godt plassert på venstresiden, som stritter imot. I alle fall virker de øvrige toneangivende kreftene i partiet blåere enn sine forgjengere. Ungdomspartiets nye leder har omtalt situasjonen på venstresiden som en «krise» og åpnet for å se mot høyre. Avtroppende stortingsrepresentant Ola Borten Moe uttrykte det samme under Arendalsuka i en samtale med Frps Tor Mikkel Wara, treffende kalt «to brødre som ikke er brødre». Dersom Senterpartiet gjør et dårlig valg, og Vedum kanskje må gå, vil et nytt lederskap trolig være mer åpent for borgerlig samarbeid.

Hvis Sylvi får velge

På de fleste meningsmålingene leder venstresiden, men valget ser ut til å bli jevnt. Som vanlig «vaker» Venstre rundt sperregrensen, mens Senterpartiet som nevnt ligger på om lag seks prosent. Dersom ett av partiene skulle ende opp med å få vippemakt, noe som virker ganske sannsynlig, vil det derfor mest sannsynlig gjelde for begge partier. Det setter Venstre i en kinkig situasjon.

Hvis Venstre sitter stille i båten, kan Senterpartiet havne i en svært komfortabel posisjon. Om de gjør det godt i valget, kan de muligens bli del av en ny regjering eller få til et samarbeid på venstresiden de kan stå inne for. Gjør de det derimot dårlig, eller samarbeidet skjærer seg, kan de lefle med tanken om å skifte side.

Skulle det skje, er Frps preferanse klar: De foretrekker Senterpartiet. Mens Venstre i økende grad betraktes som brysomme «libtards» som kun tekkes en marginal, liberalistisk fraksjon av partiet, fremstår Senterpartiet som felles kulturkrigere for sunt folkevett i kampen mot urbane byråkrater og liberale eliter. Sylvi Listhaug har tidligere strukket ut hånden og bedt om Senterpartiets gunst. Tanken er neppe mindre aktuell nå.

De fleste i Høyre vil nok foretrekke Venstre, men slett ikke alle. Som Minerva skrev om for noen år tilbake, «drømmer» mange i Høyre om et samarbeid med Senterpartiet. Ola Svenneby åpnet nylig for et slikt samarbeid. Ifølge Svenneby kan partiene samarbeide godt om både innvandring, skatt, avgifter og kulturpolitikk. Og ettersom KrF trolig også vil foretrekke Senterpartiet, vil det fort kunne overbevise et flertall i Høyre om å skvise Venstre ut.

En slik konsolidering av høyresiden som «TAN»-blokken i norsk politikk, bestående av Høyre, Frp, Senterpartiet og KrF, vil på mange måter kunne bli mer harmonisk enn dagens alternativ. Dersom skaden først skjer, kan den derfor bli vanskelig å lege. Venstre kan bli utdefinert på ubestemt tid.

Venstres motsvar

Det kan altså se ut til at Venstre kun har ett valg: De må sette hardt mot hardt. Gjør de ingen ting, ser det ut til at de enten blir støtteparti for en mørkeblå regjering uten særlig innflytelse, eller til og med skvist ut fra høyresiden til et sentrums-limbo uten innflytelse overhodet. Venstre virker for tiden faretruende «damned if they don’t». 

Kanskje er de også «damned if they do», men det er vanskelig å skjønne hva som skulle være verre enn status quo. Dersom Venstre får vippemakt, er det derfor på høy tid at de faktisk bruker den.

Om Venstre tar vippemakten i bruk, kan de i beste fall trekke Høyre inn mot et blågrønt, sentrumsorientert regjeringssamarbeid uten hverken Frp eller KrF. Det virker for tiden nærmest utenkelig. Men trolig kan de i alle fall tvinge en høyreregjering til å bli grønnere og mer liberal enn om det ikke finnes noe ris bak speilet. 

Og kanskje er ikke riset det verste heller. 

De samme grunnene som gjør Arbeiderpartiet uattraktive for Senterpartiet om dagen, bør gjøre dem mer spiselige for Venstre. Uten Senterpartiet som klamp om foten, og med det teknokratiske trekløveret Støre, Stoltenberg og Barth Eide i spissen, bør Ap kunne være en tålelig grei samarbeidspartner for et kunnskapsparti som Venstre. I skarp kontrast til Frp «liker» tross alt 55 prosent av Venstres velgere Ap. Hele to tredeler av Venstre-velgerne (66 prosent) ønsker seg Gahr Støre som statsminister fremfor Listhaug, som kun foretrekkes av 17 prosent. Også målt opp mot Erna Solberg foretrekker faktisk nesten en tredel av Venstre-velgerne Støre som statsminister.

Tallene kan virke overraskende, men tyder vel egentlig bare på at mange Venstre-velgere fortsatt betrakter Venstre som et reelt sentrumsparti.

Det er dessuten klart at avstanden til Ap på mange områder er mindre enn til KrF og Frp, blant annet på justisfeltet. Det er et tankekors at det var Arbeiderpartiet som nylig sikret flertall for en light-versjon av rusreformen på Stortinget, mens Frp og KrF var kraftige motstandere.

Også i lys av det man kan kanskje kan kalle en fremvoksende «populist»-akse i politikken, kan Ap på sett og vis fremstå bedre enn alternativet. Når unge menn lokkes inn i armene til Frp i hopetall, forledet av lettbeinte podcast-verter som Wolfgang Wee og «Gutta», har Høyre lite annet valg enn å slutte seg til Frps forenklede dogmer om en slankere stat og skattekutt som roten til alt godt. Upåvirket av Senterpartiets populisme kan Aps mer moderate økonomiske politikk muligens bli å foretrekke.

Kanskje vil også Ap kunne trives med å ha Venstre som motvekt til de mer radikale forslagene til SV i den økonomiske politikken. En del av Aps nye suksessoppskrift synes å være at de oftere går for pragmatiske løsninger «over streken». Stoltenbergs invitasjon til et bredt skatteforlik kan være et tegn på hva vi har i vente.

Det er derfor på tide at Venstre tør å tenke nytt om hvem som (også) er partiets meningsfeller. Er et samarbeid med Ap virkelig så mye verre for et sosialliberalt, grønt parti som Venstre, enn et mørkeblått samarbeid med nyfrelste KrF og Frp som største parti? Skal så mye virkelig – som Eivind Trædal spør – handle om synet på formuesskatten?

Disse spørsmålene er vanskelige for alle Venstre-velgere. Men utviklingen viser tydelig at Venstre har lite å tjene på å binde seg for hardt til en av sidene i politikken. Venstre bør åpne for samtaler med både Høyre og Ap etter valget, for å se hvor de kan få størst gjennomslag. Og dersom Frp blir den dominerende faktoren på høyresiden, og det i realiteten står mellom de to, bør Melby si som Sponheim:

Heller Støre enn Sylvi.