Samling i sentrum?
Det kan se ut som et paradoks: jo mindre oppslutning de tradisjonelle sentrumspartiene samler, desto tettere befolket blir det politiske sentrum.
Det kan se ut som et paradoks: jo mindre oppslutning de tradisjonelle sentrumspartiene samler, desto tettere befolket blir det politiske sentrum.
På 1990-tallet mønstret KrF, Venstre og Senterpartiet rundt fjerdedelen av velgerne og utgjorde et parlamentarisk tyngdepunkt som under gitte omstendigheter kunne aksle regjeringsansvaret. I dag lever de tre partiene hver for seg i nærmeste naboskap til sperregrensen og har problemer med å nå 15 % oppslutning til sammen. Samtidig synes det klart at den politiske tyngdekraft som vil prege løpet frem mot stortingsvalget i 2013, er gravitasjonen inn mot sentrum.
Det er ikke noe paradoksalt ved dette bildet. Gravitasjonen mot sentrum har en enkel forklaring; den som opplever dagens norske samfunn i noenlunde våken tilstand, kan ikke ha unngått å oppdage at det er der velgerne befinner seg. Det er blitt trangere kår for partier som liker å leve av å appellere til folks misnøye, simpelthen fordi det samlede volum av misnøye er blitt for lite til å gi rom for vekst. Under slike konjunkturer er det avtagende etterspørsel etter overbudspolitikk og den type overforenklede løsninger som kjennetegner radikale fløypartier på begge sider. Utfordringen til de politiske partiene i en slik situasjon er å tilby velgerne realistiske og troverdige regjeringsalternativ, like nok til å ta vare på den konsensus som kjennetegner dagens norske samfunn, og ulike nok til å mobilisere velgerne til å bruke stemmeretten.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
