Vanens avmakt

Kan nyere forskning forklare hvorfor samtidsmusikken ikke er populær?

Med begrepet «samtidsmusikk» omfattes arbeidene til en rekke komponister innenfor flere ulike sjangre. Grovt sett brukes det som en sekkebetegnelse for kunstmusikk komponert fra og med første halvdel av 1900-tallet, som ikke har fulgt de klassiske konvensjonene om tonalitet og harmonikk. Bevegelsen vokste ut fra avantgardistiske musikkmiljøer i Europa, spesielt rundt komponister som Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg innenfor den såkalte Andre Wienerskole. Siden har det meste av prestisjefylt kunstmusikk fortsatt å bryte med klassiske konvensjoner hva gjelder tonalitet og harmonikk.

Flere forhold har siden bidratt til å gi samtidsmusikken en høy stjerne innenfor musikkverdenen. En årsak har vært dens banebrytende karakter, drevet av komponisters følelse om at de etablerte musikalske formene for alltid er uttømt. Det er simpelthen ikke noe mer å gjøre innenfor et tradisjonelt tone- og formspråk etter de store romantiske komponistene som Brahms, Wagner og Mahler.