Veien ut av middelmådighetens giftige latskap

Den sentrale tanken i denne artikkelen er at middelmådighet oppstår når det dialektiske elementet i menneskelig eksistens forsvinner. Man kan snu på tanken og si at det å oppdage det dialektiske elementet i menneskelig eksistens er veien ut av middelmådighetens giftige latskap. Med det dialektiske elementet mener jeg evnen til å bevege seg i motsetninger, deriblant evnen til å tenke i motsetninger med og mot seg selv. Det er noe som skjer og bør finne sted i menneskets eksistens, med andre ord: eksistensdialektikk.

Det finnes ulike inngangsporter til middelmådigheten som et menneskelig fenomen. I denne artikkelen ser jeg på middelmådighet som åndelig latskap og som et resultat av manglende motivasjon og vilje til å ta livets motsetninger inn over seg. Sagt på en annen måte: Vi setter fyr på våre tanker når vi lar våre liv møte samsvarende og motstridende idealiserings- og sublimeringsdrifter i oss selv. Med en slik forståelse av begrepet kan intet menneske ses som middelmådig fra naturens side, men enhver kan gjøre seg middelmådig. Derfor kommer det selvforskyldte momentet inn som et sentralt aspekt ved begrepet middelmådighet. Middelmådighet bruker jeg med andre ord som et moralsk begrep, og ikke som et kjennetegn ved enkelte mennesker.

Metodisk sett gjør jeg noe i denne artikkelen som har en lang filosofisk tradisjon, og som forbinder filosofisk tenkning med litterær og kunstnerisk produksjon: Jeg bygger (til dels nokså drøye og kanskje provoserende) påstander på påstander og lar det hele stå som et hus man kan velge å gå inn, stå utenfor og kritisere eller bare å vende ryggen til. På den ene side er det rett og slett ikke plass til å levere begrunnelser for alle påstandene eller til å diskutere dem i lys av andre perspektiver. På den annen side er det en mangel jeg ikke til enhver pris synes er beklagelig, men en mangel som kan skjerpe blikket, og ikke minst tanken, for det vesentlige. Hvis leseren lar seg gripe av muligheten til å begi seg inn på tankens kamp med og mot seg selv og andre samtidig, har teksten nådd et sentralt mål. Eksistensdialektikkens pro et contra er ikke selv en del av artikkelens innhold; derfor bør den ikke leses som en gjennomføring, men som en henvisning til et dypt eksistensielt tema.