For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Lunten til bomben ble tent 27. mai i 2021 i form av en pressemelding som begynner slik:
Det er med tungt hjerte at Tk’emlúps te Secwépemc Kukpi7 (høvding) Rosanne Casimir bekrefter et ubegripelig tap som har blitt snakket om, men aldri dokumentert ved Kamloops Indian Residential School. Denne helgen, med hjelp av en spesialist på bakkepenetrerende radar, kom den rå sannheten frem i lyset: bekreftelsen på levningene av 215 barn som var elever ved Kamloops Indian Residential School.
215 barn – noen så unge som tre år gamle – var altså funnet nedgravd, hovedsakelig i en eplehage ved den tidligere skolen. En hemmelig, bortgjemt massegrav for de aller mest sårbare. Oppdagelsen ble gjort av arkeologen Sarah Beaulieu, som var innleid av Kamloops-stammen for å undersøke omgivelsene til skolen.
Dagen etter – under årsmarkeringen for drapet på George Floyd – brant lunta inn til eksplosivene ved hjelp av en artikkel i New York Times. Overskriften lød: «Forferdelig historie; rapporter om massegrav for barn av urbefolkning funnet i Canada».
Det hadde gått rykter om slike skjulte massegraver lenge. Disse ryktene varierte fra det plausible til det helt ville. Ifølge den profesjonelle konspirasjonssprederen Kevin Annett – en tidligere prest som ble kastet ut av United Church for sine radikale påstander – var Canada et kontinent tilpasset barnedrap. Barn ble drept under medisinske eksperimenter utført av tyske leger. De ble drept for å skjule overgrep. En gruppe av dem ble kidnappet fra Kamloopsskolen av selveste Dronning Elizabeth og hennes mann personlig i 1964, og ble aldri sett igjen.
Det er ikke så rart at ingen forlag har sagt seg villige til å utgi noen av Annetts merkverdige tekster. Men med oppdagelsen av den skjulte massegraven i Kamloops fikk slike rykter ny kredibilitet og fart.
Etter oppslaget i New York Times spredte saken seg raskt over hele Vesten. BBC fortalte at folk er i sorg etter at «levningene til 251 barn er funnet». Tyske Der Spiegel kunne fortelle det samme. Aftenposten meldte at «levninger av 215 barn funnet…». Dagbladet fortalte at kanadiere er rystet etter at massegrav «er funnet».
Kamloops skulle fort få selskap. På mange andre steder ble leting raskt satt i gang etter nyheten. Ved Shubenacadie Residential School i Nova Scotia har det lenge gått historier om død og begravelser. Letingen etter graver settes i gang av Sipekne’katik First Nation med samme type radarutstyr som det ble brukt ved Kamloops.
Snart får letingen resultater.
I Saskatchewan lå Marieval Indian Residential School. En måned etter Kamloops-oppdagelsen ble det funnet 751 umerkede graver på skolens område. Høvding Bobby Cameron fra The Federation of Sovereign Indigenous First Nations sa at dette funnet var det mest signifikante til dags dato, og at dette beviste en «forbrytelse mot menneskeheten». De vil ikke stoppe før alle kroppene er funnet: «Verden ser på mens vi graver frem funnene etter folkemord.»
Statsminister Justin Trudeau uttalte at de nye gravene bekrefter nasjonens kunnskap om de grusomme forbrytelsene mot barna ved skolene. Samtidig endret påstandene om skolene seg. Nå hadde ikke barn bare dødd av sykdom og neglisjering. Nå var de ofte blitt regelrett drept.
Måneden etter kommer neste funn. Ved Cranbrook i British Columbia lå St. Eugene’s Mission School. Der fant man 182 umerkede graver. Uttalelsene var i noen reportasjer mer forsiktige her. Gravene ble funnet på en kjent gravplass, og man skulle forsøke å finne ut hvor mange av gravene som eventuelt hadde med skolen å gjøre. Trass i denne usikkerheten ble de 182 gravene tatt med i generelle opptellinger av hvor mange døde barn som var blitt oppdaget.
Flere oppdagelser følger. Ved Kuper Island Industrial School – på en øy utenfor Vancouver – finner man 160 umerkede graver. «Vi har alltid visst at det lå døde der», sier en tidligere elev. Ved ruinene av Brandon Residential School i Manitoba finner man ytterligere 104. I Muskowekwan ble det først funnet 10 til 15 graver. Tallet ble så oppjustert til 35.
Det er vanskelig å finne en full oversikt over hvor mange som er funnet i alt. Vårt Land skriver at levningene av over 1000 barn er funnet. Levningene, ikke gravene. Det tallet som oftest brukes er i overkant av 1300, som blant annet Scientific American gjør i en artikkel som forteller om skolesystemet som ble bygget «for å gjennomføre folkemord på urbefolkningen».
Med i opptellingen er som sagt også graver som ingen foreløpig kjenner innholdet av. Og 1300 har blitt et gammelt tall. Legger man sammen tallene som kommer fra First Nations over hele landet nå, kan man komme opp i 2300.
Alle bremser på retorikken blir nå fjernet, og det blir helt vanlig å ta i bruk ord og begreper som har vært en sjeldenhet frem til nå. Og historien om skolene blir ofte beskrevet som «skjult».
Men det er over 100 år siden den første sjokkerende boka om skolene kom. TRC har brukt tusenvis av timer og hundrevis av vitner over 7 lange år med studier. Og den kommisjonen er ikke den første som har ført historien om skolene i pennen. I pressen kan man finne hundrevis av artikler, dokumentarer og reportasjer om skolene. Det er ikke ukjent materiale, dette. De nye gravene får det bare til å virke sånn.
For etter mai 2021 kom historier ingen hadde hørt før. Og de ble verre og verre i rasende fart. Man husker å ha sett barn hengt for 50 år siden. Barn ble vekket midt på natten for å grave nye graver i frossen jord. Barn ble brent i varmeanlegg i kjelleren. Gutter hang på rekke i løkker i en låve.
Disse «nye» døde barna er som sagt ikke bare ofre for smittsomme sykdommer. De er et resultat av massemord.
Canada smalt selvfølgelig da nyheten(e) kom. Store demonstrasjoner utviklet seg fort. Canadas nasjonaldag blir av mange omdøpt til «Cancel Canada-Day», og BBC kan vise bilder av at statuer av blant andre Dronning Victoria og kaptein Cook blir revet ned. En av demonstrantene forteller BBC at landet «myrdet hundretusenvis av barn». En annen forteller at de er der for å stanse «det pågående folkemordet» mot urbefolkningen.
Det er som å høre på en gjenfortelling av et eventyr.
Over store deler av landet blir både anglikanske og katolske kirker vandalisert. Flere av dem blir brent til grunnen. Fox News får i skadefryd gleden av å rapportere om det hele, og kan med dårlig skjult fornøyelse fortelle at lederen av British Columbia Civil Liberties Association Harsha Walia heier frem brenningene i en tweet hvor hun skriver «Burn it all down!».
Tallene på hvor mange kirker som ble angrepet varierer fra 60 til litt over 80, alt ettersom hvordan man definerer det. Noen av angrepene er av det mer aparte slaget. I Calgary ble en vietnamesisk kirke påtent. I Alberta ble en afrikansk evangelistisk kirke for flyktninger angrepet. Vietnamesiske og afrikanske forbindelser til kostskolenes historie forblir uklare.
Mange av kirkene som ble brent er også både bygget og brukt av urbefolkningen selv i mange tiår. Den gamle anglikanske trekirken som tilhørte Gitwangak First Nation kan stå som et eksempel. I en reportasje fra CBC intervjues Rosealene Daniels mens hun står på sin veranda og ser sorgtungt på at kirken på nabotomten brenner ned. Her har hennes familie og samfunnet den tilhører utført sine religiøse og seremonielle tradisjoner i flere generasjoner.
Jeg kan ikke huske å ha hørt om noe lignende angrep på en religion i noe vestlig land siden andre verdenskrig.
For Canadas vakre guttekonge Justin Trudeau var det hele en flott politisk mulighet. Trudeau er den godeste av alle gode statsledere, og lar ingen anledning til å markere dette slippe fra seg. Måten han bruker amerikansk politikk på er et godt eksempel.
Da lekkasjer viste at amerikansk høyesterett så ut til å ville fjerne det liberale rammeverket for landets abortlover, arrangerte Trudeau pressekonferanse for å fortelle at under ham ville kvinner alltid ha sine rettigheter i fred. Som om de fem konservative dommerne i USAs høyeste domstol var på vei over grensen sørfra.
Da Salvador Ramos gjennomførte en av USAs mange masseskytinger i Uvalde i Texas, var det nytt mediautspill på gang. Nå om kanadiske våpenlover. Under markeringen av den engelske lovgivningen for å avslutte slaveri i 1834, var han ivrig på å dra Canada inn i den amerikanske slaverihistorikken.
Å ha en syndefull historie å vise at man er den rette personen til å rette opp i, det er et soleklart pre for enhver progressiv politiker på 2020-tallet. Og her var en mulighet med det Crown-Indigenous Relations Minister Carolyn Bennett kalte Canadas George Floyd moment.
Det ble tatt et bilde av Trudeau som skulle komme til å bli hans mest berømte, da han knelte over en av de 751 umerkede gravene som var oppdaget ved Mareival-skolen med en liten teddybjørn i hånden. Bildet er brukt tusenvis av ganger i internasjonal presse, og viser til fulle at Trudeau tar på seg ansvaret det er å passe på de svake og utsatte.
Alle kanadiske flagg på føderale bygninger ble senket til halv stang. Der ble de hengende i over fem måneder.
Er man kynisk nok, kan man unnskylde spekulasjoner om at Trudeau lider av en slags George Floyd-misunnelse. Forfatter og journalist Terry Galvin mener at Canada under Trudeau er et G7-land styrt via en Twitter-profil. Det var denne anledningen som ga ham den ideen.
Vestens antagonister kastet ikke bort mye tid på å benytte seg av anledningen, de heller. Russiske RT var blant de som kjørte mange tekster om saken. Den som er linket til her, er skrevet av kanadiske Eva Bartlett, en tidligere ivrig propagandist for president Assad under Syriakrigen. Det samme gjorde presse i Iran og andre land som har en betydelig diaspora i Canada.
For Canadas del er kinesisk presse og påvirkning derfra den absolutt viktigste. Det er en pågående skandale under opprulling om Trudeaus forhold til landet. Og den betydelige kinesiske delen av landets befolkning har i de siste årene blitt forandret til en overvekt av folk med sympati for regimet i Beijing.
Kina benyttet seg av anledningen til å beskylde Canada for hykleri. Canada har fordømt Kina for sin behandling av sin uigur-befolkning. Massegravene ga Kina muligheten til å gjøre det samme tilbake. Alle statsstyrte medier satt fokus på saken, og kinesiske topp-politikere skrev tweets om det i stor stil.
De insisterte på at FN måtte granske Canadas fortid, og de fikk viljen sin. Sammen med en rekke andre autoritære og diktatoriske stater ledet Kina an i en internasjonal fordømmelse av det kalde landet der oppe. Det er et paradoks at et av verdens mest åpne, tolerante og liberale land blir dratt inn for FNs menneskerettssystem etter ønske av en diktatorisk stat som fremdeles driver konsentrasjonsleire for en av sine minoriteter.
Massegravene ble også for mye for pave Frans å stå imot. Han ble kallet til Canada, og han kom. Iført indiansk fjærpryd frembrakte han budskapet at «kirken kneler foran Gud og ber om hans tilgivelse for hennes barns synder», og for «ondskapen så mange kristne utførte mot urbefolkningen».
Det skulle bare mangle, vil vel de fleste si.
Denne artikkelserien startet med en lett beskrivelse av den mytiske fremstillingen av Canada som det rettskafne, rolige, trygge, litt naive og progressive landet som grenser til sitt småsprø og voldelige naboland i sør. Det bildet skal vanskelig reetableres etter historien som begynte å utfolde seg sommeren 2021. Canada har mistet sin glorie, konkluderte Tara Sutton i The Guardian. Alle gravene som er funnet ødelegger vårt «engleaktige selvbilde».
Canada gikk virkelig inn i en form for moralpanikk. Og det er kanskje ikke så rart, nå som det ble bevist ved fysiske funn at landet var skyldig i rene massedrap på hundrevis av barn. Men gjennom det neste året skjedde noe rart med alle gravene; ingenting…