Statsråden: Å utsette det ubønnhørlige

En av britenes største statsministre, William Gladstone, ble satt ut av spill på grunn av spørsmålet om selvstyre i Irland. Hans rival Benjamin Disraeli nøt sine største triumfer under fredskongressen i Berlin i 1878, men ble rundjult i valget bare to år etter – og kom aldri tilbake som statsminister. Margaret Thatcher ble felt av sine egne, Tony Blair måtte i praksis gå av fordi han fulgte Bush inn i Irak. Norges viktigste statsminister etter krigen, Einar Gerhardsen, trakk seg først som partileder, og tapte siden stortingsvalget mot den borgerlige koalisjonen i 1965. Vår nest viktigste statsminister etter krigen, Kåre Willoch, tapte et tillitsvotum i 1986, og trakk seg fra Stortinget tre år etter. Listen fortsetter og fortsetter.

Spalten Statsråden begynte da jeg ble kunnskapsminister i Erna Solbergs regjering i 2013. De fleste spaltene har handlet om det overveldende ved posisjonen kombinert med skråblikk på alle pussighetene – fra å være flau når den svarte bilen stopper foran nærbutikken i Porsgrunn til refleksjoner rundt glemte statsråder. Men etter seks år som statsråd blir det eksotiske i tilværelsen slipt ned. Det ekstraordinære blir hverdag.

Med regjeringsslitasje mener man oftest gnisninger innad i regjeringen. Men en viktigere regjeringsslitasje er faren for at den mentale barrieren mellom folkevalgt og system slites ned, og det er en ekstra stor fare for borgerlige partier. Sosialdemokratiske partier er jo systemets forsvarere, det ligger i deres fortsatt kollektivistiske og teknokratiske DNA. Borgerlige partier derimot skal ta utgangspunkt i borgeren, ikke i systemet. Fra opposisjon er det enklere fordi man har stått utenfor, men gradvis kan systemets logikk ta plass. Det gir ansvarlighet, men det er en grunn til at vi har folkevalgte til å styre over systemet.