DEBATT

Mye tyder på at de borgerlige partienes problem med å samles i Oslo også er nasjonalt. Venstre har flere alternativer for veien videre, mener artikkelforfatterne.
Mye tyder på at de borgerlige partienes problem med å samles i Oslo også er nasjonalt. Venstre har flere alternativer for veien videre, mener artikkelforfatterne.

La blokkene briste

DEBATT: Venstre har slått en kile i de politiske blokkene. Det kan bli nødvendig å slå enda hardere.

Publisert

I en artikkel i Minerva 23. september spådde Jan Arild Snoen at det nye byrådet i Oslo ville bli et trepartisamarbeid med Høyre, KrF og Venstre. Noen dager senere luftet en av denne artikkelens forfattere tanken om at Venstre burde prøvesmake på MDGs frieri om et samarbeid med Venstre og Ap – for i det minste å tvinge Høyre inn i forhandlinger med MDG, eller skaffe Venstre større gjennomslag i forhandlingene om et borgerlig byråd. Plutselig ble det klart at resultatet ikke ble noen av delene: Venstre brøt forhandlingene, og vil ikke forhandle om et byråd hvor hverken Frp eller KrF er med. Samtidig holder Høyre døren lukket for MDG. Inntil videre ser det ut til at resultatet blir et byråd med Høyre og Venstre, med støtte fra de øvrige borgerlige partiene. Det kan imidlertid vise seg å bli et vanskelig samarbeid: Frp har som vanlig uttalt at de ikke ønsker å støtte et byråd de ikke selv er del av.

Utviklingen virker tilsynelatende overraskende for mange, og har skapt kraftige reaksjoner på borgerlig side. KrFs bystyrerepresentant Øyvind Håbrekke «ser med forundring» på det han betrakter som et brudd med en 60 år lang tradisjon for samarbeid mellom partiene. Andreas Slettholm i Aftenposten skriver på sin side at Venstre nå «viser sitt sanne ansikt», mens Kristin Clemet formulerer det slik at Venstre har lagd «spill og spetakkel i det offentlige rom», og at partiets valg rett og slett er «dårlig gjort».

Spørsmålet er om dette egentlig var så overraskende – eller om bruddet var kulminasjonen av en utvikling som lenge har vært i anløp.

Rus, rus, rus – og litt verdier og miljø

Den enkle forklaringen er at bruddet med KrF skyldtes rusreform og skjenkepolitikk. I tillegg påpeker Hallstein Bjercke at Venstre er et grønt, verdiliberalt og sekulært parti, mens KrF på sin side er verdikonservative og kristne. For Frps del peker Bjercke på avstanden «på det grønne». I tillegg kunne han blant annet pekt på rusreform, innvandring og justispolitikken generelt. Avstanden til Frp er også stor på deler av verdiplanet.

Problemene handler med andre ord om noe langt mer – for ikke å si noe helt annet – enn lokal politikk. Bruddet skyldes et grunnleggende forskjellig verdisyn på fundamentale områder. I statsviterkretser vil man peke på det fremvoksende skillet mellom partier som er «GAL» (grønne, alternative, liberale), og de som er mer «TAN» (tradisjonelle, autoritære, nasjonalistiske), som i økende grad preger vestlig politikk. Kanskje er det rett og slett den voksende spenningen mellom amerikanske «liberals» og «conservatives» som omsider har slått rot i Norge.

Om man løfter blikket, er det derfor mye som tyder på at problemstillingen også er nasjonal. Henrik Asheim og Sveinung Rotevatn har riktignok forsøkt å avdramatisere betydningen av situasjonen i Oslo. Men KrF har allerede gjort det klart at Venstres brudd oppfattes som et «uheldig signal med tanke på stortingsvalget i 2025». Partiets bystyrekandidat i Oslo, Øyvind Håbrekke, varsler videre i Politisk kvarter at partiet kan vende seg mot et samarbeid med Ap og Senterpartiet som svar på Venstres kalde skulder. Hvorvidt situasjonen i Oslo vil bli gjeldende på riksplan er likevel usikkert. KrFs nestleder Dag-Inge Ulstein fortalte Dagsavisen at partiet trivdes i regjering med Høyre og Venstre, og at et samarbeid med Støre-regjeringen ikke frister.

Hvordan svarer Høyre?

Hvordan det mangfoldige Høyre vil svare på en slik utfordring er selvfølgelig høyst usikkert. Det er lov å håpe på at en eventuell ny, mindre tradisjonell Høyre-leder vil lede partiet mot et blågrønt samarbeid, om Venstre setter spørsmålet på spissen også nasjonalt. Det vil igjen tvinge den grønne og liberale delen av Høyre frem, og spille Frp ut over sidelinjen – noe som igjen vil gjøre veien til høyresiden kort for MDG. En slik utvikling vil naturligvis være et drømmescenario for Venstre.

Men det er godt mulig det må bli med drømmen. KrF og Frp er mye større nasjonalt enn i Oslo, og Frp er langt større enn Venstre. Det er vanskelig å se for seg hvorfor Frp skulle godta en ny borgerlig regjering hvor de ikke selv er med. Og mye kan tale for at Høyre ikke vil sette spørsmålet på spissen: Mange i Høyre ønsker i utgangspunktet at partiet skal reorientere seg som et mer tradisjonelt, konservativt parti – blant annet med tanke på olje og innvandring – og knytte seg tettere til Frp, eller til og med Senterpartiet. Unge Høyre-leder Ola Svennebys profil, kombinert med et sjokkerende godt skolevalgresultat for Unge Høyre og FpU, kan gjøre det fristende å tenke at dette er fremtiden for partiet.

En konservativ dreining i Høyre og Frp kan også fort bli resultatet dersom utfallet av den interne oppvasken i Ap fører til en kursendring for partiet. Ap har gjort sitt dårligste valg på 99 år, og Senterpartiet har også sunket kraftig under regjeringssamarbeidet. Kanskje er de begge lei hverandre. Om Ap får en ny leder, eller uansett ønsker å profilere seg som et mer urbant og liberalt parti, og kanskje til og med samarbeide med MDG, vil Senterpartiet fort vende blikket mot høyre.

Nye blokker

Det er med andre ord meget mulig at vi på sikt vil se en omstokking av blokkene – og i alle fall økte sprekkdannelser innad i de tradisjonelle, og kanskje særlig i høyreblokken. Sprekkene vil trolig i stor grad gå langs «GAL-TAN»-aksen.

Dette er selvfølgelig en grov overforenkling av det politiske landskapet, men det er tross alt den tradisjonelle høyre-/venstreaksen også. Undersøkelser viser dessuten at sakene innvandring og klima har blitt langt viktigere for velgerne siden 2001, samtidig som betydningen av saker om sysselsetting og næringsliv er redusert.

Utviklingen kan være skummel for Venstre. Som Nils August Andresen påpeker, har Venstre – særlig etter utviklingen i Oslo – et «akutt» behov for å tydeliggjøre for velgerne hvordan partiet kan innpasses i et eventuelt borgerlig regjeringssamarbeid før valget i 2025. Men situasjonen kan også by på muligheter. En enkel analyse tilsier at Venstre i realiteten har tre valg:

  1. Sitte stille i båten. I så fall er faren stor for at Venstre blir skvist ut av et borgerlig samarbeid som fokuserer på Høyre og Frp, og kanskje KrF.
  2. Fri til Høyre om å nærme seg Venstre og MDG, og lukke Frp og eventuelt KrF ute. Lykkes det er gevinsten stor. Men sjansen er vel heller laber.
  3. Fri til Høyre om å nærme seg Venstre og MDG med et ris bak speilet. Det er mulig at Venstre rett og slett blir nødt til å true med et samarbeid med Ap og MDG – slik MDG foreslo i Oslo – for å få Høyre med på notene.

Om det siste alternativet i det hele tatt vil være mulig, avhenger selvfølgelig av hvilken retning Ap og MDG tar. I tillegg må Venstre – eventuelt i kombinasjon med MDG – bli store nok til at de havner på vippen. For øvrig er det åpenbart også politisk risikabelt å flagge en mer blokkuavhengig profil.

Men sjansen for at Høyre skal vende seg mot et blågrønt sentrum virker per i dag rimelig utopisk. Og status quo vil fort innebære at Venstre i realiteten blir et virkningsløst støtteparti for en mørkeblå regjering, som Venstre i økende grad ideologisk og praktisk har distansert seg fra.

Da er det kanskje bedre å satse.

Grønt, liberalt, økonomisk sentrum

Lykkes Venstre med å få MDG med seg, kan partiene – som grønn, liberal sentrumsblokk – potensielt oppnå stor innflytelse.

Det er en kjent sak at Ap og Høyre begge er pragmatiske styringsparter, som kan slå flere veier i en rekke spørsmål. Fellesnevneren er for øvrig at partiene ikke vil samarbeide med hverandre. Med de fremvoksende skillelinjene er sjansen derfor stor for at de vil velge hver sin leir langs GAL-TAN-aksen.

Forutsatt at tyngdepunktet forblir forholdsvis nært sentrum i den økonomiske politikken, bør Venstres strategi være å velge GAL-leiren – enten den sentreres rundt Ap eller Høyre. Ideologisk gir det mening. En mer blokkuavhengig profil kan dessuten både gi vippemakt, og – om kortene spilles rett – høyere oppslutning. En tydeligere liberal, grønn, MDG-orientert profil har i alle fall gitt svært gode resultater i Oslo. Med 56 prosent økning i andelen velgere hadde Venstre den klart største relative veksten blant de etablerte partiene i byen. Og i kommunevalg – uten sperregrense – kan man ikke skylde på Høyre-velgere som holder seg for nesen. Generelt tyder mye på at sminkeoperasjonen som har gitt Venstre et mer moderne, urbant og liberalt ansikt – godt hjulpet av Guri Melby – har fungert.

Det vanskelige spørsmålet blir hvordan en slik strategi eventuelt skal fungere i praksis. I et økonomisk perspektiv må politikken fremstå spiselig nok for både Ap og Høyre, slik at ingen av partiene støtes for langt vekk.

En løsning kan være å skille sterkere mellom nærings- og omfordelingspolitikk enn man tidligere har hatt for vane. Spørsmålene henger sammen i praksis, men er ideologisk sett forskjellige. Det er fullt mulig å være for EU og konkurranseutsetting av velferdstjenester, og samtidig mene at det er rimelig at de rike betaler mer til fellesskapet.

Enkelt sagt bør Venstre beholde næringspolitikken, men åpne for større omfordeling gjennom skatteseddelen. Forslagene fra arbeidsgruppen, ledet av Sondre Hansmark, om blant annet å gjeninnføre arveavgiften og tenke nytt om formuesskatt og boligskatt, kan tjene som utgangspunkt.

Powered by Labrador CMS