Tid for vennskap

I dag er det helst problemer og dilemmaer som påkaller etisk refleksjon. Dermed blir temaet vennskap perifert, for hvor er problemene? De finnes naturligvis også, og da blir etikken aktuell. I antikken var tilnærmingen annerledes. Vennskap var et sentralt tema i etikk fordi det ikke handlet om vanskelige valg, men om det gode liv.

Vennskapets klassiske filosof skal være veileder i det følgende.

Gentlemen, kolleger og partygåere

I Aristoteles’ Den Nichomakeiske etikk er det selvsagte utgangspunktet at vi er sosiale dyr. Følgelig er det unødvendig å argumentere for at et venneløst liv umulig kan være godt. Men det er forskjell på vennskap. Det mest verdifulle består mellom menn som erkjenner hverandres dyder. Ytelser og gjenytelser er irrelevant, for man gjenkjenner menneskelig godhet uten at man selv har hatt noen fordel av den. Det faller naturlig å ønske en slik venn alt godt. Siden Aristoteles er blitt grundig studert gjennom århundrer i Oxford og Cambridge, er det rimelig å se aristoteliske trekk ved idealet om gentlemen. 

Den andre, mindre verdifulle vennskapsformen er den instrumentelle. Vennen blir verdsatt fordi man har nytte av ham. Aristoteles fremhever de gamle, som har sans for det fordelaktige. Men alt vennskap knyttet til arbeid må være relevant her. Ikke alle kolleger er venner, men kollegialitet er utvilsomt en form for vennskap. Her det man opplever stridigheter, for når det gjelder nytte og gevinst, kan man kjenne seg avspist med for lite.