BØKER
Innvandrings- og integreringsdebatten var lenge gjenstand for uforsonlige standpunkter, ulike virkelighetsoppfatninger og en berøringsangst for å bli oppfattet som intolerant.
Noe har likevel skjedd de siste årene. Det virker ikke som at tematikken har den samme politiske sprengkraften den hadde for bare noen år siden. Denne valgkampen var innvandring knapt et tema – og Frp fikk likevel nesten en fjerdedel av stemmene.
Kanskje har det sammenheng med hvem som er de markante stemmene i dagens debatt. I vår kom boken Asylparadokset, skrevet av tidligere UDI-direktør Frode Forfang. Det var en knusende kritikk av et dyrt og ineffektivt asylsystem, som ikke hjelper de mest sårbare, men blir brukt som et geopolitisk virkemiddel av autoritære stater for å skape uro i Europa. Boken gjorde det en gang for alle stuerent å være kritisk til asylretten. Selv VGs politiske redaktør Frøy Gulbrandsen skrev at «Frp har fått rett».
Integreringen som ikke gikk seg til
Almir Martin
Cappelen Damm Akademisk, 2025
To andre fremtredende stemmer i integreringsdebatten er Sarah Gaulin og Almir Martin. De har begge innvandringsbakgrunn, og er henholdsvis daglig leder og nestleder i organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold), som arbeider for å fremme innvandrernes deltakelse, tillit og tilhørighet til det norske samfunnet.
De har lenge vært aktive samfunnsdebattanter i diskusjoner om ytringsfrihet, negativ sosial kontroll, æresvold og ungdomskriminalitet. Mens Sarah Gaulin tidligere i år vant Fritt Ords Honnør, debuterer Almir Martin denne høsten med boken Integreringen som ikke gikk seg til.
Boken er, slik Martin selv beskriver i innledningen, et forsøk på å sette sine tidligere kronikker i en større og mer helhetlig sammenheng. Ikke minst er boken et vitnesbyrd om hans egne erfaringer med daglige integreringsutfordringer som tidligere mangfoldsrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Som han selv, litt pompøst, erklærer:
«Forskjellen mellom meg og mange som skriver om integrering, er at jeg har stått i det, i klasserommet, på hjemmebesøk, i møter med foreldre som nekter jenter å delta i svømmeundervisning, og i samtaler med unge som lever et dobbeltliv. Dette er ikke noe jeg har lest meg frem til. Jeg har møtt det i praksis, etter å ha tilbrakt store deler av yrkeslivet mitt i integreringsfeltet.»
Boken har en systematisk og pedagogisk oppbygning, og går gjennom de ulike aspektene ved integreringen. På snaue 186 sider dekkes temaer som identitet og rasisme, integreringsutfordringer i skolen, voksensopplæringen og arbeidslivet, trossamfunnenes rolle, negativ sosial kontroll, ungdomskriminalitet og berøringsangsten i akademia.
Kapitlene består av mange underoverskrifter som gjør det lett å følge med, og har en rød tråd fra problem til løsning. Dermed fungerer den som en slags praktisk håndbok for integreringsarbeidere – enten de er i skolen, på voksenopplæringen eller ute i arbeidslivet.
Selv om boken er mindre personlig enn man først får inntrykk av – og består av færre erindringer og samtaler enn Abid Rajas Vår ære og vår frykt – får de mange retoriske poengene større troverdighet når de underbygges av både forskning og Martins egne erfaringer. Her trekkes sløret vekk, og vi får et ærlig innblikk i utfordringene som preger hverdagen til dem som arbeider med integrering.
Som en lærer forteller ham: «Vi er ikke bare lærere lenger. Nå er vi også konfliktmeglere, sosialarbeidere, psykologer, og integreringsarbeidere på toppen av det hele.»
Martin går systematisk gjennom de ulike særkravene og dilemmaene som mange skoler møter på. Det handler om tilrettelegging for bønnerom og halal-mat, berøringsangst for islamkritikk i KRLE-faget og hvordan ramadan både fører til læringsutfordringer og økt negativ sosial kontroll.
Han forteller blant annet om en gruppe ungdomsskoleelever som kom bort til ham i lunsjen under ramadan, og spurte om de kunne drikke vann og spise noen kjeks på kontoret hans.
«Vi klarer ikke å konsentrere oss i timene», sa en av jentene. «Men hvis de andre ser at vi spiser eller drikker, vil de fortelle det til alle.»
Martin fremhever at skolen skal være en sekulær arena. Som han skriver: «Inkludering betyr ikke at alle krav skal etterkommes.» Åpner man opp for særordninger for én gruppe, må vi gjøre det for alle.
Han skriver også om den famøse håndhilsingssaken sommeren 2023, hvor enkelte muslimer nektet å håndhilse på den kvinnelige rektoren under en vitnemålsutdeling. Da rektoren tok til motmæle og skjelte ut elevene, ble hun kastet under bussen av sin egen skoleledelse, og daværende utdanningsbyråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) uttalte at vi skulle ha respekt for mangfold i Osloskolen. Antirasistisk senter mente saken var et typisk eksempel på «kulturoverlegenhet».
Som jeg skrev den gang, var reaksjonene både feige og dobbeltmoralske. «Det er tross alt skolens ansvar å lære elevene om norske verdier som likestilling og likeverd – spesielt dersom de har motstridende verdier med seg hjemmefra. Vi kan ikke snakke om viktigheten av Pride, fri kjærlighet og likestilling, og i samme åndedrag unnlate å ta et oppgjør med gammeldagse og utdaterte holdninger.»
Martin fremhever at håndhilsing ikke bare er en høflig gjest, men også et symbol på likestilling og gjensidig respekt. Likevel mener han det i enkelte tilfeller – som i foreldresamtaler – er akseptabelt å være pragmatisk.
«Å la manglende håndhilsning passere i slike møter betyr ikke at skolen aksepterer kjønnsdiskriminering. Det betyr at man gjør en bevisst vurdering: Skal vi la symbolske gester overskygge hovedoppgaven, nemlig å sikre best mulig oppfølging av eleven?»
Men i kapittel 3 møter Martin sin egen argumentasjon i døren. Da skriver han plutselig at «lærere og rådgivere må være kompromissløst tydelige på at noen samfunnsnormer ikke er åpne for forhandling. Håndhilsning på tvers av kjønn er én av dem.»
Selvmotsigelsen er kanskje forståelig siden boken er sammenstilt av tidligere kronikker, men etterlater likevel leseren usikker på hva Martin egentlig mener.
Martin skriver oppklarende om negativ sosial kontroll og æresvold. Spesielt interessant er delen hvor han forklarer hvorfor vi må skille mellom vold i nære relasjoner, som tross sin alvorlighetsgrad er mer personlig, og æresvold som strekker seg langt utenfor hjemmets fire vegger, hvor hele storfamilien står på feil side. Sistnevnte har også en langt mer kulturell, og ofte religiøs, dimensjon. Som han konkluderer: «Å kalle æresvold for ‘vold i nære relasjoner’ er som å behandle kreft med paracet.»
Martin er også befriende direkte om hvordan islam er en viktig forklaring bak negativ sosial kontroll. Han påpeker at det rådende narrativet, også i IMDi, var at slike saker primært skyldtes kultur og ikke religion, til tross for at flertallet av sakene handlet om ungdommer med muslimsk bakgrunn. Realiteten er at religion ofte fungerer som en sosial normgiver på bekostning av individuell frihet og rettigheter, slik Martin forklarer.
Her har også moskeene og religiøse ledere et stort ansvar. På sitt beste kan de være en positiv faktor for å fremme integrering av innvandrere. Likevel må vi ikke være naive, sier Martin. «Offentlig er det dialog og smil, privat er det lojalitet til patriarkalske og konservative normer.» Han trekker frem imamer som hyller muslimsk overtagelse av Europa og oppfordrer muslimer til å ikke integrere seg og holde seg unna ikke-muslimer, og Muslimsk Dialognettverk (MDN) som frikjenner islam for kontrollmekanismer og æresvold.
Det er også forstyrrende å lese om hvordan den negative sosiale kontrollen har infiltrert deler av offentlig sektor, i hvert fall i våre naboland. Martin trekker blant annet frem en dansk undersøkelse som dokumenterer flere tilfeller der offentlig ansatte har brukt sin posisjon til å opprettholde de samme undertrykkende strukturene de egentlig skulle motarbeide.
Martin er på sitt beste når han diskuterer årsakene til ungdomskriminalitet. Her kommer han med et sårt tiltrengt perspektiv om at det ikke bare handler om fattigdom og trangboddhet, men også kultur.
Det er en årsaksforklaring som tidvis blir omtalt som rasistisk, og som ifølge Martin blir skjøvet under teppet selv av offentlige rapporter, slik som Storberget-utvalget.
Likevel er det viktig ikke å overse de kulturelle faktorene som faktisk kan bidra til voldelig atferd. Som Martin skriver, dyrkes det i enkelte miljøer en hypermaskulin æreskodeks som gjør det til et svakhetstegn å underkaste seg lærere, politi eller regler.
Martin viser ikke bare til egne erfaringer, men også til nyere forskning som konkluderer med at sosioøkonomiske forhold betyr mindre enn tidligere antatt for ungdomskriminalitet. Istedenfor peker forskningen på at unges kriminelle adferd ofte er et resultat av hvilke handlinger som blir moralsk og sosialt akseptert i miljøene de vokser opp i. Mens sosial utsatthet forklarer rundt 4 prosent av kriminaliteten, står moral, selvkontroll og miljø for nærmere 60 prosent. Det stemmer overens med en fersk rapport fra Sveriges Brottsförebyggande råd, som også mener at sosioøkonomisk bakgrunn har liten betydning for kriminaliteten.
Han kritiserer også medienes manglende åpenhet om ungdomskriminaliteten i Norge. Her kommer han med et interessant eksempel fra en tysk avis som konsekvent begynte å oppgi etnisk bakgrunn på kriminelle, også når gjerningspersonen var tysk, for å hindre ryktespredning. Resultatet var at leserne faktisk ble mindre skeptiske til innvandrere. Det viser at transparens faktisk bygger tillit.
Tidvis blir resonnementene litt vel korte og overfladiske. De korte setningene og mange flosklene fungerer godt i en kronikk eller politisk tale, men blir – selv for denne klisjéglade leseren – litt slitsomt i lengden. Etter hvert kjenner man også igjen flere av formuleringene, og de samme retoriske poengene gjentas opptil flere ganger i boken.
Innimellom henfaller Martin også til formalistisk argumentasjon. Blant annet når han viser til hvorfor et forbud mot barnehijab vil være i tråd med FNs barnekonvensjon.
Bedre er hans kritikk av konformiteten og kulturrelativismen som lenge preget akademia. Selv om han trekker frem modige unntak som Unni Wikan og Shabana Rehman, anklager han akademikere som forfekter multikulturalisme, inkludert nylig avdøde Thomas Hylland Eriksen, for såkalte «luksusholdninger». Som han skriver:
«Det er ikke forskerne på Blindern som må håndtere konsekvensene av en feilslått integreringspolitikk. Det er læreren som må forklare hvorfor datteren til Ali ikke får være med på leirskole.»
Politikere slipper imidlertid overraskende billig unna i Martins bok. Generelt er den politiske dimensjonen stort sett fraværende i Integreringen som ikke gikk seg til. Det er en betydelig svakhet. Det er tross alt politikerne som har et overordnet ansvar. Også her har naiviteten og berøringsangsten vært sterk, og hadde fortjent et kritisk søkelys.
Martin tar også et oppgjør med offerfortellingen han mener preger visse minoritetsmiljøer. Han mener mange for ofte bruker «rasisme-kortet» som en forsvarsmekanisme, og trekker frem at «integreringstrappens neste trinn handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke gjemme seg bak falske anklager.»
Det er tross alt ikke Norge som er problemet, mener Martin. Faktisk viser en omfattende global undersøkelse at de nordiske landene konsistent rangeres blant verdens minst rasistiske samfunn, mens land i MENA-regionen (Midtøsten og Nord-Afrika) viser høyere nivåer av fordommer basert på etnisitet og religion.
Han er derfor skeptisk til den rådende tilnærmingen til integrering som en «toveisprosess», hvor både innsats fra den enkelte innvandrer og åpenhet fra majoritetssamfunnet vektlegges. «Integrering handler ikke om et gjensidig kompromiss mellom ulike kulturer, men om å delta i et samfunn som allerede bygger på demokratiske institusjoner, likestilling og rettsstatens prinsipper.» Martin mener det ikke handler om å kreve assimilering, men å stå opp for det som gjør Norge verdt å komme til.
Alt i alt er Integreringen som ikke gikk seg til en solid innføring i hvilke integreringsutfordringer som preger Norge, og som ikke skyr unna krevende og tabubelagte temaer.
Selv om boken kanskje ikke er veldig banebrytende, og forholdsvis mager på politiske løsninger, gir den et ærlig bilde av en som kjenner integreringens realiteter. De stemmene trenger vi flere av.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
