For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Arbeiderpartiets falske trygghetsfølelse
Arbeiderpartiet har lang historie som et kompetent styringsparti, men påstandene om at dagens utenrikspolitikk representerer trygghet for fremtiden er å ignorere fakta om utviklingen i verden.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
For et år siden var Arbeiderpartiets utenrikspolitikk under hardt angrep fra Civita, Hanne Skartveit og Asle Toje. Kritikken besto i at Norges alenegang i utenrikspolitikken var feil og farlig i disse usikre utenrikspolitiske tider. Spesielt tidspunktet angående anerkjennelsen av Palestina fikk mye kritikk blant annet fra partiet Høyre. Men det er noe som har endret seg. Nå fremstilles Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som noe trygt og fast.
Rett før valget er det mange som henviser til Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som en vinnende faktor. Donald Trumps retur til Det hvite hus spiller en særlig viktig rolle i dette narrativet. Like etter Trumps innsettelse kom Jens Stoltenberg tilbake til norsk politikk som finansminister. Stoltenbergs hjemkomst har vært med på å bygge opp trygghetsfølelsen. I ti år var han en suveren NATO-leder, som hadde et godt forhold til både Trump og Joe Biden. Arbeiderpartiet har visst å spille på dette. Å ha Stoltenberg som finansminister kunne beskytte oss mot dårlige handelsavtaler med USA. Partikollega og statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Kravik skrev i Minerva 19. august at en utenrikspolitikk ledet av Frp vil svekke Norges innflytelse. Nyhetsredaktør Alexander Ibsen i Minerva ber Kravik svare på spørsmålet om å angripe Israel militært.
Om Stoltenbergs retur og hva den angivelig har å si for norsk utenrikspolitikk alene har hjulpet Arbeiderpartiet opp på målingene er vanskelig å si. Akkurat nå er det veldig jevnt mellom borgerlig og sosialistisk side rett før valget. Men Arbeiderpartiet fremmer seg som det trygge og sikre valget i usikre tider med deres gamle slagord «Trygghet for framtida» som ble lansert i april 2025.
Det er med andre ord lett å tenke at mye har endret seg siden kritikken fra Civita, Skartveit og Toje, men stemmer det egentlig? Joda, både Senterpartiets exit og Stoltenbergs retur har blåst nytt liv i regjeringen Støre, men Arbeiderpartiets utenrikspolitikk er praktisk talt uendret fra da kritikken haglet for et års tid siden. Espen Barth Eide er fortsatt utenriksminister, og han fortsetter å skade norske interesser. Det norske folk har lagt altfor mye tillit i at Jens Stoltenbergs tidligere rolle som generalsekretær i NATO kan hjelpe oss. Hadde Stoltenberg erstattet Barth Eide som utenriksminister, eller Arbeiderpartiet kjørt en annen retning, kunne man godtatt påstanden om at regjeringen nå står for en trygg og rasjonell utenrikspolitikk, men det er ikke tilfelle. Den vesentlige endringen det siste året er at Trump er blitt president, men Trump er mye vennligere mot Israel og Vladimir Putin enn hans forgjenger var.
Arbeiderpartiet representerer i dag ikke mer trygghet i utenrikspolitikken, snarere tvert imot. Norsk alenegang er farligere enn noensinne. I januar skrev jeg en analyse om at Espen Barth Eides handlinger ikke kunne skade norske interesser nevneverdig, på grunn av solide strukturelle grunner. Dette har imidlertid endret seg siden da. Det sikkerhetspolitiske aspektet står kanskje, men i Minerva kan man lese at det internasjonale presset mot Norge allerede er i gang, etter at den amerikanske senatoren Lindsey Graham rettet hard kritikk mot Norge og Oljefondet over behandlingen av et amerikansk selskap som driver forretninger med Israel. Det er ikke urimelig å tro at Trump ville skjermet Norge delvis fra straffetoll dersom vår utenriksminister gikk høyt på banen for de samme standpunktene som USA. Her skal det sies at Arbeiderpartiet har stått på sitt og avviser en generell boikott av Israel, men i partiet er avhengig av de langt mer Israel-fiendtlige partiene Rødt, SV og sannsynligvis MDG for å få flertall. Felles for disse partiene er et krav om ytterligere politisering av Oljefondet for å legge press på israelernes krigføring i Gaza. Slik innebærer en seier for venstresiden utrygghet for fremtiden, når det kommer til vårt forhold til USA. Nå hevder også tidligere Trump-rådgiver Richard Goldberg at USA vurderer «reaksjoner» mot Oljefondet.
I juli så vi også hvilken pris allierte må betale for amerikanske sikkerhetsgarantier, da EU og USA møttes for å diskutere høye tollsatser. Forhåpentligvis vil ikke fremtidige avtaler om lenge etterlengtet europeisk forsvarsopprustning innebære krav om at kjøpene må komme fra amerikanske våpenprodusenter. Da kommer man i en hengemyr hvor sikkerhetsgarantien alltid kan brukes som det sterkeste kortet på hånden. Amerikanernes reaksjon på Norges beslutning om å kjøpe britiske fregatter vil også gi en pekepinn. Dette var selvsagt et politisk valg, men et enda bedre politisk valg ville vært å kjøpe franske fregatter, som Skjalg Stokke Hougen i Civita argumenterte for i mars, fordi Norge da ville låst seg til EUs eneste atommakt.
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk representerer ikke trygghet for fremtiden, men tvert imot en utrygg fremtid i en mer usikker utenrikspolitisk orden.
