Sveits – verdens mest effektive arbeidsmarked: Færre unge med universitetsutdannelse

Artikkelen ble opprinnelig publisert i den spanske avisen El Confidencial 8. oktober 2019 og er gjengitt med tillatelse fra El Confidencial og Enrique Andrés Pretel.

Teksten er oversatt til norsk av Olaf Nordbø Bakke, legespes. psykiatri, overlege em.

Sveits kan rose seg av å ha det mest produktive arbeidsmarkedet i verden. Dette er et forhold som er avgjørende som forklaring på hvordan dette landet – med et lite internt marked og en meget sterk valuta – har klart å etablere seg på en sikker plass i gruppen av de mest konkurransedyktige og innovative økonomiene i verden. Med knapt åtte millioner innbyggere har landet et BNP per capita tre ganger Spanias. Samtidig er arbeidsledigheten i denne Alpenasjonen nede på 2%. Gjennomsnittet har ligget på 3,5% siste 25 år. I Sveits var ledigheten høyest i 1997 med 5,7%. For å finne sammenlignbare tall i Spania må vi tilbake til slutten av 1970-årene, da utvandring (migrasjon) var hovedmekanismen som regulerte arbeidsmarkedet på den Iberiske halvøy. Forskjellen blir enda større om vi ser på arbeidsledigheten blant ungdom, som i Spania nå er over 30%, fire ganger høyere enn i Sveits ifølge OECD-data (2018).

«Økonomien i Sveits er i høy grad fleksibel og arbeidsmarkedet der er det best fungerende i verden. Evnen til å ta i bruk ny teknologi er høy, samtidig som borgerne og bedriftene er teknologisk helt oppdatert.»

Slik heter det i en rapport til World Economic Forum i 2017-2018. Da hadde landet vært på toppen mht. konkurranseevne i verden ni år på rad. Sveits konkurrerer med USA og Singapore om denne plassen.

Men til forskjell fra USA, så er dette i Sveits ikke oppnådd ved å måtte godta økende forskjeller mht. lønninger og sosiale klasser. Sveits sliter heller ikke med rigiditet og økende aldring i befolkningen som plager det asiatiske mekka for kapitalismen.

Hva er da hemmeligheten i Sveits som gir likhet og arbeid for alle, i en økonomi som er blant de minst regulerte på planeten Gaia? Mirakuløs god lovgivning? Et uvanlig stort behov for arbeidskraft? En form for økonomisk unntakssituasjon?

Svaret er langt mer prosaisk: Nær 70% av sveitsisk ungdom velger ulike yrkesfaglige utdannelser (Vocational Training – VET) rett etter obligatorisk 10-årig skole – altså ikke (norsk allmennfaglig) videregående skole innrettet mot senere universitetsstudium!

Bildet kan ikke være mer ulikt det du finner om du ser til Spania. VET-elever har økt med nesten 80% der gjennom det siste 10-året – opp til 824.000 begynte på yrkes-skolene i 2018. Dette tallet (omtrent 35% av årskullet) er allikevel fortsatt klart under OECD-gjennomsnittet (44%) og i EU (48%). Og fortsatt er det fordommer mot yrkes-fagutdannelse i Spania, selv om mulighetene (for jobb og karriere) faktisk er klart bedre enn med akademisk utdannelse.

For å forstå den fremragende tilpasningen mellom utdanningssystemet og arbeids-markedet (i Sveits), oppsøkte vi

Antonio Loprieno, president i den Europeiske sammenslutningen av akademier for Vitenskap og Humaniora (Allea) og i de Sveitsiske akademier for kunst og vitenskap.

Hvem kan forklare dette bedre enn denne 64 år gamle italiensk-sveitsiske egyptologen som har brukt flere tiår på å undervise ved universiteter i USA og Europa om forklaringen på hvorfor færre universitetsutdannede og flere dyktige fagutdannede arbeidere er det som trengs.

Enrique Andrés Pretel: – Beskriv den sveitsiske yrkesutdanningen og fordelene med den?

Antonio Loprieno: – Fagarbeiderutdannelsen er en moderne utforming av en tradisjon med mester og svenn, en dypt rotfestet ordning i germansk kultur som har overlevd frem til i dag.

2 av 3 sveitsiske 15-16 åringer velger yrkesskole (VET), flertallet i et kombi-nert program med teori på skolen og praksis i industrien. De arbeider 3-4 dager i uken i bedriftene (varierende fra fagområde til fagområde). Slik blir de, ved avsluttet utdannelse, klare med nettopp de ferdighetene som arbeidsmarkedet trenger.

Resten, ca. 30% av ungdommene, studerer på universitetene. 20% går til tradisjonelle akademiske fag og 10% til anvendt vitenskap (d.e. videregående utdannelse etter VET). Disse tallene har vært stabile de siste 20 år.

EAP: Hvilke typer opplæring tilbys – og hva er det størst søkning til?

AL: – Det er omkring 300 ulike programmer: Elektrikere, kokker, tekniske tegnere, sosialarbeidere osv. osv. Yrkesopplæring i teknisk økonomi har det vært stort behov for i noen år, men også innen helsevesenet, informasjonsteknologi, butikkmedarbeidere og logistikk.

Det er to typer yrkesutdannelse: 2 år med føderal godkjenning og 3-4 år for føderalt diplom. Du kan, om du ønsker, gå videre fra dette til universitetene for en karriere innen anvendt vitenskap)..

EAP: – Hvorfor foretrekker den unge sveitseren yrkesutdanning fremfor universitetene?

AL: – Forklaringen på dette er delvis historisk. Kjernen i det sveitsiske opplegget er felles med Tysklands og delvis Østerrikes. De yrkesfaglige organisasjonene i disse landene har lang tradisjon for opplegg med mester og svenn for faglig opplæring. Det er høy prestisje knyttet både til håndverkere og andre fag-utdannede arbeidere. Dette er ikke like klart tilfelle i Frankrike, Portugal, Spania og Italia (romanske land). Der er det heller nesten en automatisk kobling mellom manuelt arbeid og yrker med lavere prestisje og inntekt, enn de akademiske utdanningsveiene. I Sveits får du raskere god lønn med yrkesfag enn i den akademiske verden, uten å behøve å miste særlig mye sosial prestisje.

EAP: – Og hva er forklaringen. Dette med prestisje? Og lønnsnivået?

AL: – I Sveits er lærlingesystemet mer sosialt anerkjent enn i Tyskland og Østerrike. I Østerrike er det samme opplegg for yrkesfagene, men akademisk utdannelse gir mer anerkjennelse. I Tyskland er situasjonen noe midt imellom. I Sveits har vi den mest konsekvente utgaven av dette. Du får god lønn raskere enn som akademiker, uten å tape sosial anseelse. Faktisk er mulighetene bedre for raskt å få en godt betalt jobb, selv om forskjellen i det lange løp er liten – det avheng-er av hvilke ambisjoner og talent du har i forhold til arbeidsmarkedet.

Et eksempel er administrerende direktør i den største sveitsiske banken, UBS (Sergio Emotti), som har yrkesfaglig bakgrunn, ikke fra universitet. Han tjener mer enn de aller fleste i landet (en annen med samme type bakgrunn er Peter Voser, styreleder i selskapet «ABB ingeniørgruppe»).

EAP: – Betyr det at Sveits har utdannelse uten et elitepreg?

AL: – Det har vært gjort flere undersøkelser for å finne ut av dette. Det har vært vanskelig å påvise klare tendenser. En ser en klar geografisk faktor, etter som adgangen og nærhet til universitetene er ulikt fordelt i landet. I landlige strøk gjelder det 10%, i store byer kan det være 40%. Sosiale forhold er en annen faktor. Innvandrerfamilier velger oftere yrkesopplæring og i mindre grad universitetene. Dette peker i retning av at studenter ved universitetene gjennomgående kommer fra høyere sosiale lag av folket, men det sveitsiske samfunnet er preget av så små forskjeller (så egalitært) at en statistisk ikke finner særlig markerte forskjeller.

EAP: – Hvordan blir dette systemet oppdatert og justert for å unngå unødvendig overskudd av utdannede i enkeltområder av næringslivet?

AL: – Her ligger egentlig hemmeligheten bak Sveits’ innovative mirakel. Fordi yrkesopplæringen er i direkte kontakt med arbeidsmarkedet og business, er den også svært nært knyttet til prosessene ved nyskapning – og blir kontinuerlig oppdatert. Det finnes ikke noe departement eller direktorat som styrer fagplaner eller pensum. Dette endres straks behovet er der fra fagene av de faglige organisasjonene selv.

Hvis det oppstår strukturendringer i arbeidsmarkedet fører dette straks til endringer i utdanningstilbudet. Det blir aldri låst til foreldede opplegg. Takket være den praktiske nærheten, blir nyskapninger tatt med i utdannelsen mye raskere og mer konsekvent gjennomført enn i land med en mer akademisk tradisjon.

Man kan si at dette systemet alltid har vært protoliberalt, der tilbud og etter-spørsel fastlegges fritt av markedet. Unge mennesker, utdanningsinstitusjoner og bedrifter følger trendene i arbeidslivet tett. Det er ingen risiko for over-produksjon av noen yrkesgrupper. Akkurat nå klager arbeidsgiverne over at det ikke er nok lærlinger i yrkesfag. Økonomien i Sveits går på høyere gir enn det befolkningen (demografien) egentlig gir dekning for.

EAP: – Hvordan finansieres yrkesutdanningen (VET)?

AL: – Det er tre økonomiske kilder. Tre store bidragsytere dekker ca. 1/3 hver. Forbundsstaten Sveits er den ene. Kantonene (delstatene), som kalles føderalt nivå, er det andre. Bedrifter og profesjonelle organisasjoner den tredje. Dette er ikke vanlig i andre land. Grunnen er at næringslivet er sentralt i opplegget.

Elevene betaler selv 10–20 000 Sv.fr. (90 000 – 180 000 NOK) for 2-3 års skolegang. Dette er mye mer enn på universitetene. Klarer du føderal (kanton-) eksamen, får du imidlertid tilbake 50% av skolepengene. Så starter firmaene å betale lærlingelønn (startlønn er 8 000 NOK pr. mnd.) og mange ender med å få ansettelse.

EAP: – Hvordan har man klart å involvere privat sektor så sterkt i opplegget?

AL: – Bedriftene som betaler for dette, gjør det ikke av ren kristelig nestekjærlighet men fordi det er økonomisk gunstig. Firmaer og industri har egen interesse i å trene opp de aller beste arbeiderne for å oppnå enda bedre resultater. Disse høykvalifiserte ansatte gir bedriftene en betydelig konkurransefordel.

Det er også grunnen til at store selskaper i Sveits investerer mye både i forskning og utvikling. Det gjelder alle fra næringsmiddelbedrifter og lege-middelindustri til banker. Det koster mye, men lønner seg. Privat sektor er slik med og former arbeidsstyrken som utdannes.

Nøkkelen ligger i at utdanningssystemet er langt unna politikken og i nær kontakt med arbeidslivet. Vi er helt skjermet fra politisk påvirkning. Politikerne har ingen ting å si i forhold til dette.

EAP: – Hvordan har dere klart å holde politikerne og deres idéer og programmer unna utdanningssystemet?

AL: – Det har sammenheng med hvordan Sveits som helhet er organisert. Det er bygget opp med to adskilte nivåer: Forbundsstaten Sveits og det regionale nivået – de 26 kantonene. Kantonene, til forskjell fra de autonome del-statene i Spania eller «Bundesländer» i Tyskland, er selvstendige enheter med rett til å skrive ut skatt. Samspillet mellom – og i en viss grad gjensidig utfyllende virksomhet – som finnes i forholdet mellom kantonene og forbundsstaten, gjelder makt og styrke. Dette er nøkkelen som beskytter systemet mot gjensidig innblanding. Forbundsstaten er slik sett sekundær. Strukturen er så desentralisert at du må ha enighet mellom mange parter for å endre det. Den enkle forklaringen er slik sett at vi er beskyttet mot politisk innblanding, fordi politikerne ikke har noe med dette å gjøre.

EAP: – Hva er svakheten ved dette opplegget?

AL: – Ulempen ved slik desentralisering går hånd i hånd med fordelene. Det sveitsiske undervisningssystemet er i realiteten 26 ulike opplegg, ett i hver kanton. Skolene er helt forskjellige fra sted til sted.

I en tid med globalisering er dette en stor ulempe, fordi det blir lagt for stor vekt på lokale behov. Det gjør oss, for å være selvkritisk, litt for provinsielle. Dette skaper også et annet problem, nemlig manglende anerkjennelse av yrkesutdanningen (VET) i utlandet.

Dette er prisen vi må betale for å slippe politisk innblanding.

Et annet argument som vi rektorer bruker for å overbevise politikere og samfunnet ellers om hvor viktig det er å sikre høyt nivå ved universitetene, er at vi ved de ulike fakultetene forbereder unge mennesker mer i sin alminnelighet. Dette er viktig og nyttig fordi vi ikke vet hva arbeidsmarkedet trenger om 10 år.

I et mer globalt og kunnskapsbasert samfunn mener jeg topputdannede fra universitetet også absolutt behøves. På den annen side ønsker vi ikke å risikere høy arbeidsledighet blant ungdom som resultat av at vi utdanner for mange til oppgaver markedet (i.e. samfunnet) ikke har behov for.

EAP: – Så du risikerer ikke å mangle leger, kjemikere eller eksperter på språkvitenskap?

AL: – Her har vi en samfunnsutfordring: Både våre akademiske og våre økonomiske systemer arbeider raskere enn befolkningen kan tilpasse seg demografisk. Vi er avhengig av å importere talenter fra utenverdenen. Spør du industrien svarer de at det er behov for flere lærlinger, vi har ikke nok fagarbeidere. Universitetene sier det samme, det er for få studenter, akademikere og professorer. Heldigvis er forholdene i Sveits slik at landet trekker til seg kvalifiserte folk. Beviset er at det er innflytting av universitetsstudenter, folk med mastergrad og professorer.

EAP: – Kan yrkesutdannelsen i Sveits tilpasses andre land, f.eks. Spania?

AL: – Opplegget i Sveits vekker stor internasjonal interesse, særlig i land der arbeidsmarkedet ikke kan absorbere det høye antallet akademikere de utdanner. Teknisk sett tror jeg nok det kan anvendes i andre land, men sosialt og kulturelt byr det på større utfordringer. I Sveits ser vi på fagutdannelse og akademisk skolering som likeverdig, bare ulike i sin natur. Vi knytter ikke noe mindreverdstempel eller stigma til de yrkesfaglige utdannelsene. I Sveits vil du aldri tenke at du behøver å ta universitetsutdannelse for å gjøre en «klassereise». Slik har det aldri vært i vårt land.

EAP: – Og hva er da vårt (altså Spanias) problem?

AL: – Jeg mener at en viktig årsak til utviklingen i Sveits var etableringen av det Sveitsiske Føderale Teknologiske Instituttet – Den tekniske høgskolen i Zürich – Eidgenössische Technische Hochschule Zürich (ETH) allerede i det 19. århundre (1855). I dag er dette et av de 10 beste universitetene i verden.

Fra starten var det en ingeniørskole som hele tiden har hatt oppmerksomheten rettet mot arbeidsmarked og praktiske yrker.

I spansk tradisjon har man på sin side klart større sans for klassisk akademisk utdannelse, som ved Universitetet i Salamanca eller Complutense. I de latinsk/ romanske land har fokus vært kultur og prestisje. I det germanske kultur-området har utdanningssystemet alltid vært innrettet mot arbeidsmarkedet.

Dette er en avgjørende forskjell i mellom Sveits og Spania / Frankrike og Italia. I land med tradisjon for å bruke skole og universitet som middel for å skape mulighet for sosial mobilitet, tar det lang tid å ta i bruk vårt system.

Selv innvandrerne fra disse landene til Sveits, sender sine barn til tradisjonell akademisk utdannelse fordi de ikke fullt ut har tatt inn verdien av vårt system for yrkesutdannelse.

Dette er utpreget – og særpreget – sveitsisk.