Per Fugelli var hard mot de harde

Denne nekrologen ble først publisert på bloggen Moralistene.

Det er noe fascinerende med hvordan samfunnsmedisineren Per Fugelli har blitt mottatt i den norske offentligheten. På den ene siden ble «misjonæren fra Stavanger», som han kalte seg selv, elsket. Han trakk fulle hus hvor enn han dro for å snakke om døden, livets ingredienser eller behovet for å ikke sykeliggjøre selve livet.

Fugelli var et politisk dyr, men han var ikke først og fremst opptatt av politikk.

På den andre siden provoserte hans patos og empatiske være- og talemåte de kalkulerende kynikerne, gjerne med hjernen på høyresiden. Det bør ikke overraske oss. Foruten å snakke om kjærlighet og døden, på et blomstrende språk, ukjent på disse kanter, hyllet han Arbeiderpartiets forslag om å ta imot 10 000 kvoteflyktninger, hudfletta Frp gang på gang for å være inhumane og mente at ansvaret lå på provoserende karikaturtegnere, og ikke på de som reagerte på dem. Hvis noen passer beskrivelsen godhetstyrann, så må det være Fugelli.

Det er fristende å konkludere med at Fugelli ikke forsto at velferdsstaten er avhengig av en begrenset innvandring og at han ikke forsto verdien av ubegrenset ytringsfrihet. Det er nok sant at Fugelli var noe ensidig i hvor han rettet sin oppmerksomhet, men det er ikke hele fortellingen.