– Katten jakter ikke mus om den får fløte

Kjære Sanna,

På jobben min har vi vikarer i sommer. Det har vi alltid hatt og det er nødvendig for å få hjulene og ferielisten til å gå rundt. Vi er en serviceinstitusjon som har behov for bemanning kontinuerlig gjennom sommeren. Vikarene vi har er 20-25 år gamle og studenter til vanlig.

Problemet er at det blir stadig vanskeligere å være sikker på at disse vikarene faktisk dukker opp, og at de gjør jobben når de er her. Dette har vært en utvikling over mange år, men i mine øyne akselererer det: Vikarene vil ha ferie, de er sykmeldte og når de dukker opp, så er det gjerne i siste liten. De ber seg også fri for det minste av andre fristelser enn jobben (Kusinen har bursdag, de vil på en hyttetur, de har vondt i tåa, osv.). De er timebetalte, så de taper på å ikke være her, men likevel ønsker de fri til hytteturer, feiringer og hva en som måtte friste (og gjerne plutselig, i siste liten). De virker rett og slett ikke interessert i å tjene penger! Har de det så komfortabelt hjemmefra?

Dette går imot alt det vi har i ryggmargen av «å yte før man kan nyte» og «gjør din plikt, krev din rett». Det virker som de er rett på «nyte» og «rett», men uten å få med seg noe av det som må til først. Dessverre er vi ikke flinke nok til å gi denne beskjeden til vikarene våre. Vi unngår dårlig stemning og legger til rette for dem og deres ønsker.

Er det bare jeg som begynner å bli en kjerring, eller er dette et symptom på forfallet i samfunnet? Hvordan skal jeg si i fra på best mulig måte? Du som har mange år som lærer kan kanskje hjelpe her?

Kjell

***

Kjære Kjell,

For et godt, minervask spørsmål dette er. For å ta det siste først: Du holder ikke på å bli en kjerring, men en gubbe. Gjennom alle tider har gubbene vært de første til å registrere forfallet i samfunnet. 

Husker du Olav Thon som allerede i 2014, en stund før Gen Z var ute på arbeidsmarkedet, anklaget norske ungdommer for å ha det altfor bra? Han mente i New York Times at den norske velferdsstaten hadde gjort ungdommen i dette landet tiltaksløse. Katten jakter ikke mus om den får fløte, sa han. En stor andel av den norske ungdommen er blitt født og oppvokst på fløte.

Jeg spurte Minervas redaksjonsmedarbeider på 23 om hun var enig i påstandene om sin generasjon. Hun mente at hennes generasjon var oppvokst med foreldre som hadde gjort alt for dem, altså helikopterforeldre. I tillegg hadde staten tatt over der foreldrene sviktet. Hun mente definitivt at alt var bedre før, men det var min og din generasjon som hadde gjort seg selv (og barna sine!) en kjempebjørnetjeneste. 

Det er altså vår feil at de unge sommervikarene dukker opp i siste liten – om i det hele tatt. Jeg tror du er inne på noe når du skriver at dere ikke gir klare tilbakemeldinger for å unngå dårlig stemning. Det er jo gjerne slik barn her til lands blir oppdratt. Som en finsk forelder har jeg alltid vært langt tydeligere enn mine norske medsøstre og -brødre – så tydelig at det verdensberømte norske barnevernet måtte komme på besøk og godkjenne min måte å være forelder på.

Det var en eminent pedagog som nettopp pensjonerte seg i barnehagen til min yngste sønn. Hun hadde jobbet med barn i 40 år og sa at man ikke lenger sier nei til barna. Det gjaldt visst både hjemme og i barnehagen. Det er et tankekors. Hun var for øvrig en utmerket pedagog som barna i barnehagen respekterte og var glad i – kanskje nettopp fordi hun hadde en tydelig grensesetting? Det ligger mye omsorg i et «nei».

Men når det er sagt, har det alltid vært unnasluntring, også da vi var i våre første sommerjobber. En annen kollega av meg mimret over da han var parkeringsvakt og hans arbeidskamerat dro på stranda. Han bare logget inn på ulike parkeringsplasser med jevne mellomrom på den bærbare scanneren man hadde da. Jeg husker også en kollega av meg som i et vaktmesterbyrå der jeg jobbet da jeg var 17 og 18 ble fersket av å sove i badstua til en av boligblokkene vi leverte tjenester til (blant annet gressklipping, som jeg var en kløpper på).

Jeg tror det er viktig for deg (og for meg, for den saks skyld) å huske at veldig mange i den alderen er umodne, og trolig enda mer umodne enn vi var i sin tid ettersom ungdomstiden er blitt lengre og lengre. De klarer ikke å velge det mest fornuftige og langsiktige alternativet fremfor den kortlevde lykken og enkleste veien (fri til fest og venner her og nå). I tillegg har de fleste mamma og pappa som hjelper dem, slik at de aldri lærer at latskapen har en pris. 

Slaskeri har alltid eksistert, men mangelen på konsekvenser av slaskeri er kanskje blitt mer utbredt? Foreldre og velferdsstaten kan oftere plukke opp regningen, for en stadig større andel av befolkningen.

Mitt råd til deg er følgende: Gi disse unge sommervikarene tydelige tilbakemeldinger, men balanser disse tydelige tilbakemeldingene med varme. Det ligger mye omsorg og kjærlighet i krav fremført på riktig måte. Og alt annet er egentlig en unnlatelsessynd fra din side. Det er også ditt ansvar at disse sommervikarene gjør det de skal, når de skal. Du er i en nøkkelrolle både med ditt eksempel og med dine tilbakemeldinger. Du skal stille krav, men du skal også invitere dem på pils etter jobben og være interessert i deres liv og fritid. Vær den mannen og sjefen og kollegaen du selv skulle ønske du hadde da du hadde din første sommerjobb.

Lykke til!

Sanna