Sannhetens sammenbrudd som familiesaga

Romanen Familien Schönwald, skrevet av den tyske forfatteren Philipp Oehmke, har blitt en stor suksess. Den omtales som en tidsriktig generasjonsroman med presis tidskoloritt. Oehmke har bakgrunn som kulturredaktør i Der Spiegel og har også ledet avisens kontor i New York.

Knut Hoem i NRK har omtalt boka som «smart underholdningslitteratur», og det er en beskrivelse det er lite å utsette på. De fem hundre sidene fyker av gårde. Oehmke er ikke smålåten i valget av tysk drama der han spenner opp en forbindelse mellom samtidens kulturkrigslandskap, særlig det amerikanske, og anklager om at familiens formue er bygget på nazipenger. Forviklingene kompletteres av en datter som åpner fagbokhandel for kjønnsmangfoldslitteratur i Berlin. Underveis faller likene ut av skapet i den velpolerte Schönwald-familien. Men ikke på en brautende måte. Oehmke har slett ikke skrevet en kynisk roman, til tross for at den inneholder mye kulturkrigsstoff og ganske mye sort humor/satire. Budskapet, om man kan kalle det for det, er etter hvert overraskende sobert og forsonende. Her finnes ingen egentlige onde protagonister. 

«Sannheten eksisterer ikke!» 

I og med at Minerva og flere av deres lesere er relativt teoritunge, vil denne anmeldelsen sirkle seg inn mot bokens politiske materiale. Det gir kanskje et litt skjevt bilde, siden romanens hovedtyngde egentlig ligger i familiære relasjoner, eller mangelen på dem. 

Et gjennomgangstema i romanen er det utskjelte og omdiskuterte, og i mange tilfeller bevisst feiltolkede, begrepet «poststrukturalisme». Forklart på enklest mulig måte innebærer det å stille kritiske spørsmål ved alle «vedtatte» sannheter: Det vi ofte forestiller oss som sannheter, er egentlig lokalt og variabelt; det kommer an på øyet som ser. Slik kan det som ser bra ut, forstås som råttent inn til rota. 

«Sannheten eksisterer ikke!» erklærte graffitier ved Sorbonne. Den britiske journalisten John Ardagh studerte etterkrigstidens europeiske venstreside i flere tiår og oppsummerte et gjennomgående trekk ved deler av den: De viste større respekt for ideer enn fakta, det han kalte «forakt for autentisitet». Det er blitt hevdet at hensikten bak mye av denne intellektuelle produksjonen var å avsløre den «tanketåken» folk flest var offer for. Andre vil hevde at enkelte lærde sosialister i sorg over realsosialismens fallitt og irritasjon over en arbeiderklasse som har klart seg altfor bra under kapitalismens åk, måtte finne kreative, og ikke minst ikke-materialistiske teorier og strategier som mer effektivt kunne pisse i den liberaldemokratiske kapitalismens brønner. Det har ikke lykkes helt, det heller, selv om de mest arge venstreradikale aktivistene unektelig har satt sitt preg på ideproduksjonen ved mange universiteter. 

Poststrukturalistisk litteraturteori, metoo og MAGA

Men hva om den radikale høyresiden har kolportert slike tenkemåter? Hva med å vende venstresidens kanoner mot dem selv? I MAGA-verden er ikke dette lenger snakk om løskrutt. 

Den ene av sønnene i Schönwald-familien, Chris, har delvis ufrivillig gått fra å være en etablert og populær professor i poststrukturalistisk litteraturteori ved Columbia-universitetet der forfatteren selv tok sin mastergrad i journalistikk) til å bli en akademisk wonder boy for MAGA. En kronglete metoo-historie, der han selv ikke er overgriper, fører til at han får sparken fra professorstillingen: 

«De hadde ydmyket ham, men – og dette var et stort men! – de hadde faktisk gjort ham en tjeneste uten å vite det selv. Disse «social justice»-aktivistene trodde nok at de hadde knust ham, men sannheten var at livet hans hadde blitt bedre». 

I Chris’ sårede ego blir MAGA som en frigjøringsprosess fra konformitet og en vendetta mot den politiske korrektheten som ifølge ham selv tok knekken på hans akademiske karriere, og antagelig, slik man leser boka, fra en familie som lever i fornektelse og halvsannheter. Hvorfor ikke gi faen? Chris tror naturligvis ikke på alle MAGA-løgnene, slik mange MAGA-aktivister og Trump-velgere gjør, ikke er han reaksjonær eller fascist heller, men han har viklet seg inn i en teoretisk absurdisme som i hans hode virker som flytende legitimeringsstrategier, både for ham selv og høyrekulturkrigens løgner («Det var så mye å lære, oppdage og avkode i MAGA-verden».)

Chris tiltrekkes dessuten av den tøylesløse skamløsheten. «Var det ikke det som var lykken? Å slippe å skamme seg? Var ikke der frihet?». Den som til slutt overtaler ham er hipster- alt-right-krigeren Graydon: «Skal du ikke snart komme tilbake til den «kule» gjengen?», lokker han. Den hjelpeløse sutringen over den inkompetente presidenten var ukul. 

Veien til «alternative fakta»

Det finnes dessuten gode penger i å omskape den (muligens) tradisjonelt venstreorienterte poststrukturalismen til høyrevridd kulturkrig, og bruke den som ramme for de vedvarende strømningene av løgn som omgir Trump og MAGA-bevegelsen. Budskapet til Chris’ nye publikum kretser rundt hvor naivt det er å omtale Trumps virkelighetsforståelse – for eksempel hans påstander om valgfusk i 2020 – som løgn. «For å lyve,» sies det, «må man først kjenne sannheten.» Og ettersom poststrukturalistene hevdet at sannhet er en illusjon, lukkes den relativistiske sirkelen elegant. I det lyset gir Kellyanne Conways «alternative fakta» både mening – og ikke mening – avhengig av hvilket blikk man ser det med.

Den smellvakre, utspekulerte (og glimtvis fornuftige) MAGA-strategen og kaosdronningen Kimberley, kjæresten til Chris, ser annerledes på det. Hun fnyser av intellektualiseringen han holder på med: «Tror du virkelig at vi mener alt vi sier? … Jeg har ikke noe imot homofile. Jeg er for likestilling jeg også, jeg er da ikke idiot! … Det er bare et spill, vi lever av det, og du lever tydeligvis litt for godt av det.» 

Jeg kan ikke mye om såkalt postmoderne teori. Få begreper er vel så misforstått som det. Men det er med dette som med så mye annet i verden, at måtehold ikke er å forakte. Det er som kjent forskjell på et åpent sinn og høl i huet. Å være kritisk er viktig, men det kritiske kan også være ukritisk, eller i verste fall fungere som opportun relativisme. Visse teoretiske øvelser kan gå riktig galt, særlig i fri dressur blant brannstiftere og nihilister.

Jo mindre du vet, desto bedre sover du om natten

Da Chris drar tilbake til Berlin for å overvære åpningen av søsterens kjønnsmangfoldsbokhandel, byr det naturligvis på forviklinger. Åpningen blir sabotert av aktivister som hevder at butikken er bygd på «nazigull», noe som må sies å være litt av et sammentreff. Chris får nyss om at aktivistene skal ødelegge søsterens store dag, men uten å fortelle det videre. Han finner en slags morbid forlystelse i å se det utspille seg. I tillegg er han nervøs for at familien skal få vite at han har fått sparken fra professorstillingen og nå er blitt noe helt annet. Akkurat denne uvitenheten skurrer litt. At familien ikke har fått med seg at Chris har blitt en høyprofilert MAGA-intellektuell, fremstår lite troverdig. Familien Schönwald gir ellers inntrykk av å være opplyste og forholdsvis liberale – fruen i huset er for eksempel opprørt over AfDs fremgang – så det er vanskelig å forestille seg at de ikke er tilkoblet verdensveven. Det er de selvsagt. Denne åpenbare logiske utfordringen løser Ohemke med en forklaring som ikke helt overbeviser: Familien Schönwald skal visstnok leve etter mottoet jo mindre du vet, desto bedre sover du om natten.

Selv om kulturkrig utgjør en sentral ytterramme i romanen til Oehmke, av forlaget Bonnier omtalt som en «episk samtidsroman», så handler den aller mest om en av veldig mange familier som innhentes av unnvikelse, fortielse og alt som ikke blir snakket om. Dette inntrykket forsterkes naturligvis av at Schönwaldene er en borgerlig, velhavende familie der alt tilsynelatende er i sin skjønneste orden, på overflaten. «Informasjonsstyring var etter hennes mening en del av enhver fornuftsbegavet sivilisasjon», tenker Ruth Schönwald, mater familias og fortielsens pådriver: «Hvis alle hadde delt alt de tenkte på, alt de opplevde, med alle dem som sto dem nærmest, ville det ikke vært annet enn smerte og elendighet i verden». 

Sånn sett er det lite egentlig nytt i denne romanen. På den annen side blir vi aldri helt lei av slike fremstillinger, kanskje fordi de fleste familier har innslag av hemmeligholdende selvoppholdelsesdrift. Og det er nettopp i den lagvise, sympatisk fortalte utbrettingen av undertrykte følelser og relasjoner at den virkelige fremdriften i romanen utspiller seg. Som leser vil du vite hvordan det går med de personene Oehmke lykkes godt med å få oss interessert i. 

Og sannelig blir vår egen Knausgård behørig omtalt også. Noe av det siste Chris gjør før han får støvelen, er å gjennomføre en forelesningsrekke om Knausgård som studentene løper mann av huse for å oppleve. Da broren hans er blitt ekstremt dårlig og ligger lenge på sykehus leser Chris høyt fra Min Kamp: «Og hvilken tekst, hadde Chris tenkt, var vel bedre egnet til å berolige Bennis sykdomsslørede sinn enn Knausgårds formåls- og hendelsesløse virkelighetslitteratur?». 

Løp og kjøp!