Hvor lenge skal vi forsvare bokbål i Norge?

Koranbrenningen i Kristiansand har gitt støtet til en ny debatt om ytringsfrihetens vilkår, og om hvorvidt myndighetene skal gripe inn mot bestemte typer ytringer.

Den type ytringer som i utgangspunktet ble beskyttet av den norske grunnloven, var verbale ytringer – skriftlige eller muntlige.

Verbale ytringer kan anta en rekke former: de kan bestå av utskjellinger, mistenkeliggjøring, oppfordringer til hatefulle eller kriminelle handlinger.

Men de kan også bestå av argumentasjon for det ene eller det annet standpunkt. Det er denne type ytringer som særlig blir trukket frem i det klassiske forsvar for ytringsfriheten. Argumenter kan overbevise andre, eller føre til at en selv skifter standpunkt. Muligheten for fri argumentasjon hindrer at samfunnet stivner, den åpner opp for nye tanker. Det er denne type ytringer vi må være mest opptatt av å beskytte.

Brenning av en Koran er ingen verbal ytring. Det er en handling – som skal symbolisere noe slikt som at man tar avstand fra Koranens budskap. Fordi handlingen er av symbolsk karakter, regner vi den for å være en ytring. Men den omfattes ikke av det klassiske forsvar for ytringsfriheten. Den inneholder ingen argumentasjon for det ene eller annet standpunkt.

Også de tyske nazistene drev med bokbrenning. De laget svære bål av bøker de ikke likte innholdet i. Disse bålene kunne sikkert oppfattes som en form for ytring. Men hadde de krav på noen beskyttelse fra samfunnet? Burde ikke samfunnet heller grepet inn og stoppet brenningen?

Jeg mener det er vanskelig å forsvare en absolutt ytringsfrihet når vi snakker om symbolske handlinger. De kan alltid beskrives på en annen måte, for eksempel som ødeleggelse av kulturverdier. Og da fremstår de ikke som handlinger man måtte ønske å gi et ekstra vern.

Fare for represalier

Og så bør man ta hensyn til at verden har endret seg radikalt de siste 20 år eller så. Folk på hele kloden kan i løpet av sekunder få informasjon – gjerne forvrengt – om hendelser i vårt land. Og verden er ikke fjernere enn at hvert eneste land vil romme både nordmenn, norske eiendommer og norske bedrifter.

Hvis lederen for en liten anti-muslimsk gruppe i Kristiansand skulle holde en tale med sterke angrep på Islam, ville det være liten sjanse for at ordene ble formidlet langt ut over sørlandsbyen. Men bilder gir mye sterkere inntrykk enn ord. Så hvis han tenner på Koranen, kan han være sikker på at hendelsen blir spredt til hele den muslimske verden – gjerne ledsaget av feil og misvisende informasjon.

Da oppstår store muligheter for represalier. Denne gang er de trolig begrenset til flaggbrenning og innkalling på teppet av norske diplomater. Men under striden om Muhammed-tegningene, ble ambassadebygninger antent. Og vi vet ikke når en fanatisk selvmordsbomber måtte slå til mot en gruppe nordmenn.

Koranbrenningen er neppe siste gang en liten gruppe forsøker å skaffe seg oppmerksomhet – under dekke av ytringsfriheten – ved å sette landsmenn i en utsatt posisjon. I alle andre sammenhenger er vi nå svært opptatt av samfunnets og innbyggernes sikkerhet. Burde vi ikke også være det når vi stilles overfor provokasjoner som kan få dramatiske utfall? Burde det ikke være mulig å gripe inn overfor kulturødeleggelser under dekke av ytringsfrihet?

Forhåndssensur?

Det advares om at vi må unngå en utvikling der politiet settes til dommer over hva slags ytringer som skal tillates. Det er en viktig anførsel.

Men hvis politi og myndigheter skulle inngå all «forhåndssensur», burde de vel heller ikke ha anledning til å arrestere og utvise folk de mistenker for å ville lage bråk på fotballkamper? De griper jo inn i disse personers ytringsfrihet.

Politiet kan stille krav for å opprettholde ro og orden. Burde det ikke også være mulig å gripe inn overfor handlinger som kan true Norges sikkerhet, eller sikkerheten til nordmenn i utlandet?

Ytringsfriheten er en verdifull rettighet, som vi må ta godt vare på. Men det er faktisk forskjell på typer av ytringer: noen er mer verdifulle enn andre. Skillet går ikke på ytringenes innhold, men på hvordan de fremsettes. Argumentasjon er bedre enn steinkasting.

Hvis argumentasjon undertrykkes, kan steinkasting bli en nødutvei. Men i motsetning til mange andre, lever vi i et samfunn som er åpent for nesten alle slag verbale ytringer. Da bør vi kunne leve med at det settes noen begrensninger på ikke-verbale ytringer.