For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Et brudd skal alltid stå på egne bein
Audun (52) har aldri vært utro, men lever farlig nå.
Publisert
Hei Sanna!
Jeg har en problemstilling for deg. Jeg er mann, 52, og jeg har vært samboer i 25 år (er ikke gift). En ungdom er ute, og en annen er på vei ut av huset. Vi bor i en middels stor by på Vestlandet.
Jeg har aldri vært fysisk utro.
For fem år siden hadde vi en krise i forholdet, etter at jeg oppdaget at hun hadde vært utro over lengre tid. Hun flyttet til en venninne og bodde der i en måned, men vi ble enige om å prøve igjen, først og fremst med tanke på ungdommene. Siden da har vi hatt et kjedelig samliv, lite nærhet, null intimitet, separate soverom, og ingen felles aktiviteter. Vi har prøvd mye for å få tilbake en gnist, men jeg har gitt opp.
Jeg har aldri vært fysisk utro. For et halvt år siden møtte jeg ei via jobben på et stort arrangement. Hun jobber i samme firma, men ikke samme kontorsted eller enhet som meg, så vi er ikke nære kolleger. Hun er 11 år yngre enn meg (det er vel ikke altfor mye?), vært single et drøyt år, har ikke og vil ikke ha barn.
Jeg chatter og prater med henne nesten daglig (mest om dagligdagse ting, noen ganger litt flørtende, men aldri seksualisert), men vi har aldri gjort noe fysisk utover lange klemmer. Jeg ble mentalt betatt av henne lenge før jeg kjente på sterkere følelser. Timene flyr når vi prater, og jeg vet hun liker meg, men jeg vet ikke om det er like sterkt som jeg føler.
Hvis jeg sier noe til henne om hvordan følelsene mine har utviklet seg, og kanskje neste gang det blir naturlig å spørre om å få kysse henne, har jeg krysset en grense jeg ikke har krysset før noensinne. Hvis hun føler det samme som jeg gjør, vet jeg hvordan det går.
Hva anbefaler du meg å gjøre?
Etter så mange år med stillstand i forholdet med samboeren min, og mange forsøk på å redde forholdet, har jeg ikke veldig dårlig samvittighet for å avslutte det. Hva anbefaler du meg å gjøre?
Hvis det er relevant, har vi alle tre gode jobber, god utdannelse, ryddig økonomi, og er vanlige, litt kjedelige nordmenn.
Hilsen Audun
****
Kjære Audun,
Tusen takk for et fint og ærlig spørsmål.
Her gjelder det å ta frem et godt, gammeldags beslutningstre. Spørsmålet du må stille deg selv er: «Elsker jeg samboeren min?» Spørsmålet er altså ikke om du får dårlig samvittighet om du avslutter forholdet, men om du elsker henne. Lukk øynene, kjenn etter! Er det kjærlighet å spore? Hvis svaret er ja, slutter du å melde og chatte med denne kollegaen umiddelbart. Hvis svaret er «kanskje», så kutter du også ut all kontakten med henne og konsentrerer deg om å pleie den kjærligheten som mest sannsynlig fortsatt er der (men som må graves og lokkes frem).
Hvis du forestiller deg din samboer naken med en annen mann, kjenner du på sjalusi og/eller raseri? Hvis ja, så vil jeg tro at du elsker henne. Kjenner du ikke noe annet enn likegyldighet, så tror jeg ikke at du elsker henne. Da er det nok over ettersom du forteller at dere allerede har prøvd å få tilbake gnisten, men du har gitt opp.
Hvis du ikke elsker henne og virkelig har gitt opp, er det uansett klokt om du kan avslutte samlivet før du kysser kollegaen. Et brudd uten en ny flamme på lur er som regel mye fredeligere og roligere. Det er også ryddigere for deg.
Og så en viktig påminnelse, som spesielt menn ofte trenger: Et brudd må stå på egne bein. Du må ønske bruddet, selv om denne nye dama skulle forsvinne i morgen. Du må klare å se for deg – og bygge opp – et godt og meningsfylt liv uten at du nødvendigvis har dame. Altså, spørsmålet er: Vil du avslutte forholdet med samboeren også hvis du ikke har noen å gå til? Det er der det ofte stopper opp hos menn, nemlig. Menn går jo gjerne til noen, mens kvinner går fra noe.
Jeg er dessverre nødt til å minne deg på at også unge voksne kan ta foreldrenes samlivsbrudd svært tungt.
Sist gang gikk dere ikke fra hverandre av hensyn til ungdommene. Er det hensynet annerledes nå, synes du? Jeg er dessverre nødt til å minne deg på at også unge voksne kan ta foreldrenes samlivsbrudd svært tungt. At foreldrene går til hver sitt akkurat når de er på vei ut av redet eller nettopp har flyttet ut av barndomshjemmet, er ikke helt uproblematisk, selv om de trolig er bedre rustet til å tåle det nå enn for fem år siden. Jeg vil likevel understreke at også store barn kan reagere på måter som du ennå ikke vet om. Hvis det er du som går, kan de straffe deg ved ikke å ønske å besøke eller se deg på en god stund. Det er ikke vanlig, men det er ikke spesielt uvanlig heller.
Ditt worst case scenario er at du går fra samboeren, men kollegaen vil ikke ha deg og barna vil ikke treffe deg. Da sitter du alene i en skilsmisseleilighet i en alder av 52 og må fortsatt tenke at det var verdt det. Tror du at du vil greie det?
Jeg sier ikke at det nødvendigvis blir slik, men jeg sier at du er nødt til å forberede deg på det verste. Det er det det betyr når jeg sier at et brudd skal stå på egne bein. Man må ville det også når det ikke blir slik som man så for seg. På sikt blir det sikkert bra – og selv om flammen fra jobben skulle forsvinne, kommer det nye. Det er også veldig sjelden at barna er sinte i mange år – med mindre du gir dem noen grunn til det.
Det blir bedre, men det kan bli mye verre før det blir bedre. Som selveste Ari Behn sa det i VG en gang: «Det blir verre før det blir bedre».
Jeg ønsker deg lykke til, Audun, uansett hva du velger å gjøre.
