Hvorfor nevner ikke Arbeiderpartiet sitt forslag om heldagsskole?

Arbeiderpartiet startet den intensive fasen av valgkampen med en pressekonferanse om prioriteringer i skolen, hvor et såkalt «leseløfte» var hovedsatsingen. Bakgrunnen for satsingen er det tragiske faktum at 15 000 elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese skikkelig.

På en pressekonferanse mandag denne uken valgte derfor statsminister Jonas Gahr Støre å legge frem et valgløfte av «trumpske dimensjoner», som DNs Anita Hoemsnes uttrykte det i en kommentar, om at norske barn skal blir verdens beste lesere.

Blant tiltakene er minst én milliard kroner ekstra over fire år, som skal forbedre norske elevers ferdigheter i lesing og gi rom for flere fysiske bøker i undervisningen og bibliotek. I tillegg skal det innføres en ny regel i skolen om at det minst skal være 15 minutter med lesing hver dag på alle klassetrinn.

Det ble altså trumpske-dimensjoner på målsetningen, men det var lite trumpskhet å spore i satsingen. Slik sett minner Arbeiderpartiets leseløfte om norsk klimapolitikk.

Det er uansett interessant at det nettopp er skolepolitikk som Arbeiderpartiet åpner den intensive valgkampen med. For hverken partiet eller velgerne har vært særlig opptatt av temaet de siste årene.

Mens mellom 21 og 34 prosent av velgerne hadde skole og utdanning som en av sine to viktigste saker i valgene fra 2001 til og med 2017, var andelen falt til 11 prosent i 2021, ifølge SSB og Institutt for samfunnsforskning.

I perioden 2001 til 2017 har Høyre vært det partiet som har hatt sakseierskap til skole- og utdanningspolitikken. Høyre har også økt sakseierskapet innen forskningspolitikk og blant den stadig økende studentbefolkningen – selv om Frp nå (også her) er blitt størst blant sistnevnte.

På venstresiden har det snarere vært SV, fremfor storebror Ap, som har hatt sakseierskap til skole og utdanning.

Det er derfor interessant at Arbeiderpartiet velger å åpne valgkampen med skolepolitikk.

Skolepolitikk var også et av tre hovedtemaer da Støre og Frp-lederen møttes til duell.

På pressekonferansen denne uken stilte partiet opp med to statsråder, i tillegg til statsministeren, for å forsøke å beskylde høyresiden for at norske elever lærer mindre og er mindre motiverte.

Deretter forsøkte Arbeiderpartiet å lage en karikatur av en «Høyre-Frp-skole», med stillesitting, kun teori, masse skjermbruk og nivåinndeling – der man tar de svakeste elevene ut av klassen, og en snikende privatisering.

Denne karikaturen ble deretter satt opp i kontrast til deres «fellesskole», med mindre testing, med mer kvalitet i hver time, mer fysisk aktivitet og praktisk læring som ønsker å løfte alle elever, og hvor fysiske bøker er det viktigste læremiddelet.

Derfor ble det parodisk da kunnskapsminister Nordtun plutselig begynte å lovprise fellesskolen – altså samme skole som høyresiden hadde ødelagt noen minutter tidligere – som et av Norges største konkurransefortrinn.

Hvorfor akkurat den norske offentlige (felles)skolen skal ha en slik konkurransefordel, kontra alle andre vestlige land som også har en offentlig finansiert og drevet skole, kom ikke frem.

Videre var det vel så interessant at deler av Arbeiderpartiets skolepolitikk ikke ble nevnt under regjeringens pressekonferanse om prioriteringer i skolen.

Nessa Nordtun ønsker å fremstå som en tøff og handlekraftig utdanningsminister som skal få disiplinen og respekten tilbake på og til skolen. Men det er ikke alltid karakteren passer med partiet.

For eksempel vil Arbeiderpartiet svekke dagens fraværsgrense i videregående skole og si nei til fraværsgrense på ungdomskolen. Arbeiderpartiet vil videre dempe «leksepresset», er positiv til at kommuner og skoler prøver ut leksefri og er kritisk til karakterbasert opptak.

Mange av disse sakene passer ikke nødvendigvis med det bilde og den konfliktlinjen som Arbeiderpartiet forsøker å tegne opp.

Det mest oppsiktsvekkende – gitt angrepet på at høyresiden ønsker å øke mengden skoletimer – var at Arbeiderpartiet unngikk å nevne at deres siste landsmøte vedtok innføring av en heldagsskole for alle elever fra første til og med fjerde trinn, ved at SFO skal innlemmes i skolen.

Dette er et svært radikalt forslag, som vil endre norsk skole betydelig.

For det første har tiltaket enormt store kostnader.

I 2018 var kostnaden ved å innlemme SFO i skolen beregnet (NOU 2019:3 side 239) til 8,1 milliarder kroner. Dersom man inflasjonsjusterer beløpet, er kostnaden i dag nærmere ti milliarder kroner.

Men kostnaden kommer nok til å bli betydelig høyere.

Av de nesten 21 000 ansatte i SFO høsten 2024, har kun 8 prosent godkjent lærer- eller barnehagelærerutdanning, mens 43 prosent av SFO-personalet har fagbrev i barne- og ungdomsarbeid. Resten av de ansatte, som utgjør omtrent halvparten, har annen kompetanse.

Når SFO innlemmes i skolen, og dermed blir en del av opplæringsplikten, vil det oppstå et politisk press på å heve kvaliteten opp til skolens nivå ved at de ansatte på SFO må ha relevant og tilstrekkelig kompetanse, slik utviklingen endte opp med å bli i barnehager, hvor det kom bemanningsnorm og pedagognorm.

Dette betyr at skolene enten må få eksisterende ansatte til å jobbe mer, noe som er veldig kostbart og trolig ikke særlig populært blant lærerne, som allerede mener at de jobber mye.

En annen mulighet er å ansette flere med lærer- eller fagutdanning, som i så fall går på bekostning av barnehager (som også har for få faglig kvalifiserte ansatte) og skoler, særlig i distriktene, som sliter med å rekruttere lærere.

En tredje mulighet er sende eksiterende SFO-ansatte på etter- og videreutdanning. Men også dette er kostbart, både i form av å frikjøpe de ansatte, men også ved midlertidig å måtte erstatte de som skal utdannes, med vikarer.

Heldagsskolen kommer med andre ord til å koste mange milliarder kroner.

Men det som er enda mer interessant med Arbeiderpartiets forslag om å innføre heldagsskole, er at det kolliderer med det bildet og den konflikten de forsøker å skape av egen skolepolitikk.

For er ikke kritikken av at Høyre ønsker å innføre én ekstra skoletime for 1. klasse ganske hul, når Ap selv foreslår en utvidelse av skolehverdagen for alle barna på småtrinnet fra klokken 13.00 til klokken 15.00 eller 16.00?

Riktignok understreker Arbeiderpartiet at en utvidelse av skolehverdagen ikke innebærer en utvidelse av antallet undervisningstimer for elevene. Men selv om dette er riktig på papiret, er det ikke nødvendigvis riktig i praksis, hverken for lærere eller elever.

Det er fortsatt slik at elevene tilbringer store deler av hverdagen på en offentlig institusjon (skolen), hvor det er voksne som styrer og bestemmer over elevenes tid, initiativ og lek.

Selv om en stor majoritet av elevene (over 90 prosent på første trinn og deretter kraftig synkende til 40 prosent på fjerde trinn) allerede går på SFO, innebærer forslaget at stadig flere barn tilbringer enda mer av hverdagen på en offentlig institusjon – som ikke nødvendigvis alltid er positivt for barnet eller samfunnet for øvrig.

Dette går på bekostning av tid barna kan være med foreldre (mange foreldre jobber skift og helg eller har fleksible jobber som innebærer at barna ikke må være på SFO hver dag) eller annen familie (mange pensjonerte besteforeldre er ivrige med henting av barnebarn i både barnehage og SFO).

Men forslaget går først og fremst utover barnas egenstyrte (fri)tid. For med stadig flere timer brukt på organisert idrett og kulturtilbud, heldagsskole, SFO i skoleferier, kan man begynne å stille spørsmål om når barn skal få være barn utenat deres lek og tid er styrt av de voksne?

Hvorfor forslaget om heldagsskole ikke ble nevnt på regjeringens pressekonferanse om prioriteringer i skolen er uklart.

Men det kan jo tenkes at hverken dette forslaget eller andre deler av Arbeiderpartiets skolepolitikk – som heller ikke ble nevnt (som fraværsgrensen) – kanskje ikke passer helt til det bildet av egen skolepolitikk som partiet nå forsøker å tegne frem mot valget?

At heller ingen journalister synes å ha oppdaget hva som faktisk står i Arbeiderpartiets program, er bare å notere.