Stanghelles sosiologiske sandkasse

I anledning Wenche Lowzows bisettelse på tirsdag, skrev Harald Stanghelle en tekst som går for å være hans tydning av Lowzows liv og levnet.

Jeg må skrive går for å være fordi hans selektive hukommelse tjener å gjøre henne «larger than life», og da mener jeg virkelig større enn livet. Ikke hennes personlige liv eller legning, men hennes offentlige forkynnelse av homofili som «uttrykk for en mentalitetsrevolusjon som har forandret landet vårt», er for Stanghelle det vesentligste ved Lowzow. Det handler om intet mindre enn et liv som for Stanghelle symboliserer en ny lære om Livet.

Naturrettens sannhet

Homoseksualitet har utvilsomt fått en ufortjent plass som en slags «erkesynd» blant synder. For denne forrykning av vår naturlige seksualitet og kjønnsdrift er ikke mindre unaturlig enn pornoavhengighet eller en oppfatning om at jente og gutt, mann og kvinne, ikke kan være på tomannshånd uten at det skal sees som noe seksuelt.

Men det er ikke nok for Stanghelle. Det er ikke tilstrekkelig å tolerere, akseptere eller respektere homofile mennesker. For dette konstaterer han: at vi har gjennomgått et hamskifte, og at det nødvendigvis betyr at homofili må tros på som «naturlig» og som en «rettighet». Å dekretere og fremlegge naturrettens sannhet har normalt tilfalt paven i Vatikanet mer gjerne enn Aftenpostens kommentatorer i Akersvegen.