KOMMENTAR
Det hender vi tenker tilbake på det svenske valget i 2014. Skulle man dømme ut fra velgerne, ønsket de fortsatt borgerlig styre, men med en strengere innvandringspolitikk. De sittende borgerlige regjeringspartiene tapte 32 mandater, mens Sverigedemokraterne vokste med 29.
Men det velgerne fikk, var et regjeringsskifte med Sossarna ved roret, sammen med et temmelig radikalt miljøparti.
Dersom rødgrønn side får flertall på mandag, er det eneste vi vet med sikkerhet at Støre forblir statsminister. Mest sannsynlig vil også Stoltenberg fortsette som finansminister. Dette er også nøyaktig det Arbeiderpartiet og hele rødgrønn side har kommunisert gjennom hele valgkampen.
Og mediene har villig vært med på dansen. Det har vært utallige forsøk på å kjøre en kile mellom Sylvi Listhaug og Erna Solberg på statsministerspørsmålet. Det er et viktig hvem som blir statsminister – bevares – men det har hele tiden vært temmelig usannsynlig at borgerlig flertall skulle enda med Listhaug som statsminister. Men ikke minst er personspørsmålet langt nær alt et valg dreier seg om.
Det som ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet, er hvilket grunnlag Arbeiderpartiet vil måtte styre på. Helt siden Senterpartiet forlot regjering, har Støre kunne bade i et lys av enevelde. Men det er bare en luftspeiling. Det vi ser, er ikke noen ny utgave av «Det kongelige norske arbeiderparti» fra Gerhardsen-tiden: Det er et parti som vil gjøre et historisk temmelig svakt valg, som vil være avhengig av historisk mange – og sprikende – partier.
Det siste halvåret har skjult det faktum at Støre og Stoltenberg i et halvt år har nytt et litt kunstig pusterom mellom statsbudsjett og stortingsvalg. Fra oktober kommer nok en gang realitetene, og denne gangen med et svakere Senterpartiet.
For all del: Senterpartiet var upopulære i regjering, men de trakk på noen områder Arbeiderpartiet mot midten. Det gjør ikke et SV og Rødt, som nå vil konkurrere internt om hvem som får krystet mest rød saft ut av Støres regjering. Arbeiderpartiet kan komme til å forregne seg om de tror Rødt ikke vil stille krav. I tillegg kommer et mektig MDG på vippen.
Vi har allerede sett tegn på hva som kan komme i SVs ultimatum for et oljefond, som allerede har blitt politisert mer enn nok til å gi Nicolai Tangen kronisk migrene. Det er allerede grunn til å begynne å frykte utenrikspolitiske konsekvenser for Norge av en ytterligere politisering av fondet som ender med utelukkelse av selskaper i allierte land.
Klimaspørsmålet har vært fraværende i valgkampen. Det blir med vage slagord fra MDG og stundom SV om at de vil «gjøre Støre grønnere». Øvrige partier har nedtonet sine tidligere standpunkter fordi de forstår at klimapolitikken – av forståelig grunner – ikke er så populært som den var.
Vi kan likevel ende opp med en mer radikal klimapolitikk, nettopp fordi MDG og SV krever det, og distriktspopulistene i Sp ikke har makt nok til å stoppe dem. Men fordi ingen har diskutert spørsmålet, og partiene ikke har avklart noen ting, vet vi ikke hvor det vil treffe oss. Letestans? Mindre kjøtt? Høyere avgifter for næringslivet ? Dyrere strøm? I løpet av kort tid vil folk kunne savne Senterpartiet i regjering.
Skjønt… – det var få som savnet Senterpatiet da de forlot regjeringen. Reversering av reformer, dyre og lite målrettede distriktsprosjekter som gratis ferger, og store deler av handlingsrommet brukt på landbruksoppgjøret vil fortsatt måte spise av regjeringens lommebok og politiske kapital.
Norske regjeringer har de siste tiårene alle sammen båret sprikende staur, men i motsetning til salige Per Borten har de kunnet binde dem sammen med oljepenger. Intet regjeringsgrunnlag har likevel sprikt så mye som den eventuelt kommende tuttifruttikoalisjonen, som skal spenne fra de borgerlige delene av Senterpartiet til Rødt, fra klimarealister til Eivind Trædal, og fra tidligere NATO-sjef Jens Stoltenberg til NATO-motstandere i Rødt.
Det skjer samtidig som de gamle motsetningene på borgerlig side, både i innvandringsspørsmål og i skattespørsmål er på vei ned.
Enkelte medier har forsøkt å bore i det rødgrønne kaoset som venter. Mats Rønning på NRK presset Støre på NRK Dagsrevyen fredag for en uke siden, men måtte gi tapt mot Støres vage antydninger om «Arbeiderpartiets standpunkter» på spørsmål som NATO, EØS og arveavgift, som tilsynelatende «ligger fast», selv om det ikke er det samme som «et ultimatum».
Alle som forstår hvordan Stortinget fungerer, forstår at standpunkter som ligger fast, betyr at andre får noen andre standpunkter igjennom. For SV og MDG kan dette bety store innrømmelser. Men de har klokelig brukt det meste av valgkampen til å la Stoltenberg og Støre være Richard Løvehjerte for en armé som minner mer om det fjerde korstog.
Mange usikre lillavelgere og Venstre-velgere har de siste månedene strømmet til Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet, i den tro at de der kan få moderat politikk. Noen borgerlige velgere har tilsynelatende nylig gått til MDG for å få fortsatt Støre-styre fremfor Listhaug.
Vi kan fort ende opp som svenskene i 2014. Velgerne ønsket omtrent det samme som de hadde, og stemte i den tro at det var det de ville få.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
