For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
FRA PAPIRUTGAVEN
Ungdom i skumringen
Tidsånden i Vesten er definitivt pessimistisk.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er lederartikkelen til årets første utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Temaet for utgaven er Generasjon pessimist.
Det er ikke første gang pessimismen er over oss, selvsagt. Det franske uttrykket Fin de siècle var for eksempel en åndelig oppsummering av en tid preget av dekadanse og livstretthet på slutten av 1800-tallet. Mellomkrigstiden var enda dystrere, i et Europa som ikke fant en ny vei fremover etter at den gamle ordenen var knust i første verdenskrig.
Men etter det sivilisatoriske bunnpunktet i 1945 gikk det fremover. Kulturen ble, i stort, optimistisk. Da årtusenskiftet stod for døren hundre år etter Fin de siècle, var den største frykten spredte advarsler om at datamaskiner (vi kalte dem fortsatt det) ikke var programmert for å takle nullstillingen midnatt. Ingen tok det helt på alvor, og det skjedde heller ingen ting skummelt. Det var en stor fest, «Y2K» (year 2000) og en håpefull inngang til det nye millenniet.
I dag er optimismen borte. Dagens unge, de som gjennomgår sine formative år nå, er omgitt av en lite oppløftende tidsånd. Vis meg den europeer som mener vi i dag befinner oss på riktig kurs. Alle – uavhengig standpunkt og politisk ståsted – er enige om at det er lite som går spesielt bra i verden.
Det er da også lite som tyder på at det vil gå spesielt bra fremover. Det vil si: Det kan godt hende fremgangen på noen objektive parametere vil fortsette. Vi vet at de medisinske fremskrittene fortsetter, og vi vet at forventet levealder hos våre eldre aldri har vært høyere. Vi kommer til å få flere og kanskje billigere tekniske duppeditter i årene fremover. Men dette er, i en viss forstand, etterlevninger av alt det gode ved samfunnet vi skapte i forrige generasjon: Et fritt, sterkt og trygt samfunn med innovasjonskraft og økonomisk overskudd.
Hvorfra fremtidens skumring kommer, er vi uenige om; men at det vil mørkne frykter altså de fleste.
For noen er det de økonomiske utsiktene som er dystrest. For andre er det tap av livslyst, mening og samhold som er verst. Hele klimabevegelsen har vokst seg forholdsvis sterk nettopp på antagelsen om at klimadystopien venter. Folk på begge sider av det politiske spekteret er enige om at selve demokratiet er truet – man er bare uenige om hva og hvem som utgjør den største trusselen. Og ikke minst: Frykten for krig i Europa, sågar atomkrig, er tilbake. Det er jo heller ikke bare en frykt, men en virkelighet i Ukraina.
Dagens unge vokser altså opp i en tid der deres foreldre og besteforeldre frykter ting som krig, resesjon, demokratiets død og total klimakrise. I tillegg har de egne, nye utfordringer i spørsmålet om hvordan man skaper mening i livet. Hvordan ser kjærlighetsrelasjoner ut i Tinders og tekpornoens tidsalder? Hva skjer med familiebånd i et samfunn der fødselstallene er så lave at fettere og kusiner kan telles på en halv hånd? Og hvem skal gi svar på spørsmål av typen: Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hva tror vi på og hvor skal vi?
Hvordan vil en slik generasjon bli?
Dette nummeret er viet denne pessimistiske generasjonen. Som flere av bidragene viser, er det nyanser. Det er sant at den mye omtalte unge høyrebølgen er mer pessimistisk enn tidligere høyrebølger, og at dagens unge frykter konsekvensene av både kunstig intelligens, klimaendringer og samfunnsoppløsning mer enn tidligere generasjoner gjorde.
Samtidig viser de få tegn til handlingslammelse. Det er en utbredt oppfattelse hos de unge at de vil ta grep om sin egen tilværelse for å oppnå det gode liv. Kanskje er det slik en mer atomisert befolkning ser ut? – som en løselig gruppe med smeder av sin egen lykke.
Men vi ser også andre responser på frykt og meningstap. For det er også krefter som på ulike vis vil skape dypere mening og nytt samhold. Vi ser drypp her og der, kanskje tydeligst i nykonservativ retning. Noe er harmløst, slik som at enkelte søker seg til kirken eller viser fornyet interesse for europeisk historie. Men slett ikke alt er lystig. Kulturkrigen synes nå i større grad å gravitere mot dype og delvis ubehagelige spørsmål om hva Europa er, og hvorvidt vi har mistet kontakt med våre idealer. Noen av spørsmålene er uunngåelige og nødvendige. Samtidig ser vi hvordan dystopisk pessimisme også er et jordsmonn som er fruktbart for aggresjon og sosial splid.
Ut av 1930-tallets økonomiske depresjon klarte barna av krigsofrene fra første verdenskrig å skape et livsfarlig Europa. Det var ikke optimisme som ga grobunn for de ekstreme ideologiene vi fortsatt frykter i dag.
Dagens unge er hverken rammet av krig eller armod, men befinner seg i en lignende idémessig malstrøm som sine forgjengere for hundre år siden. De er i en viss forstand arvinger til både den kulturelle trettheten fra Fin de siècle og den politiske dystopien fra mellomkrigstiden For å forstå hvilket samfunn de kommer til å skape, må vi prøve å forstå hvilken virkelighet vi har gitt dem.
Tekstene i dette nummeret forsøker på ulike måter å belyse nettopp dette.
