På vei inn i demagogien?

Hans Rustads forsvar for Dan Park, og angrep på oss, nærmer seg demagogi.

Uansett hvor sterk en debatt er, og hvor spissede frontene er, trenger debatten å være faktaorientert og konkret. Det er kun slik man kan bidra til reell opplysning og avklaring. Rustads anklager og karakteristikker er voldsomme, men argumentasjonen er gjennomgående lite konkret. I stedet for å gå inn på de spesifikke momentene i saken, vier han det meste av plassen til å bygge et fiendebilde ut fra egne spekulasjoner. Rustad skriver slik sett ut fra den maksimen han ga uttrykk for nylig: "En liten gruppe mennesker må føre krig, ikke bare mot islamister, men også mot multikulturalistene og venstrefløyen." Innenfor et slikt verdensbilde gjenstår ingen saklig debatt, kun fiendebilder som er så grove at selv en jødisk høyremann snart blir for en venstreradikal islamist å regne.

I et tidligere innlegg listet vi opp en rekke konkrete tilknytninger mellom Dan Park og organisert svensk nazisme. Vi har også demonstrert hvordan vi konkret mener at Parks plakater og installasjoner er i tråd med dette utgangspunktet. Rustad går imidlertid ikke inn på noe av dette med ett ord. Så hva mener Rustad egentlig? At disse tilknytningene simpelthen ikke finnes, selv om Park har bekreftet flere av dem? At de er en del av et kunstnerisk prosjekt hvor nazistene holdes for narr, selv om Park selv har avfeid Vilks’ fantasifulle påstand om at Park demonstrerte sammen med Svenskarnas parti som del av dette angivelige prosjektet? Eller at Parks kunstneriske virksomhet er så viktig at det ikke betyr noe at han (i beste fall) er en aktiv nazisympatisør som lager "kunst" som er helt i tråd med dette ideologiske utgangspunktet?