For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Macrons sannhetsminister
François Bayrous dager som Frankrikes statsminister virker talte. Nå slipper han så mange sannhetsbomber om at landet befinner seg i «dødelig fare» at det tolkes som at han har tatt regien for sin egen avgang.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Mens Norge går til urnene mandag 8 september, vil resten av Europas oppmerksomhet være rettet et helt annet sted.
Til allmenn overraskelse har nemlig Frankrikes statsminister François Bayrou bedt om et tillitsvotum fra nasjonalforsamlingen for å stemmes over regjeringens kuttplaner. For det franske statsbudsjettet er et stort gapende hull. Bayrou foreslår derfor 44 milliarder euro i innsparinger og skatteøkninger. Det aller meste tyder imidlertid på at han vil tape avstemningen og gå av etter knappe ni måneder.
Situasjonen er utvilsomt meget alvorlig. Det franske gjeldsberget utgjør nå 3300 milliarder euro – omtrent to norske oljefond. Bare rentene på statsgjelden spiser opp 66 milliarder euro årlig. Det er høyere enn både utdannings- og forsvarsbudsjettet. Og prisen på refinansiering av fransk statsgjeld kan snart bli den høyeste i Europa. Om Bayrou ikke får tillit i nasjonalforsamlingen, vil det sende et tydelig signal til markedene om at Frankrike ikke evner å ta ansvar. Da kan det forventes ytterligere nedgradering av statsgjelden – og enda dyrere refinansiering.
Av barn, fulle folk og avgåtte politikere skal man høre sannheten, heter det. Og Bayrou slipper i disse dager så mange sannhetsbomber at det tolkes som at han i stedet for å vente på et forutsigbart nederlag har tatt regien for sin egen avgang.
Daglig gir han nå formaninger om at landet befinner seg «i dødelig fare» på grunn av statsgjelden, og kommer med dystre påminnelser om den greske gjeldskrisen i 2008.
Bayrou har også uten omsvøp pekt på det aller største problemet – nemlig det svært kostbare pensjonssystemet. Systemet finansieres løpende av yngre skattebetalere, men helt uten garantier for at de selv vil få tilnærmet samme generøse ordninger. «Ofrene» for gjeldskaoset, advarte Bayrou, blir «de yngre generasjonene som må betale gjeld hele livet og som man har greid å overbevise om at den må økes ytterligere», «alt sammen for […] boomernes komfort, som anser at alt er i skjønneste orden». De skarpe uttalelsene om «boomer-generasjonen», som han selv har forklart er personene født mellom 1945 og 1965, er desto mer oppsiktsvekkende, siden president Macron og hans støttespiller Bayrou er helt avhengige av den eldste velgergruppen for den begrensede oppslutningen de fortsatt har.
Sikkert er det at de franske politikerne som har vært flinkest til å bruke penger, som oftest også er de som har fått velgernes gunst. Man må helt tilbake til 1973 for å finne et fransk statsbudsjett i balanse. Et veiskille går ved valget av François Mitterrand til president i 1981. Et av den sosialistiske politikerens mest berømte slagord fra den gang var et løfte om intet mindre enn å «endre livet» – «changer la vie». Resultatet ble to generasjoner med lånt velferd og særordninger i verdensklasse, slik som 60 års pensjonsalder og 35 timers arbeidsdag, for å nevne noe.
I 1995 forsøkte den nyvalgte presidenten Jacques Chirac å reformere pensjons- og trygdesystemet. Han ble møtt av en generalstreik som lammet landet i en måned. Han trakk forslagene og skrinla deretter alle ubehagelige reformer for resten av presidentperioden. Dommen felte han til sine fortrolige på bakrommet: «Det franske folket er slitent, saueflokkaktiv, konformistisk og liker seg best av alt i liggestilling.» Spøkelset fra 1995 har siden hjemsøkt alle hans etterfølgere. I stedet for reformer har landet sunket ned i stadig dypere gjeld. Fra 20 prosent av BNP i 1981, har andelen nå steget til 114 prosent. Kun Hellas og Italia ligger høyere. Under Macrons presidentperiode har situasjonen forverret seg betydelig.
Årets statsbudsjett ble fremforhandlet på overtid og etter en hittil ubrukt unntaksprosedyre. Denne gangen blir det enda vanskeligere. For etter at Macron selv skrev ut nyvalg til i fjor sommer, finnes det ikke lenger et stabilt styringsgrunnlag i nasjonalforsamlingen. Et nyvalg vil neppe endre det. På begge fløyene sitter partier som ønsker et systembrudd.
Situasjonen i parlamentet gjenspeiler bare de dype splittelsene i samfunnet. Én ting det imidlertid finnes bred oppslutning om i folkedypet er at statsminister Bayrou må felles. Men også at Macron selv må gå av. Noe han selvsagt ikke har noen planer om før utløpet av presidentperioden i mai 2027. Men uansett hvem Macron nå velger for å fortsette som statsminister, vil vedkommende neppe fylle den tradisjonelle rollen som lynavleder for presidentembetet. Til det er den folkelige misnøyen for stor.
Frankrike beveger seg inn i stadig mer urolig politisk farvann. Det er godt mulig skuten kan holdes flytende noen år til. Men gjeldskriser, når de først bryter ut, er kjent å fremskynde politiske kriser.
