KULTUR
Debatten om israelsk apartheid er et speil på en større krise: Stadig flere kjemper om definisjonsmakten, mens stadig færre tror på felles spilleregler.
I den interessante podkasten Sjølpolarisering om Israelsk apartheid, møtes to perspektiver som burde treffes oftere. Det som gjør samtalen forfriskende, er at den står langs en annen akse enn forventet. Manifest Medias Magnus Marsdal og Minervas Nils August Andresen representerer ikke hver sin ideologi, for det er ikke primært det som skiller dem i denne saken.
Det viktigste skillet, slik jeg tolker diskusjonen, er hvorvidt kampen står om å definere sannheten eller om å finne en vei ut av en situasjon der sannheten er dypt omstridt.
Marsdal argumenterer for å etablere apartheid-begrepet som rammeforståelse for konflikten, mens Andresen ser ulike sider av saken og lander på at det uansett ikke er så mye vi kan påvirke i Norge. Jeg lurer på hva som kunne skjedd hvis vi hadde klart å forene den passive innsikten som finnes i «det er komplisert»-leiren med energien som finnes i «nei, det er det ikke»-leiren.
Jeg har ingen formening om hva folk bør kalle situasjonen i Israel og ingen illusjoner om at de noen gang kommer til å bli enige. Selv kaller jeg det anomi: en tilstand der det mangler en felles forståelse for hvilke normer og regler som gjelder. Denne tilstanden fører typisk til at alle kriterier blir omstridte, at konflikter utspilles langs mange fronter samtidig og at institusjoner som prøver å ta kontroll blir rammet av det samme problemet. Anomi er på ingen måte unikt for Israel-Palestinakonflikten, og det har strengt tatt blitt et kjennetegn ved hele den ustabile verdensordenen i dag. Det spesielle med denne konflikten, er at den har stått i anomi fra start – uansett om man definerer «starten» som 1800-tallet, 1940-tallet eller 1967 – og at konflikten om konflikten berører hele verden.
Det er egentlig ingen som har reell makt i anomi-situasjoner, men noen aktører er veldig flinke til å utnytte dem til sin fordel. Israel har lært seg å skape handlingsrom av ren nødvendighet, og palestinerne har prøvd omtrent alt for å stritte imot. Valgene partene har tatt kan selvsagt kritiseres, men mangel på kritikk har aldri vært problemet.
Hvis det er én ting som er sikkert med Israel-Palestinakonflikten, så er det at ingen strategier kan lykkes alene. For å komme ut av den katastrofale situasjonen er det veldig mange brikker som må flyttes. I stedet for å insistere på at én brikke er den viktigste, går det an å fordele arbeidsoppgaver mellom grupper i en koalisjon som ønsker fred og en mest mulig rettferdig løsning. Hvis man ser hele spillet om konflikten i en større kontekst, blir det lettere å få øye på hva som må gjøres. I denne sammenheng kan apartheid-begrepet være en nyttig inngang til problemet fordi det både er avgrenset og forbinder mange viktige deler av en spredt konflikt i noe som fremstår som én sak.
Jeg skal se nærmere på fire faktorer: hvordan debatten har utviklet seg over tid, hva konflikten om begrepet handler om, hva som står på spill politisk og hvor det svikter juridisk.
I Sjølpolarisering innleder Marsdal med å spørre om norsk presse kan begynne å bruke begrepet apartheid om Israel i offentligheten nå, siden den profilerte amerikanske kommentatoren Ezra Klein i New York Times nylig gjorde det. Andresen avviser hele premisset ved å vise til at apartheid faktisk er et utbredt begrep i dag, selv om det er sterkt omstridt.
Hvorvidt Israel bedriver apartheid-politikk og om det er lov å si det høyt, er en debatt som har pågått internasjonalt i over 50 år. De første diskusjonene oppstod rundt Apartheidkonvensjonen som ble vedtatt av FN i 1973, og den omstridte FN-resolusjonen (3379) som erklærte sionisme som rasisme to år senere. Forskere begynte så smått å bruke «apartheid» i relasjon til Israel på 1980-tallet, før begrepet for alvor begynte å sirkulere etter Oslo-avtalen på 1990-tallet. Oppdelingen av territoriene, checkpoint-systemet, bosettingsutvidelser og byggingen av muren utover 2000-tallet gjorde analogien til Sør-Afrika mer empirisk gjenkjennelig. I 2005 startet den årlige kampanjen Israeli apartheid week i Toronto, som raskt spredte seg til mange byer over hele verden. Under den pågående krigen i Gaza har svært mange tatt til orde for å fordømme den israelske okkupasjonen som apartheidpolitikk.
Debatten om israelsk apartheid har alltid vært formet av den geopolitiske konteksten. Israel ble en viktig brikke i den kalde krigen etter 1967-krigen, som førte til det strategiske samarbeidet med USA som gradvis ble mer formalisert. FN-resolusjon 3379 var en del av dette bildet – forslaget ble fremmet av Den arabiske liga og støttet av den Sovjet-ledede «andre verden». Parallelt med Sovjetunionens fall ble resolusjonen tilbakekalt og kraftig fordømt i 1991.
Siden den gang har det vært flere paradigmeskifter: normalisering og fredsforsøk på 1990-tallet, krig mot terror på 2000-tallet, fragmentering på 2010-tallet og en svært ustabil verdensorden i dag. Hvert skifte bærer med seg en historisk bagasje fra tidligere perioder som har ladet apartheid-begrepet med motstridende betydninger og implikasjoner. Apartheid-diskusjonen er dessuten bare en bitteliten del av den historiske arven. Andre deler stammer fra bibelsk tid, fra århundrer med europeisk antisemittisme, fra kolonialisme, nasjonalisme, Holocaust, 1948-krigen, Nakba, 1967-krigen, to palestinske intifadaer, terrorangrep, okkupasjon og regionale kriger.
Det er nesten ingenting som kan sies om Israel-Palestinakonflikten uten å trekke med seg både den ufattelig vanskelige historien og hele serien av geopolitiske konfliktlinjer som har splittet verden i ulike mønstre over tid.
Jeg kjenner best til konflikten i USA, der jeg gjorde to års feltarbeid fra 2011-2013 blant grupper som forsøkte å påvirke spillereglene for å løse Israel-Palestinakonflikten overfor FN og amerikanske myndigheter. Det jeg advarte om i min doktorgrad, har i stor grad skjedd: de skjøre institusjonelle forutsetningene for å gjøre konflikten håndterlig, har brutt sammen.
Den internasjonale rettsordenen, som alltid har hatt svært begrenset kraft i denne saken, har blitt enda mer splittet. Troen på en felles offentlighet som en markedsplass for ideer har blitt erstattet med informasjonskrig. Den pro-palestinske paraplybevegelsen BDS (boikott, desinvesteringer og sanksjoner) har blitt kriminalisert i de fleste amerikanske delstater og flere land, parallelt med at bevegelsens oppslutning har økt betydelig. Overvåkning og forfølgelse av forskere, journalister, jurister og aktivister har lenge vært utbredt i kampen om Israel-Palestinakonflikten, men slike sanksjoner rammer hardere i dag. Informasjonskrigen har ført til en rekke illusjoner om at det er mulig å etablere nye spilleregler ved å ta «de andre» ut av beregningen. Mange løsninger ser gode ut på papiret, og ekkokamre forsterker troen på at de kan fungere. Det var i praksis dette som skjedde da den første Trump-administrasjonen prøvde å lage en fredsavtale i Midtøsten som ikke inkluderte Palestina. Denne prosessen regnes som en av de utløsende faktorene bak 7. oktober-angrepet, selv om bakgrunnen selvsagt er mer kompleks enn som så.
I dag står vi i en situasjon der begrepet «apartheid» både har nådd en historisk stor utbredelse og mistet veldig mye av sin politiske gjennomslagskraft. Donald Trumps politikk har gjort det valgfritt om man skal anse apartheid som et problem eller ei, og svaret hans synes å være nei. Både USAs og verdenssamfunnets politiske orden er så dramatisk endret at det er vanskelig å si hva som «gjelder» om noen år. Den store faren, som vi bør stålsette oss for, er at ingenting gjelder da. At hva som helst kan skje, og at ingen vil klare å stoppe det.
Og det er derfor vi bør tenke mye, mye større enn hvordan vi bør snakke om denne konflikten.
Noe som gjør apartheid-spørsmålet ekstra krevende i dag, er at hele saken er innvevd i en rettsliggjøring av språket om Israel-Palestinakonflikten som har spredd seg over landegrenser. Selv i Norge, der forbud er begrenset til hatefulle ytringer, kommer de fleste innvendinger mot apartheid-begrepet til uttrykk gjennom delegitimering heller enn argumenter. Det gjør det veldig vanskelig å få oversikt over hva ulike grupper egentlig forstår med uttrykket «israelsk apartheid».
Jeg gjorde en studie av den amerikanske apartheid-debatten i 2014, som er et ganske godt case fordi temaet ble diskutert åpent på tvers av ulike posisjoner. I dag er både meningslandskapet og situasjonen «på bakken» radikalt endret, så debatten må forstås som et tidsbilde. Alle argumentene sirkulerer fortsatt, men de har fått en annen politisk betydning.
Debatten startet med at det ble lekket til pressen at daværende utenriksminister John Kerry hadde tatt «a-ordet» i sin munn. Han argumenterte for at tostatsløsningen var det eneste alternativet fordi Israel ellers kom til å ende enten som en apartheidstat med annenrangs borgere eller miste muligheten til å være en jødisk stat. Ikke overraskende skapte utsagnet store reaksjoner – fra de som krevde Kerrys avgang til de som mente at det var en underdrivelse at Israel «kom til å bli» en apartheidstat. Samtidig sa han ingenting som var nytt i seg selv. Mye av den samme debatten oppstod åtte år tidligere, da tidligere president Jimmy Carter brukte ordet i tittelen på boken Palestine: Peace not apartheid. Også da var den største nyheten at apartheid-kritikken kunne komme fra så høyt hold.
Denne posisjonen har klare fellestrekk med en diskurs som tidligere har stått høyt på agendaen i Israel. Ehud Olmert viste til anklagen om apartheid i sitt forsvar for en tostatsløsning både før og mens han var statsminister i Israel, første gang i 2004. Hans bekymring var at den palestinske motstandsbevegelsen var i ferd med å skifte fra det han kalte et «Algerie-paradigme» til et «Sør-Afrikaparadigme», det vil si fra en kamp mot okkupasjon til en kamp for like rettigheter for palestinere i en felles stat. Den største politiske frykten i Israel er at staten ikke lenger skal være jødisk, som først og fremst stammer fra den historiske erfaringen av at den jødiske befolkningen i Europa ble fratatt alle rettigheter og forsøkt utryddet under andre verdenskrig. Muligheten til å ha en jødisk stat med et eget militærforsvar anses generelt som mye viktigere enn at andre oppfatter etnonasjonalisme som rasistisk.
John Kerrys utsagn må forstås i lys av en historisk viktig liberalsionistisk posisjon i USA som ønsker at Israel skal forbli en jødisk stat og anser okkupasjonen og bosettingspolitikken som en vei mot nasjonalt selvmord. Selv om mange i denne leiren genuint bekymrer seg for palestinernes situasjon, har den fremste frykten vært at Israel enten må gi opp sin jødiske karakter eller gi opp å være et demokrati. Både under den kalde krigen og under krigen mot terror var alliansen mellom USA og Israel forankret i en felles identitet som vestlige demokratier. Antakelsen har derfor vært at den amerikanske befolkningen ikke ville kunne støtte opp om en stat som ikke er et demokrati.
Den brede kontroversen rundt Kerrys ufrivillige utspill skapte et sjeldent felles samlingspunkt i en debatt som ellers er så fragmentert at det er vanskelig å se hva folk legger i de samme ordene. Plutselig kom aktører som ellers nøyer seg med å demonisere hverandre på banen og forklarte hva de mente.
For enkelthets skyld kaller jeg leirene i debatten for underdrivelse, støtte og feil.
De som anså Kerrys utsagn som en underdrivelse, beskrev apartheid som en korrekt beskrivelse av situasjonen som den var. De forstod apartheid som en metode for å ta og opprettholde territoriell kontroll gjennom flere systemer for differensierte rettigheter: okkupasjon på Vestbredden, blokade i Gaza, diskriminering i Israel og utestengelse av palestinske flyktninger.
De som støttet Kerry, viste til apartheid som et ambivalent, men strategisk nyttig begrep i kampen for en tostatsløsning. Denne leiren så for seg apartheid som et fremtidsscenario der Israel annekterer Vestbredden slik at staten ikke lenger har et jødisk flertall. Apartheid, i denne forståelsen, er et system som er laget for å opprettholde et herredømme basert på rase eller etnisitet, en regimetype som er uforenelig med en vestlig modell for demokrati.
De som tok fullstendig avstand fra Kerrys utsagn, tolket det i lys av den sørafrikanske modellen for apartheid der en hvit minoritet undertrykket den svarte befolkningen. De forstod også apartheid som en motsetning til demokrati, men de sammenliknet Israel med nabostatene, ikke med vestlige demokratier. Apartheid-begrepet ble derfor lest som et uttrykk for en dobbelt standard der Israel ble demonisert, mens udemokratiske nabostater unnslapp kritikk for langt mer diskriminerende praksiser.
Det var ikke alle posisjoner i den brede Palestina-bevegelsen som deltok i denne debatten. Ehud Olmerts skille mellom Algerie-paradigmet og Sør-Afrikaparadigmet illustrerer en viktig årsak til det. Sett fra hans ståsted er forskjellen helt avgjørende, men det er ikke nødvendigvis det for Palestina-bevegelsen. Selv om mange har begynt å sikte mot en enstatsløsning etter modell fra Sør-Afrika, er det langt flere som bruker begrepet «apartheid» bredere for å støtte palestinernes kamp i en situasjon der utfallet er uvisst. Samtidig er det mange i Palestina-bevegelsen som unngår å bruke begrepet, enten fordi det er så politisk ladet eller fordi de foretrekker andre beskrivelser av situasjonen. Det kom for eksempel ikke opp noen innlegg i debatten som forsvarte Algerie-paradigmet fra et palestinsk perspektiv. Hvis det ikke skulle ringe noen bjelle, er dette paradigmet rådende i norsk utenrikspolitikk.
Debatten synliggjorde flere radikalt motstridende oppfatninger av realitetene «på bakken».
Et viktig skille handlet om hva som anses som hensikten med Israels okkupasjon. Underdrivelse-leiren tolket okkupasjonen som en villet politikk for å ta over palestinsk land. Støtte-leiren la til grunn at okkupasjonen er et midlertidig og høyst problematisk sikkerhetstiltak som må avsluttes, men ikke før konflikten med palestinerne er løst og Israels sikkerhet er garantert. Feil-leiren nevnte ikke okkupasjonen, som i deres krets var et omstridt begrep på den tiden.
Et annet sentralt skille var forståelsen av geografien i området, som former den territorielle referanserammen for begrepet «apartheid». Her var det to kategorier av uenigheter: Hvordan Israels offisielle grenser, Vestbredden og Gaza henger sammen i det store bildet og hvordan Vestbredden fremstår som en territoriell enhet. Alle forholdt seg til inndelingen av Vestbredden etter Oslo-avtalen, der palestinere skulle ha selvstyre over byer og landsbygder (område A og B) og Israel skulle kontrollere områdene rundt (C). Her er det viktig å ha med i bakhodet at det på dette tidspunktet ikke var krig i Gaza.
Støtte-leiren la til grunn at hele apartheid-spørsmålet handlet om Vestbredden. Etter at Israel trakk ut bosetterne og avsluttet okkupasjonen i 2005, ble Gaza i hovedsak ansett som et sikkerhetsspørsmål og en annen type utfordring for tostatsløsningen. For eksempel var det mye diskusjon om hvilken rolle Hamas kunne spille i fredsforhandlinger. Situasjonen på Vestbredden ble tolket formelt som at de palestinske områdene allerede var autonome etter Oslo-avtalen. Hovedproblemet, slik denne leiren så det, var at jødiske bosettere i område C gjorde det stadig vanskeligere å opprette en levedyktig palestinsk stat.
Underdrivelse-leiren leste det samme kartet over Vestbredden i lys av mellomrommene. Her ble hele område C oppfattet som et apartheid-system der Israel bygget murer, stengte veier, kontrollerte vannressurser og det meste annet mens de flyttet inn bosettere for å ta over stadig større territorier. De palestinske selvstyreområdene ble heller ikke oppfattet som autonome, men som fullstendig styrt av israelske myndigheter og militære styrker. Den territorielle enheten som inngikk i forståelsen av apartheid kan bedre forstås som systemisk enn geografisk; den omfattet alle systemer som fra opprettelsen av staten Israel hadde fordelt ulike rettigheter til jøder og arabere. I tillegg til okkupasjonen av Vestbredden inkluderte dette blokaden av Gaza, flyktningene fra 1948-krigen, rasering av palestinske boliger i Øst-Jerusalem og diskriminering innenfor Israels offisielle grenser.
Feil-leiren tolket geografien i området i lys av regionen, der Israel ble ansett som en liten og utsatt stat i et fiendtlig nabolag. Et sentralt poeng var at Israel er det eneste stabile demokratiet i regionen og at staten beskytter minoritetsrettigheter uavhengig av etnisitet og religion. Blant annet viste de til at palestinere har stemmerett, politiske og juridiske posisjoner, går på de samme universitetene og får behandling på de samme sykehusene som israelere. Den territorielle enheten «Israel» ble her forstått som områder Israel kontrollerer fullstendig, som ekskluderte områder som lå under palestinsk selvstyre. Uten at ordet «okkupasjon» ble brukt, ble begrensninger for palestinsk suverenitet forklart som selvforsvar mot terrorangrep. Argumentet om at Israel hadde historisk rett til områdene var også utbredt, men det var mer en symbolsk sak på den tiden.
Konflikten rundt begrepet «israelsk apartheid» står ikke bare om sannheten, men om hvilke kriterier som skal avgjøre hva som teller som sannhet. Man kan alltids mene at andre tar feil og at de bare må informeres bedre, men realiteten er at det i praksis er uavklart og omstridt hva Israel er, hva apartheid betyr og hvilke politiske og juridiske implikasjoner begrepet har.
Amerikanske interesser i alliansen med Israel fremstilles ofte som gitte, men interessene har variert ut ifra hva som til ulike tider har stått på spill for USA og hvilke grupper som har levert svarene. Frykten for at Israel skal miste sin demokratiske karakter synes å ha vært en viktig motivasjon for amerikanske fredsinitiativ under Carter, Clinton og Obamas presidentperioder. Under Bush-administrasjonen var apartheid knapt på radaren, men betydningen av demokrati var desto viktigere. George W. Bush var den første amerikanske presidenten som gikk inn for en tostatsløsning. Situasjonen da var at krigen mot terror hadde ført til en enorm økning av terrorisme og en spredning av anti-amerikanisme over hele kloden, der en demokratisk og fredelig løsning på «alle konflikters mor» ble ansett som et svar på mange problemer. Den nåværende Trump-administrasjonen har endret et grunnfjell i amerikansk utenrikspolitikk ved å ikke bry seg nevneverdig om demokrati i det hele tatt. Hva denne retningen vil føre til på sikt, er vanskelig å si, men det er en fare for at mange grenser trekkes med i dragsuget.
Selv om debatten var åpnere for ti år siden, finnes det ingen «gylne tider» å vende tilbake til. Ingen strategier har så langt fungert. Hvis det er noe å lære av den politiske historien om apartheid-debatten, er det at både Israels og USAs interesser varierer med omstendighetene og hvilke alternativer som ligger på bordet. Da Donald Trump satte i gang Abraham-avtalene i 2020 som skulle normalisere forholdet mellom Israel og flere arabiske land, lå det sterke økonomiske interesser bak. Dessuten ga det Trump en mulighet til å briljere i sitt eget spill: å lage avtaler.
I dag virker det som hele verden holder pusten mens den venter på hva Trump kan finne på rundt neste sving. Men helt uforutsigbar er han jo ikke – han ser ut til å gå etter hva han kan vinne. Dermed ligger det et potensial i å komme opp med løsninger i stedet for å overlate det til noen andre. Tenk om noen hadde klart å bygge opp et regionalt rammeverk for fred som majoritetsgrupper i Israel og Palestina kunne leve med. Det hadde vært noe.
Her er det et reelt dilemma for den bredere Palestina-saken. Mye av kraften i begrepet kommer av at det gir en retning og en felles fane for en ellers fragmentert bevegelse som alltid har kjempet mange kamper overalt og samtidig. Samtidig er den prinsipielle kampen for rettferdighet avhengig av maktforhold som alltid har pekt i andre retninger. Der apartheid-bevegelsen har hatt politisk gjennomslagskraft, har de konkrete løsningene blitt utviklet på Israels premisser. Jeg mener ikke at apartheid-bevegelsen bør «dempe seg» eller søke kompromisser nå, men at det trengs flere og mer pragmatiske politiske strategier.
For å hindre at målet utkonkurrerer midlene, trengs det en politisk arbeidsdeling. Noen må bære de fanene som gir saken oppmerksomhet og moralsk støtte, mens andre må tenke mer langsiktig politisk. Ikke bare rundt hva det er mulig å oppnå innenfor eksisterende rammer, men hvordan rammene kan endres. Disse debattene bør være åpne, slik at flest mulig posisjoner tas med i betraktningen og kan begynne å se for seg et slags felles mål. Over tid må rommet bli stort nok til at Israel-sidene og Palestina-sidene i debatten klarer å ha en konstruktiv samtale om fremtiden, selv om de ikke kommer til å bli enige om hvem som har skylden for hva.
Samtidig trengs det en juridisk arbeidsdeling for å hindre at den internasjonale rettsordenen brister under vekten av den globale konflikten om Israel-Palestinakonflikten.
Den internasjonale rettsordenen er en slagmark for juridisk krigføring, som i denne saken får særlig kraft fra en frykt for at rettsliggjøring utgjør en eksistensiell trussel for staten Israel. Slike kamper foregår langs mange spor samtidig.
Det har vært flere forsøk på å føre Israel og palestinske aktører inn i internasjonale domstoler de siste årene. I 2021 åpnet Den internasjonale straffedomstolen (ICC) etterforskning av mulige krigsforbrytelser i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. I 2023 reiste Sør-Afrika sak mot Israel i Den internasjonale domstolen (ICJ) med anklager om brudd på folkemordskonvensjonen under krigen i Gaza. I 2024 utstedte ICC arrestordre mot Benjamin Netanyahu, tidligere forsvarsminister Yoav Gallant og leder for Hamas’ militære fløy Mohammed Deif. Før det har det blitt forsøkt reist saker gjennom universell jurisdiksjon i nasjonale domstoler, særlig i Europa.
Israels respons på internasjonal rettsliggjøring har ofte vært å utfordre selve institusjonenes legitimitet. En vanlig innsigelse handler om internasjonale domstolers jurisdiksjon, som Israel ofte har argumentert for at bare gjelder overfor stater som mangler et nasjonalt rettssystem. Israel anklager ofte den internasjonale rettsordenen for å være forutinntatt overfor den jødiske staten, særlig med tanke på den regionale sikkerhetssituasjonen. Mye press foregår også i kulissene, som overvåkning, påvirkning og trusler mot funksjonærer.
Mange organisasjoner involverer seg sterkt i rettsliggjøring av Israel-Palestinakonflikten. I Norge oppfattes ofte menneskerettighetsorganisasjoner og humanitære organisasjoner som autoriteter på rettslige spørsmål, men globalt er de fleste juridiske spørsmål sterkt omstridte. Pro-israelske grupper omtaler iblant NGO’enes aktiviteter som lawfare og sine egne juridiske aktiviteter som selvforsvar. Begrepet lawfare er ikke så utbredt i dag. Det brukes blant annet av den amerikanske organisasjonen The lawfare project og israelske Shurat HaDin, en aktivistgruppe som bruker rettssystemer over hele verden for å bekjempe Israels fiender. Som praksis er lawfare langt mer utbredt, og innebærer alt fra å utfordre hva som teller i rettskategorier som apartheid, okkupasjon, folkemord, selvforsvar og stat, til å aktivt forsøke å sabotere rettsprosesser.
Den kanskje mest utbredte typen juridisk krigføring er forsøk på å kriminalisere motstanderes virkemidler, særlig ved å erklære dem som antisemittiske etter definisjonen som ble vedtatt av International Holocaust Remembrance Alliance i 2016. Blant IHRAs eksempler på antisemittisme er å hevde at Israel er rasistisk og å vurdere staten opp mot standarder som man ikke krever av andre demokratiske nasjoner. IHRAs definisjon var særlig viktig i kampen for å kriminalisere den pro-palestinske BDS-bevegelsen i USA.
Jeg er ikke sikker på hva som skal til for at det juridiske sporet skal kunne føre noen vei, men det skal i hvert fall mye mer til enn å dokumentere menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Det skjer veldig mye bak kulissene i slike saker som er verdt å følge med på, og som drukner bak den evinnelige «hva går det an å si nå»-debatten. I det siste har det vært en omfattende debatt om folkemord der fokuset har ligget på ordbruk og hva som empirisk stemmer, mens kampen i realiteten står om retten til å definere kriteriene.
Jeg tror i hvert fall det er noe å vinne på å gjøre denne kampen eksplisitt politisk. I stedet for å vente på at den internasjonale rettsordenen skal få en kraft den aldri har hatt i Israel-Palestinakonflikten, går det an å spørre seg hva som skal til for at det skal skje. Fordelen med å anerkjenne politiske spørsmål som uavklarte og ideologisk omstridte, er at det er mulig å diskutere uenighet uten at det oppfattes som kjetteri. Men selv veien til en åpen samtale er lang og kronglete. Det er få ting som skaper så mye frykt og frustrasjon som situasjoner der det er uavklart hva som gjelder, særlig når menneskeliv står på spill.
Det går an å se for seg en arbeidsdeling her også. Noen må holde fortet og insistere på at den internasjonale rettsordenen gjelder, for ellers bryter den sammen. Andre kan fortsette å samle inn dokumentasjon og holde oppmerksomheten oppe. Noen kan følge med på juridisk krigføring for å gjøre spillet synlig. Noen kan bruke den juridiske trusselen til å presse partene til forhandlingsbordet. Noen kan bygge opp en bred koalisjon som jobber mot et større mål, slik at rettsprosesser mot krigsforbrytelser kan få en mindre plass i regnestykket på sikt. På et tidspunkt trengs det flere rettsoppgjør, men da må verden klare å bære vekten av dem.
Det finnes ingen enkel vei ut av Israel-Palestinakonflikten eller den globale striden om hva problemene skyldes. Men det er mye arbeid som må gjøres, og mange brikker som må flyttes.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
